Hans Christen Mamen:
Vår Herres Kurer
30. november 1939 ble Finland angrepet av væpnede sovjetiske styrker. For resten av verden var denne agressive handlingen en utvidelse av den betente situasjonen i sentral-Europa, hvor Hitler, bare to måneder tidligere, hadde tvunget Polen til å overgi seg. Norge, et av Finlands naboland, var ikke mye interessert i å møte USSR ved sin grense i nord, men var ikke i stand til å yte Finland mere enn minimal humantær og militær hjelp.
Det norske Røde Kors hadde sendt en frivillig
ambulansetropp til Finland i desember 1939.
Et ytterligere team, som besto av 8 leger, 14 sykepleiere og 3
sjåfører/altmuligmenn, forlot Oslo 7. februar 1940, med kurs for Sotkamo, midt i Finland. En av sjåførene var en sint, 20 år gammel teologi-student, Hans
Christen Mamen. Han var sint fordi han
forsto de mulige konsekvensene av den tyske og sovjetiske aggresjonen.
Det er 21. september 2006, og Hans Christen Mamen står foran et beskjedent publikum i Asker Bibliotek. Han er en stor mann, ruvende, til tross for sine 87 år, uformelt kledd – men med en imponerende myndighet. Han spør om det er OK at han setter seg ned, og trekker samtidig opp en liten papirlapp av lommen. Lappen er så liten at den nesten forsvinner i de store hendene hans, og han forklarer smilende at ”dette er manuskriptet mitt – jeg vet egentlig ikke hva jeg skal med det, for jeg har fortalt denne historien så mange ganger – men så er jo heller ikke min hukommelse hva den var!” Han skal fortelle oss om sine opplevelser i årene 1939-1945.
Han trykker på en knapp, og et fotografi kommer til syne
på skjermen bak ham. En tilsølt og
shabby ”Norges Røde Kors Ambulanse”,
en ødelagt bygning i bakgrunnen, to menn som røyker, og på panseret: unge
Mamen kledd i sort, i stil med hans sorte manke. Manken er der fremdeles – men nå er den hvit.
Allerede fra 13-års alderen visste Hans Christen at han ville bli prest. Som teologi-student fulgte han de militære hendelsene i Europa med dyp bekymring: Tyskland, Spania, Polen og til slutt Finland. Krigen rykket stadig nærmere Norges grenser i nord, og Mamen følte at han måtte gjøre noe. Han søkte om å få være med på laget som Røde Kors utstyrte for å hjelpe finnene, og ble godtatt, til sin egen store overraskelse. Hans hadde ingen militær erfaring, men han hadde god helse, var stor og sterk, kunne kjøre bil og var aktiv speiderleder. I tillegg – selvom han ikke nevnte dette i søknaden – hadde to av hans forfedre vært soldater og eventyrere.
”Eventyr” var ikke akkurat ordet
han brukte for å beskrive sine erfaringer i Finland.
Overgangen fra et fredelig liv hjemme på gården til det mørke, kalde
og øredøvende levenet i en krigssone, var brutal.
Det tok ham mange år å kvitte seg med de redselsfulle minnene fra denne
tiden. Hans første jobb var å skrive ned legenes informasjon under operasjoner,
og da kom hans latin-kunnskaper godt med.
Fra å ta notater avanserte han
til å assistere ved selve operasjonen. ”Assistere” var gjerne det samme som å holde
pasienten stille under mindre operasjoner, og – aller verst – under amputasjoner.
Han lærte å rense sår og sette sprøyter, og var vitne til at flere
døde. Spesielt en som døde av stivkrampe gjorde et uuslettelig inntrykk,
og han sørget deretter for at alle skadete soldater fikk en stivkrampesprøyte
med en gang de ble bragt inn.
Vinterkrigen i Finland var kort
– og et forstadium til den langvarige kampen mellom 1941 og 1945.
Den blodige brutalitet som preget vinterkrigen druknet nesten i de
voldsomme krigshandlinger som utspant seg i den utvidete verdenskrigen. Fra fotografier som nylig er offentliggjort
– etter 60 år – avslører grusomheter fra begge sider. Fiendtligheten opphørte 13. mars 1940, men det var ingen jubel blandt
Hans Christens pasienter: Finland
hadde mistet for meget – både landområder og mennesker; 20.000 døde, utallige sårete og 400.000 hjemløse.
Hans Christen dro hjem til Norge
Langfredag 22. mars 1940, og gjenopptok straks sine teologiske studier.
6. april forlovet han seg med sin kjæreste gjennom 6 år, Ruth, og 3
dager etterpå ble Norge invadert av tyskerne.
Et av de landene som hadde gjort Hans Christen sint nok til å risikere
sitt eget liv i Finland, truet nå hans egen kultur.
Han involverte seg raskt i motstandsbevegelsen,
og ble senere ”grenselos” for flyktninger til Sverige, selvsagt en meget risikabel
virksomhet. Han konsentrerte seg først og fremst om å eskortere jødiske familier
som ellers ville blitt deportert til Tyskland og gått en sikker død i møte.
Bare det å komme seg ut av Oslo
var et problem. Norsk politi og Gestapo
sjekket konsekvent alle identitspapirer. Det verste var at alle jødenes pass var stemplet
med en ”J” på siden av passbildet. En
dag skulle Hans Christen eskortere tre jøder ut av Oslo. De satt på trikken, to menn og en kvinne foran,
og Hans Christen på setet bak dem. En
norsk politimann kom på trikken og ba om å få se legitimasjon. Kvinnen romsterte nervøst i håndvesken, men
kunne ikke – eller ville ikke – finne passet sitt. Politimannen gikk videre idet han sa ”Jeg kommer tilbake”. I mellomtiden klarte de to jødiske mennene
å dekke J’en med sine store tommelