Eva’s Story

Krig Motstand Fred

Eva

Mange kvinner og menn som var aktive i motstandsbevegelsen under siste verdenskrig har, naturlig nok, hatt problemer med å snakke om sine opplevelser fra den tiden. Deres barn og barnebarn har i mange tilfelle måttet nøye seg med bruddstykker av historien.

Eva er ”matriark” i en familie som gjerne vil høre fra Eva selv hva hun egentlig opplevde under krigen, og da hun sa ja til å fortelle oss sin historie, konstaterte vi med glede at det var med familiens velsignelse.

Da vi ankom til intervjuet la vi merke til at Eva haltet litt. Hun forklarte oss at det var ”bare en bagatell og et resultat av at jeg skadet leggen min da jeg hoppet i land fra båten i sommer ” - som om et lite hopp fra båten var den naturligste ting av verden for en 87-åring!

Barn og ungdom
Eva ble født i Mosjøen i 1918, som datter nummer to i en respektert familie som flyttet til Glomfjord da Eva var to år. Hennes far var infanteri-kaptein ved Det Nordenfjeldske Infanteriregiment og fikk i tillegg stilling som revisor ved Glomfjord Smelteverk.
Han døde av kreft allerede da Eva var 7 år. Da hadde moren, som var utdannet telegrafistinne, fått bestyrerstillingen ved telegrafstasjonen i Glomfjord. Evas kunstneriske mor malte, vevet, broderte og
lærte seg brokade-maling i Oslo i 1925 mens hun var i Oslo under sin manns sykdom. Eva og hennes to søstre, Else og Vaar, ”hjalp” ofte mor på telegrafen, noe som viste seg å bli til stor nytte, spesielt for Else, i en kritisk periode under krigen.

Moren giftet seg igjen i 1931, og døtrene fikk en ny og kjærlig far som senere finansierte barnas utdannelse og reiser over hele Norge. ”Når vi barn skulle fortelle om giftermålet til andre, så sa vi at far giftet seg med oss!”, forteller Eva.

Glomfjord, som ligger innerst i en fjordarm nord for Polarsirkelen hadde ingen veiforbindelse på den tiden. Folk var avhengig av båt, og lokalbåten tok 26 timer til Bodø, en strekning som man i dag tilbakelegger på ca. 2 timer med bil.

Vannkraftutbyggingen i Glomfjord er et viktig kapittel i historien om kraftutviklingen i Norge. Arbeidet med den 442 meter høye fossen startet i 1918, og i 1927 kunne man sette i gang aluminiumsproduksjon. Fordi både råvarer og ferdige produkter måtte skipes inn og ut, ble Glomfjord den travleste havnen i Nord-Norge.

Dagliglivet hjemme var preget av ro og harmoni, men naturen var mektig og krevende. De tre søstrene lærte tidlig å gå på ski, og mestret de nærmeste fjelltoppene som ingenting. ”Vi ble kjempeflinke på ski og elsket fjellet” husker Eva, som forteller at en av fjellovergangene fikk navn etter hennes første far (Granskaret).

Jentene var også ivrige speidere; Eva ble troppsfører og hadde et år
ansvaret for 19 speiderpiker på speiderleir i Mandal. De reiste med Hurtigruten, buss og tog fra Glomfjord til Mandal, og tilbake fikk de skyss med en lastebåt hele veien. Eva som konfirmant

Selv om Glomfjord før krigen var fysisk avsidesliggende, klarte man, slik Eva husker det, på et vis å følge med i det som skjedde ute i verden.Men sammenlignet med den flom av informasjon vi får i dag via TV, radio, aviser og internett, var folk flest relativt uvitende om utviklingen i Tyskland og resten av Europa.

Det ble tidlig klart for omgivelsene at Eva måtte bli barnepleierske – hun elsket barn, og gikk stadig rundt og bar på babyer og småunger. Hun var en flittig barnevakt i nabolaget, og i 1936 reiste hun til Oslo. Målet var å utdanne seg profesjonelt til barnepleier, men først måtte hun på syskole og husmorskole. I 1938 var hun ferdig utdannet barnepleierske.

”Jeg elsket jobben som barnepleierske og kunne ikke tenke meg noe bedre enn å stelle med nyfødte babyer. Den gangen var det ganske vanlig, særlig i velstående familier at unge mødre engasjerte barnepleierske for å hjelpe seg i de første ukene etter fødselen, og jeg hadde mange hyggelig opphold i noen av de beste hjemmene i Oslo hvor jeg lærte en masse”.

Invasjonen
Eva bodde på denne tiden sammen med sine to søstre på Besserud ved Holmenkollen med fin utsikt over Oslo og Oslofjorden. Den 8. april 1940 gikk jentene og la seg til vanlig tid, men våknet da den første flyalarmen gikk kl. 00.15. Like etterpå gikk strømmen, deretter flyalarm nr. to kl. 04.30, etterfulgt av drønn fra tyske jagerfly som de så nærmet seg Fornebu. Aftenposten, som ble oppringt med spørsmål om hva som var i ferd med å skje, ga et klart og tydelig svar: ”Krigen er i gang”.

Den tyske invasjonen, senkingen av Blücher og den senere okkupasjonen av Oslo, er historier for seg. På bakgrunn av Regjeringens og kongefamiliens flukt, samt den militære motstand mot tyskerne, visste de tre søstrene straks at det var deres plikt å melde seg til tjeneste. Else, som var kretssjef i Oslo for Norsk Speiderpikeforbund, fikk tildelt oppgaven med vakthold om natten mellom 9. og 10. april på en nødhjelpsstasjon opprettet av Røde Kors i Norabakken vis à vis Fagerborg kirke. Der stilte søstrene opp sammen med flere andre hjelpere og serverte kaffe, mat og trøstende ord til redde og forskremte folk. Det nifseste var en konvoi av kjøretøyer med en grusom last, nemlig omkomne tyskere fra slagskipet Blücher som dundret forbi på vei til krematoriet på Vestre Gravlund.

10. april, som har fått navnet ”panikkdagen” fordi det gikk rykter om at Oslo skulle bombes før kl. 12, flyktet store deler av Oslos befolkning til landsbygda i håp om å unnslippe allierte bomber og tyske represalier. De tre søstrene hadde en onkel som bodde i et lånt hus på Vettakollen. Han åpnet huset for trengende denne dagen og fikk Else, Eva og Vaar til å komme. På veien dit traff de redde barn, kvinner og hele familier som kom vassende i slapseføre og de ble hjulpet inn i huset og varmen. En venn av onkelen hadde stor forretning i sentrum. ”Onkel Anton dro til byen med varebil og kom tilbake med masse god mat – pølser, brød og smør!” forteller Eva. ”Vi laget i stand måltider til folk i det etter hvert overfylte huset og de ufrivillige gjestene behøvde derfor ikke legge seg på tomme mager! Neste morgen, da bombefaren var over, dro folk hjem igjen slik at vi fikk ryddet huset”.

Til tjeneste
Saniteten ønsket hjelp fra speiderne i Oslo, derfor møtte etter avtale Eva og hennes to søstre opp på Røde Kors sykehus med ryggsekker og ski den 12. april kl. 12.00. Man antok at det nå kunne være siste sjanse for å komme ut av byen med bil uten å bli stoppet av tyskerne. Før avreise fikk de utlevert ”Røde Kors-armbind” samt nødvendige papirer, og ble transportert i en luksuriøs Mercedes til Guriby i Lommedalen. Det var flere biler i følget, og alle passasjerene tok etterhvert skiene fatt for å gå gjennom Krokskogen til Sundvollen. En bratt og vanskelig tur i ulendt terreng og råtten sne. Men det verste var de tyske flyene som streifet over hodene på dem, i den tro at de hadde oppdaget norske soldater. Det ble mange nifse øyeblikk for de slitne jentene, som stadig måtte kaste seg ned i sneen og gjemme seg under trærne, før de endelig kom frem til Sundvollen. Der ble de møtt av dr. Fürst fra Oslo som kjørte dem videre til Hønefoss som var evakuert og lå øde og forlatt. ”Butikkene ble åpnet for oss slik at vi kunne fylle bilene med mat og medisiner og annet nødvendig utstyr”, forteller Eva. Turen gikk videre til Hov i Land, og p.g.a. kamphandlinger og skudd fra fly ved Jevnaker, måtte bilene stoppe og passasjerene gjemme seg i grøftekanten eller i skogen - en nervepirrende tur! På Søndre Land Sykehus tok overlege Holmsen imot dem og refererte til Geneve-konvensjonen som sier klart fra at alle som trenger det, fiende som venn, har rett til pleie. Han ga dem i oppdrag å innrede et lasarett i det tomme kommunehuset for sårede soldater, norske og tyske.

Forholdene var elendige. Utstyret var svært provisorisk. Alle pasientene ble lagt på gulvet i kommunesalen eller i tilstøtende rom. Mye av utstyret som ble brukt, måtte ”personalet” lage selv av ting de fikk fra beredskapslager som sykehuset disponerte. De fleste som bodde på det lille tettstedet hadde flyktet fra gård og grunn, strøm og vannforsyninger var brutt, og det var meget sparsomt med medisinsk utstyr. Heldigvis hadde familien Sarastuen fra nabogården bestemt seg for å bli, og disse vennlige menneskene sørget for at lasarettet fikk tilskudd av melk, grønnsaker, mat og fyringsved. ”Personalet” besto av en arbeidsom jente fra Jevnaker, to unge, dyktige ”alt-mulig-menn” fra Hønefoss og lederen, en Røde-Kors–søster fra Oslo samt de tre søstrene Gran. I tillegg fikk de hjelp av en kvinnlig medisiner-student som egentlig var i turnus på sykehuset. De hadde svært travle dager.

En dag fikk de levert en hel kalv til mat. Hvem skulle partere den? ”Du har gått på husmorskole, Eva - du må gjøre det!” Stakkars Eva var på gråten, det eneste hun hadde var en brødkniv, og hun ante ikke hvordan hun skulle angripe dyret. Heldigvis overtok bondekonen jobben, og det ferske kjøttet ble et kjærkomment tilskudd til menyen de neste dagene. De pasientene som var minst såret, var flinke til å hjelpe til med lettere husarbeid som potetskrelling, oppvask og rengjøring av ovnene.

Ettersom dagene gikk økte kampene rundt dem i intensitet, og stadig flere sårede ble brakt til lasarettet. Etter en hard kamp dukket det opp en gruppe på 30 hardt sårede, fulgt av en tysk lege som utrettelig behandlet pasienter av begge nasjonaliteter. Men mange døde, og pleierne måtte være med på begravelsesseremoniene. Eva blir blank i øynene når hun tenker tilbake på disse sørgelige sammenkomstene, lidelsene, omgivelsene og de mange unødvendige tap av unge menneskeliv.

Å hjelpe soldater fra begge sider var ganske spesielt, og hadde også sine lyse sider. En lettere såret tysk soldat lå på gulvet uten madrass eller pute. Eva forteller at da hun bøyde seg over ham, trodde hun han sa ”Gi meg et kyss”, hvorpå hun ble så sint at hun ga ham en ørefik! Da hun etterpå ble fortalt at mannen hadde bedt om en pute, følte hun seg ikke særlig høy i hatten. Pute på tysk heter nemlig ”Kissen”! En annen gang, da en pasient klaget over at en tysk soldat ble hjulpet, kom det fra en annen norsk: ”Selv om han er tysker, er han like god som meg!”

Etter hvert fikk tyskerne overtaket i kampene mot de dårlig forberedte norske troppene. Den lokale telegrafstasjonen var ute av drift, men Else – som hadde erfaring fra mors telegrafist-jobb – klarte å komme seg inn og sette i gang utstyret slik at meldinger, delvis kodete sådanne, kunne sendes. Sykehusets lege hadde gitt streng ordre om å forlate stasjonen med en gang tyskerne kom, og da Else en dag hørte lyden av tyske kjøretøyer utenfor, løp hun ut og lot som hun bare var ute og gikk en tur på veien. Det gikk bra, men det som ikke gikk fullt så bra var at hun kort tid etterpå falt av sykkelen og måtte ligge på sykehuset i tre måneder selv.

Til fots fra Oslo
Etter seks anstrengende, men utfordrende, uker ble lasarettet nedlagt og Eva og Vaar måtte forlate Hov i Land, mens Else ble igjen på sykehuset. Tilbake i Oslo, uten penger og jobb, hadde de ikke hatt kontakt med foreldrene i Glomfjord på nesten to måneder. Oslo var fremdeles i en usikker situasjon, tyskerne forsøkte å roe ned befolkningen, men stemningen var urolig og motstandslysten økende. Det var blitt 31. mai, og de to jentene bestemte seg for å dra hjem, hjem til Glomfjord rett og slett. I sportsklær, tykke sko og med Røde Kors-bind rundt armen, tok de trikken til Sinsen og begynte å vandre oppover veien mot Trondheim.

De klarte å få skyss noen ganger - mest med varebiler korte stykker av gangen, men den første kvelden spaserte de over Minnesund-broen. På Hamar gikk de bort til lokomotivføreren på toget nordover, fortalte ham sin historie. ”Hopp inn”, sa han, og slik kom de trygt til Lillehammer. Så begynte de å gå: ”Vi gikk og gikk og gikk – er du klar over hvor lang Gudbrandsdalen er?” spør Eva og fortsetter:

”Vi følte oss trygge da vi stoppet en postbil – helt til vi oppdaget at den ble kjørt av en tysk soldat. Heldigvis syntes han visst ikke det var noe unormalt i at to unge damer haiket langt ute på landet, og han ble så opptatt med å forsøke å konversere oss at han ikke la merke til en bil som kom ut fra en sidevei og kjørt rett inn i bakenden på postbilen.

Vi fikk tilbud om å sitte på med en likbil, der sjåføren forsikret oss om at kisten var tom, men det torde vi ikke! Vi var glade når vi fikk sitte på med hest og kjerre. På toppen av Dovrefjell kom vi over en gjeng med norske krigsfanger som arbeidet langs veien som var ødelagt. Det var bare en tysk vakt der, men p.g.a. våre Røde Kors-armbind ble vi vist respekt. Veiarbeiderne ga oss mat og lot oss sitte på med lastebil til Hjerkinn der forlegningen var. Så gikk vi ned den vakre Gauldalen på fjellstien.

To menn i en bil stoppet og ga oss skyss rett før Trondheim. Vi skjønte fort at de var nazister – noe vi likte dårlig. Vaar ble plutselig ”uvel” og klaget over at hun måtte kaste opp, hvorpå bilen øyeblikkelig stoppet – og ut løp vi, uten en gang å takke for turen! Så var vi endelig i Trondheim hvor vi var kjent.”

Eva og Vaar hadde besøkt sin tante og onkel i Trondheim mange ganger, men hadde aldri kommet så uventet! Tante, onkel og to fettere ga dem en varm velkomst og lyttet med åpen munn da jentene fortalte om sine siste opplevelser. Eva og Vaar fikk streng beskjed om å innstille videre reiseplaner, da situasjonen var blitt alvorligere og okkupantenes grep sterkere. Derimot var de velkommen til å bli så lenge de hadde lyst i Trondheim hos tante og onkel.

Men Eva og Vaar måtte videre – og neste morgen kl. 5 snek de seg av gårde og fortsatte sin vandring.

Turen videre var ikke mindre skremmende; i storm og blest trasket de videre mil etter mil langs dårlige veier i sneløsningen. ”Namdalen føltes enda lenger enn Gudbrandsdalen!” sier Eva. ”Om natten tullet vi oss inn i våre medbragte ulltepper, som var blitt en vane på denne turen, og la oss til å sove i skogen. Vi opplevde også at tunglastede bombefly durte over hodene våre – senere fikk vi vite at Bodø var bombet sønder og sammen!”

Etter å ha gått i mange dager var de svært skitne og slitne da de kom til Evas fødeby, Mosjøen. Der bodde hennes fadder, som var gift med distriktslegen i Vefsen, som ga dem godt stell. Tilbud om å få bli med en fiskeskøyte langs kysten til Glomfjord takket jentene nei til av redsel for miner og bombefly. Distriktslegen kjørte dem til Hatfjelldal i legebilen og derfra trasket de til de fikk sitte på med en av jernbanens servicevogner til Mo i Rana.

”I Mo i Rana traff vi igjen onkel Anton som vi bodde hos i et døgn mens vi planla videre tur til Glomfjord. Det var kamper på Saltfjellet, derfor ordnet onkel Anton med en robåt for oss over Langvatnet til en sti vi kunne følge videre. Fiskeskøyten hadde i mellomtiden ankommet Glomfjord og mannskapet informert foreldrene våre om at ”to døtre var på vei hjem og hadde tenkt å gå over fjellet fra Mo i Rana.” Da onkel Anton kom tilbake til Mo, fikk han vite at en kar fra Melfjordbotn med navn Simon, var på leting etter oss. Han var sendt av foreldrene våre i Glomfjord for å hjelpe oss trygt hjem, siden et tysk fly hadde nødlandet på Storglomvann som var midt i vår planlagte rute. Pr. motorbåt på Langvatnet kom Simon foran oss og var på den øverste gården opp mot fjellet da vi kom dit. Simon møtte oss med hilsen fra foreldrene. Da kom gråten!” sier Eva. ”Det var lyst hele natten, men midnattsolen sviktet over Melfjellet der nedbør med kuling fra nordvest kom rett imot oss. Det var sneløsning i fjellet og vi vadet til livet i sne og hadde vel ikke overlevd uten Simons hjelp.”

”Vi måtte krysse en fossende elv. Den eneste måten å forsere elven på var å ake seg over en tykk, våt og glatt trestamme. Simon viste oss hvordan vi skulle gjøre det, og med hendene krampaktig rundt trestammen klarte Eva å følge etter Simon over. Så var det Vaars tur… Simon skjønte at han måtte tilbake og hjelpe Vaar over fordi hun var så redd. Vaar satt bak Simons rygg overskrevs på trestammen, og slik akte de seg begge trygt over fossen.”

”Da vi kom frem til Melfjordbotn ble vi tatt godt imot av Simons foreldre, fikk mat og sove i gode senger. Med motorbåten til Simon kjørte vi siste strekningen og steg på land i Glomfjord iført nattkjoler som var de eneste tørre klærne vi hadde! Det var masse folk på kaien som tok imot oss, deriblant en gråtende mor og en glad far!”, sier Eva.

17. juni var de endelig hjemme i Glomfjord. De hadde tilbakelagt
ca. 1500 kilometer på 17 dager og brukt 17 forskjellige kommunikasjonsmidler. ”Vi hadde ikke en dag med sykdom, og vår eneste ”skade” var såre føtter”, forteller Eva.

Nord-Norge var så langt fra utenfor krigens redsler; de hørte bombene falle over Bodø, og opplevet at tyskerne kom til Glomfjord for å ta over det viktige aluminiumsverket i begynnelsen av juli. To år senere klarte 12 allierte kommandosoldater å sprenge rørledninger og deler av kraftstasjonen, og dette satte en stopper for videre aluminiumsproduksjon.

Tilbake i Oslo
I januar 1941 dro Eva tilbake til Oslo og jobbet som barnepleierske og var sammen med sin søster Else, som var under utdannelse som keramiker.

I Oslo var forholdene mye verre enn da Eva dro derfra; flere restriksjoner, matmangel og usikkerhet om hva okkupasjonen egentlig innebar. Etter noen måneder flyttet hele familien til Høyanger hvor de bodde sammen i snaue to år. I 1942 var Eva leder for Sanitetsforeningens barnehage i Høyanger og flyttet tilbake til Oslo i januar 1943 for å gå på Barnevernsakademiet. I Oslo fikk hun hybel hos ”tante Hanna”, en venninne av familien som var førstebibliotekar ved Universitetsbiblioteket. Hun åpnet sitt hjem for Eva med advarselen: ”I dette huset stiller vi ikke spørsmål og forteller ingen rykter!” Etter å ha oppdaget våpen under sofaen og en jødisk flyktning, forsto Eva raskt alvoret i advarselen, og snart var hun selv involvert i illegal virksomhet. (Eva fikk umiddelbart oppgave som ”sjef” for tilfluktsrommet i kjelleren, en utakknemlig jobb som besto i å ringe på alle dører i oppgangen for å få folk til å gå i kjelleren ved flyalarm.)

Evas ”jobb” var enkel, men farlig. En dag i uken måtte hun gå til biblioteket og hente en pakke som skulle ligge på ekspedisjonsskranken. Hvis det ikke lå noen pakke der, skulle hun bare late som hun så etter bøker, og deretter gå sin vei. Pakkene inneholdt ca. 30 illegale aviser, og Evas jobb var å levere ut disse etter en lokal adresseliste. Tyskerne var klar over at illegale aviser sirkulerte og var en viktig moralsk støtte for nordmennene fordi de presenterte nyheter som gikk imot den ensidige nazi-kontrollerte norske pressen. Alle som ble tatt med illegale aviser, ble arrestert, forhørt, ofte torturert, og noen til og med henrettet. Heldigvis ble Eva aldri pågrepet for dette.

På Barnevernsakademiet fikk Eva mange nye venner som sympatiserte med hennes egne anti-nazistiske følelser. På dette tidspunkt hadde motstandsbevegelsen utviklet seg til å bli en organisert, men temmelig uensartet stridsmakt, spredt over hele landet.

I februar 1943 ble deler av Norsk Hydros anlegg på Rjukan sprengt i luften av en gruppe på ni uredde norske soldater. Dette anlegget var tyskernes eneste leverandør av ”tungtvann”, en viktig ingrediens i produksjon av atombomben. Denne og andre sabotasje-handlinger mot produksjon og forsyning av ”tungtvann”, stoppet i tide tyskernes forsøk på å lage den fryktede atombomben, som kunne ha endret hele krigsforløpet.

Mennene som gjennomførte Tungtvannsaksjonen på Rjukan, ble internasjonalt berømte som ”The Heroes of Telemark”. I området rundt Oslo var det mange andre ukjente ”helter”: Motstands-soldater som rapporterte til London, som planla og utførte sabotasjehandlinger og oppstand når sjansen bød seg. Disse ”gutta” var igjen avhengige av hjelpere som kunne skaffe dem mat og forsyninger, og her kom Eva og hennes venner inn i bildet. I helgen pleide de å gå innom et bakeri på Majorstuen hvor de fikk fylt ryggsekkene sine med brød og annen mat, tok trikken til Frognerseteren og deretter skiene fatt med sin viktige last. Forsyningene ble levert på avtalte steder langt inne i skogen til ”gutta på skauen”som de ble kalt, motstandsmennene. Disse hemmelige møteplassene ble viktige arenaer for distribusjon både av mat og informasjon.

Vi spurte Eva om hennes tanker om folks reaksjon på okkupasjonen:

”Det virket som om de aller fleste var motstandere av den tyske okkupasjonen, selv om det som kjent var en del som støttet den. Det var grader av lojalitet på begge sider, men jeg vet at det store flertall nordmenn hatet okkupasjonen. Følelsen blant mine venner var et intenst hat mot tyskerne som ikke hadde noe her å gjøre – de skulle ut. Vi hadde diskutert politikk før krigen, og allerede da hadde de fleste begynt å ta standpunkter: for England eller for Tyskland. De fleste i min krets var anglofile, og personlig hadde jeg planlagt å reise til England som "au pair" bare noen dager før krigen begynte i 1939. Jeg husker at mange norske var pasifister før krigen, men de fleste forandret mening etter 9. april.

Jeg hadde aldri truffet noen tyskere før krigen, bortsett fra en dame som var gift med en norsk ingeniør på fabrikken i Glomfjord. Hun hadde mange venner her, men krigen ødela alt for henne, hun trakk seg tilbake fra vennekretsen for ikke å kompromittere dem.

Begge mine bestemødre hadde studert musikk i Tyskland i sin ungdom og min stefars bror hadde studert til bilingeniør i Dresden – på en tid da det var vanskelig å få slik utdannelse i Norge.

Det verste for mange mennesker i 1939 og tidlig i 1940 var usikkerheten, de visste ikke hvilken side de skulle støtte.”

I juli 1944 hadde Eva praksis på feriekoloni på Dal ved Eidsvold, som en del av utdannelsen. Barna som var fra 2 til 5 år, fikk opphold som følge av matmangel og vanskelige forhold i Oslo. Mens personalet - og Eva - holdt på å gi barna mat, kom to gestaposoldater og en av dem ropte: ”Fräulein Gran, Fräulein Gran!”. Da Eva ga seg til kjenne, fikk hun beskjed om at hun var arrestert og at hun måtte følge med dem øyeblikkelig! Hun protesterte og sa at hun umulig kunne gå fra barna, de måtte mates og stelles. Hun kan huske at hun ble sint, men også ganske redd – faren hennes lå tross alt i dekning, og søster Else var ”et eller annet sted” i Valdres i dekning – og dessuten tenkte hun på sine utflukter i ”skauen”. Allikevel insisterte hun på at hun ikke kunne gå fra barna før de var klare for sengen, og merkelig nok aksepterte de dette og viste tydelig at de likte små barn. Da ble heller ikke Eva fullt så engstelig.

Fengslet
Soldatene kjørte Eva til Victoria Terrasse – Gestapos beryktede hovedkvarter i Oslo sentrum. Hun ble plassert i en celle sammen med en del andre menn og kvinner, og så snart vaktene gikk, så en av de innsatte seg langsomt rundt idet han sa til Eva: ”Regelen her er at vi ikke snakker – ikke engang til hverandre”. Eva tolket dette som en beskjed om at en av ”fangene” kunne være ”lokkefugl”. Like etterpå ble hun kalt inn til avhør, men hun var den som stilte det første spørsmålet: ”Hvorfor er jeg arrestert?” ”Det vet du godt”, var svaret. Denne ordvekslingen gjentok seg hver gang hun ble avhørt. Hun ble vist et bilde av en mann hun heldigvis ikke gjenkjente. Eva fikk spørsmål om hva hennes mor var født og svarte raskt ”Lund”. Hun oppdaget med en gang feilen ettersom hennes mormor var født Lund, mens moren var født Devold – som også var navnet til mannen på bildet, men det visste ikke Eva da! Hun valgte å ikke rette opp feilen for ikke å virke vinglete i avhøret! På Grini møtte Eva flere Devold-slektninger, og mannen på bildet – som Eva antakeligvis hadde truffet som en av ”gutta på skauen”, hadde hatt navnet ”Gran” på en lapp i lommen da han ble skutt i den kjente aksjonen på Flaskebekk på Nesodden våren 1944.

”Alle forhør foregikk på Victoria Terrasse og om kvelden ble vi kjørt tilbake til Grini. Transporten til og fra forhørene foregikk i en lastebil som hadde bur oppå lasteplanet. Fangene ble innelåst i hvert sitt bur – første tur for meg gikk fra Victoria Terrasse til Grini den 1. juli om kvelden. Neste morgen gikk turen til fengselet i Møllergata 19. Der ble jeg tvunget til å sitte på en hard pinnestol ute på gangen alene med en diger schäfer en meter unna i flere timer. Jeg hadde medfødt hundeskrekk, var livredd og torde ikke røre meg. Så ble jeg kjørt til Victoria Terrasse i ”Svarte-Marja”.

”Når vi skulle til avhør fikk vi med oss 2 skiver brød fra Grini om morgenen – ikke noe å drikke – og dette var maten helt til vi var tilbake på Grini om kvelden. Totalt ble jeg forhørt ca. 15 ganger”, sier Eva. ”Jeg ble ikke fysisk torturert, men kontinuerlig ydmyket – som den gangen jeg skulle på toalettet og ble fulgt hele veien. Vakten med ladet gevær med bajonett sto foran den åpne døren og skvaldret om Hitler og Europas fremtid under tysk regime – og dette var en nordmann! Jeg følte meg rasende, ydmyket og hjelpeløs.
Under forhøret første dagen med fire menn tilstede, ble en brennende sigarett holdt nær inntil huden min, men uten å brenne meg, hver gang det kom spørsmål for å få meg til å tilstå. Ved senere forhør var det bare ”sjefen” pluss en assistent.”

Mellom forhørene på Victoria Terrasse var Eva innkvartert på Grini, det beryktede fengselet utenfor Oslo. Tyskerne hadde tatt over Grini rett etter invasjonen for å bruke fengselet til politiske fanger. Opprinnelig var fengselet bygget for 700 personer, men i en periode under krigen huset det 5400 menn og kvinner. Mange var allerede velkjente personer, professorer, vitenskapsmenn, diktere og politikere, som for eksempel Francis Bull, Einar Gerhardsen, Johan Borgen, Arnulf Øverland…mens noen ble berømt og utmerket seg etter krigen. En av dem var Odd Hassel, som fikk Nobelprisen i kjemi i 1969. Ved krigens slutt hadde mer enn 19.000 fanger passert portene på Grini, og mange var sendt videre til konsentrasjonsleire i Tyskland for aldri mer å komme tilbake.

Eva forteller om tiden på Grini:
”To tyske kvinnelige fengselsbetjenter var ansvarlige for kvinne-avdelingen. En av dem ble kalt ”Bestemor”, og hun var OK – den andre var en ”hun-djevel”. Vi ble registrert med typisk tysk grundighet, og måtte stadig gjenta de samme personlige opplysningene: Navn, fødselsdato, fødested etc, etc. – hundrevis av ganger måtte jeg gjenta disse opplysningene i de neste tre månedene. Vi ble innlosjert i svære saler med køyesenger, 7 i høyden på hver side av rommet. Min var nederst - med nærkontakt med kakerlakkene som myldret i veggene og på gulvet.

Igjen ble vi advart mot å snakke før vi var blitt kjent med rutinene og de andre innsatte. Jeg traff mange interessante medfanger – fra alle samfunnslag, alle deler av landet, i alle aldre og med de forskjelligste yrker. De fleste var eldre enn meg, de eldste passet på de yngste og holdt gudstjeneste på søndager.

Flere ulykkelige unge jenter fra Stavanger var kommet til Grini, sendt dit fordi de hadde hatt omgang med tyskere – såkalte ”tysker-tøser”. Med dårlig utdannelse og fra beskjedne hjem, hadde de ingen anelse om at de hadde gjort noe galt og kunne ikke forstå hvorfor de var blitt forvist til Oslo. Vi tok imot dem, behandlet dem godt og snart livnet de til og kniste og lo som andre tenåringer.

Ellers var den ene dagen lik den andre. Vi kvinner sydde dongeribukser til de mannlige fangene, mens de var ansvarlige for å bringe maten ut til oss i kvinnefengselet. Det gikk i brød, tynn suppe, enda tynnere kaffe og av og til litt geitost – og en gang i blant litt sild og poteter pakket inn i avispapir. Vi måtte spise med fingrene – de få redskapene vi hadde, var ”arvet” fra fanger som hadde reist.

Gestapo må etter hvert ha funnet ut at jeg ikke hadde forbindelse med noen spion- eller motstandsgruppe, for mine turer til Victoria Terrasse opphørte etter en drøy måned. Da ble jeg flyttet til en brakke med seks andre kvinner på rommet. Noen av de som hadde vært der lengst mottok pakker fra Røde Kors og delte innholdet med oss andre. Vi tilbragte minst to timer hver dag på paradeplassen for inspeksjon og opptelling, og dagene gikk ganske fort. Et av mine verste minner var 20. september; vi ble jaget ut av sengene midt på natten og stilt opp utenfor som vanlig. Det var kaldt, og vi sto der i to timer mens tyske offiserer ropte opp og plukket ut et stort antall fanger. Vi fikk senere vite at de ble sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland. To av mine romkamerater ble plukket ut, men kom heldigvis tilbake etter krigen.”

Igjen blir Eva blank i øynene og stemmen brister. Når det gjelder alt som skjedde på Grini, orker hun ikke å fortelle om grusomhetene.

Da det var slutt med forhørene, begynte Eva å jobbe for å bli satt fri så hun kunne komme tilbake til skolen. Hun fikk hjelp av medfanger til å skrive et brev til kommandanten og forklarte at det var viktig for henne å få tatt eksamen på Barnevernsakademiet. Etter noen dager fikk hun vite at hun skulle overføres til et annet fengsel, Bredtvedt, som ligger på den andre siden av Oslo. Etter et hjertelig farvel på brakken den 1. oktober 1944, - og med mange muntlige beskjeder fra medfangene som skulle formidles videre hvis hun ble satt fri - fikk hun klærne sine utlevert i en pappeske for Blenda Vaskepulver og ble kjørt vekk i det vanlige buret på lastebilen. Bilen stoppet på Drammensveien like ved Slottet. Sjåføren låste opp buret der Eva satt og sa ”ut!”, hvorpå en forvirret Eva fikk et grønt papir i hånden skrevet på tysk hvor det bl.a. sto ”frei!”
Eva var redd for at hun ble narret og at hun skulle bli tatt for å rømme, så hun sa ”Nei, nei, jeg skal til Bredtvedt!” Men sjåføren satte seg bare inn igjen i bilen og kjørte vekk. Der sto Eva med sine få eiendeler og et spørrende ansikt. Så skjedde det utrolige: Hvem andre kommer tilfeldig gående mot henne på Drammensveien enn tante Hanna! Arm i arm gikk tante Hanna og Eva hjem til leiligheten i Observatorie Terrasse nr. 6.

På hybelen var det tydelige spor etter ransaking. Gestapo hadde tydeligvis vært der på jakt etter bevis for hennes spionasje-virksomhet. Bortsett fra rot og kaos på rommet, var ingenting av verdi fjernet – til og med 200 kr. som lå i kommodeskuffen, var urørt.

Etter det ufrivillige fraværet fra skolen, kunne Eva ta igjen det forsømte, og resten av krigsstiden ble brukt til videre studier, eksamener, besøk hos foreldrene som var i dekning sør for Kragerø - og forlovelse, starten på hennes nye liv i et Norge med fred.

Livet etter krigen
Barna var blitt litt større, Eva følte seg ganske etablert i leiligheten i Finnmarksgaten i Oslo, og begynte å få lyst til til å gjenoppta sitt gamle yrke – barnepleie – og videreutvikle utdannelsen som førskolelærer som hun hadde fått ved Barnevernsakademiet i årene 1943-45. Hun ble i 1955 oppringt fra Røde Kors Barnehjelp med tilbud om et vikariat ved en av Rikshospitalets barneavdelinger. Dette resulterte i flere års arbeid som førskolelærer ved sykehuset frem til 1961, kun med et halvt års avbrekk i 1957 da hun var leder for Økernbråten Barnehage.

Rikshospitalet ble grunnlagt i 1811 som institusjon for medisinstudiet og sykehus for behandling av pasienter som bodde utenfor Oslo. På slutten av 1800-tallet ble det opprettet spesialavdelinger ved sykehuset, men spesialavdelingen for psykiatri ble lagt til Vinderen i Vestre Aker. Etterhvert som behovet for ytterligere ekspertise innen psykiatri, og spesielt barnepsykiatri, meldte seg, ble en ny avdeling for barnepsykiatri opprettet i 1951. Denne avdelingen måtte til å begynne med ta til takke med lokaler i kjelleren på Rikshospitalet.

Barn fra hele Norge kom til barneavdelingen på Rikshospitalet, sykdommene varierte, og noen ble på sykeshuet i opptil 6 måneder. Pleie og undervisning av disse barna var det Eva elsket og kunne, og i 1964 ble hun – ikke overraskende - bedt om å overta en stilling ved barnepsykiatrisk avdeling, noe hun aksepterte med glede.

Avdelingen var opprettet av dr. Hjalmar Wergeland, som var kommet fra Sverige for å overta som leder. Eva konstaterte at barna ved denne avdelingen var svært forskjellige fra de hun hadde hatt ansvaret for i de vanlige barneavdelingene. Hit kom autistiske, hyperaktive, asosiale barn, barn med utallige og den gang ukjente mentale lidelser som ikke var diagnostisert og langt fra utforsket. Den første utfordringen var å lære hvordan man skulle forstå problemene og dernest hjelpe barna med å leve med dem. Arbeidet medførte både prøver og farer – Eva husker at hun nesten ble truffet av en kniv som kom flyende gjennom luften - ”men samarbeidet mellom leger, lærere, foreldre og spesialister var fantastisk”.

Vikariatet som Eva hadde på Barnepsykiatrisk avdeling hos overlege Wergeland ble fast stilling for Eva fra 1964. På 50- og første halvdel av 60-tallet fantes det meste av Norges kunnskap innen barnepsykiatri i Oslo. England, Frankrike og USA lå langt foran Norge på området. Noe av det første Eva konsentrerte seg om, var som pedagog å se barnas friske sider og ressurser og arbeide ut fra det. I samarbeid med psykiatere, psykologer og annet helsepersonell ble det mer hjelp for barnet når også barnets muligheter (de friske sidene) ble vektlagt og jobbet med.

Så tidlig som i 1955 fikk Rikshospitalet en generøs gave fra organisasjonen ”Redd Barna” i Sverige: et behandlingshjem for barn med psykiske problemer. Hjemmet fikk navnet ”Lille Sogn” og ble et kjærkomment tilskudd til arbeidet med å bekjempe disse problemene. Etterhvert ble man klar over at det fantes et hull i systemet når det gjaldt større barn og ungdom, og i begynnelsen av 60-årene fikk også myndighetene øynene opp for dette. Derfor vedtok Regjeringen en plan for bekjempelse av psykiske problemer hos unge, og i 1963 ble første stadium av denne planen realisert med åpningen av Ungdomspsykiatrisk Klinikk på Sogn, i nærheten av ”Lille Sogn”. I 1968 ble avdelingen ved Rikshospitalet slått sammen med klinikken på Sogn, og fikk navnet ”Barnepsykiatrisk Avdeling, Oslo Universitet”. Dermed var Regjeringens plan om en sentralisert psykiatrisk enhet fullført, og Eva ble leder for barnhagen ved ”Statens Senter for Barne- og Ungdomspsykiatri ved Universitetet i Oslo.”

Gjennom hele denne perioden jobbet Eva og hennes kolleger jevnt og trutt, og reiste også rundt i Norge, særlig i Nord-Norge, og drev veiledning i hjemmene og på skolene når hun fulgte barna hjem etter endt opphold på klinikken. ”Det ble etter hvert et rent poliklinisk team på klinikken med psykiater, psykolog, sosionom, lærer og førskolelærer og psykiatrisk sykepleier og ofte var utdanningskandidater med oss”, forteller Eva. Siden klinikken var en del av Universitetet, fikk Eva dessuten i oppdrag å undervise medisinstudenter.

I 1953 hadde en av pionerene innen moderne psykiatri, Dr. Nic Waal, opprettet et institutt for psykiatrisk behandling av barn og unge og forbedringen av slik behandling gjennom forskning, utvikling og undervisning. I to år studerte Eva ved instituttet, i tillegg til full jobb og familie. Her tilegnet hun seg lærdom og nye ideer og oppdaget nye utfordringer. ”Det jeg lærte ved Nic Waals Institutt var fenomentalt” sier Eva, og fortsetter: ”Vi kunne diskutere og analysere faktiske tilfelle fra klinikken og få spesialisthjelp til løsning av problemene”.

Noe Eva i ettertid tenker på med tilfredshet, er de lekeseminarene hun holdt for voksne personer som hadde med barn å gjøre. Seminaret var for alle yrkeskategorier innen barnepsykiatrisk arbeid. Utgangspunktet for lekeseminaret var så enkelt som at ansatte på klinikkens avdelinger og i barnehagen ikke visste hvordan de skulle beskjeftige de 40 barna som var innlagt på de ulike avdelingene. ”Jeg tok utgangspunkt i hva vi alle hadde lekt som barn og hva vi husket av det, både negativt og positivt”, sier Eva. ”Det var ikke barn, bare vokne med på seminarene, men meningen var at deltakerne skulle gå til avdelingene sine og fortsette leken fra seminaret, leke med barna der og bringe tilbake erfaringer til meg.” Seminaret varte i totalt 12 timer, 3 timer en dag i uken over 4 uker. Dette ble etter hvert så populært at Eva holdt lekeseminarer, ikke bare på klinikken, men også andre steder i landet. Totalt holdt hun 21 lekeseminarer!

Evas datter forteller: ”Vi hadde de morsomste bursdagsselskapene hjemme hos oss”, noe som skyldtes Evas sprudlende forhold til lek. Men denne perioden av Evas liv var ikke akkurat noe ”bursdagsselskap” for Eva. I 1965 mistet hun sin mann, som hadde vært periodevis syk i flere år. Men Eva kastet seg ut i arbeidet igjen og klarte fortsatt å nyte gamle fritidsaktiviteter sammen med barna: Båtliv ved fjorden om sommeren og skiturer om vinteren – noe som alltid hadde vært en viktig del av livet.

I 1968, da barnepsykiatrisk avdeling flyttet til Sogn, fikk Eva tildelt en leilighet like ved. Dit flyttet hun med sine to barn.
”Der hadde vi hele Nordmarka utenfor våre vegger og benyttet flittig naturen. Ferier var i mange år ganske annerledes enn nå. Lørdagsfri fikk jeg først i 1972 og da bare annehver uke. Ferie i 3 uker kom først i 1970-årene,” forteller Eva.

På jobben var livet mere hektisk enn noengang. Behovet for psykiatrisk behandling og informasjon om relaterte sykdommer, økte dramatisk. Gjennom ”lekeseminarene” oppdaget man at mange barn med problemer delvis lærte å takle sin situasjon, eller i det minste akseptere den, ofte med støtte fra søsken. I takt med seminarenes økende popularitet fikk Eva stadig mindre fritid, da de fleste av hennes engasjementer fant sted om kvelden eller i helgene. ”Jeg trivdes godt i arbeidet mitt og følte at mine egne erfaringer også kunne komme andre til gode. Jeg hadde også flere seminarer for pedagoger og helsepersonell om ”barn på sykehus”, ”barn og angst”, og ”barn og lek”, sier Eva. Til tross for hardt arbeid, har Eva holdt seg i god form – og påstår at hun er praktisk talt immun mot alle vanlige sykdommer.

Da Eva startet sin karriere innen psykiatrisk arbeid tidlig i 60-årene, hadde Norge 21 sykehus og klinikker for psykiatriske pasienter. Da hun gikk av med pensjon, mere enn 20 år senere, var tallet kommet opp i 37 – og 22 av institusjonene var for barn og ungdom. Hun er fornøyd med utviklingen. Fra å være riksorientert ble barnepsykiatrisk klinikk seksjonert som deler av Oslos behov for barnepsykiatrisk hjelp. Eva fikk i de siste arbeidsårene mye veiledning til barnehager, skoler og familier i Oslo i poliklinisk tjeneste. ”Samarbeidet i poliklinikken var festlig, og jeg er mine medarbeidere der stor takk skyldig for hjelp, støtte og glede gjennom mange år.”

Rett før Eva gikk av med pensjon 67 år gammel, flyttet hun til en koselig aldersbolig på Nordstrand like ved der hennes barn, svigerbarn og barnebarn var etablert i egne hus. ”Mine gamle foreldre levde til de var vel 90 år, så mye omsorg for dem ble fordelt på helger og fritid av mine to søstre og meg gjennom ganske mange år. Min søster Vaar døde plutselig av hjertestans på en tur i Nordmarka i 1991. Min søster Else døde høsten 2005 i Larvik hvor hun bodde de siste årene, men vi hadde daglig lange, fine telefonsamtaler. Pensjonisttilværelsen synes jeg har vært god og meningsfylt, med flere reiser på kryss og tvers og med fjellturer helt opp til de siste årene,” forteller Eva fornøyd. Familiesamvær har i alle år betydd mye for Eva. ”To kjære svigerbarn kom inn i familien etterfulgt av 4 barnebarn som etter hvert er blitt voksne, og som jeg heldigvis har svært god kontakt med fremdeles. Jeg har god grunn til å takke for livet mitt som har vært innholdsrikt og for det meste meningsfylt”.

Else og Geoff Ward
Asker 13. sept 2006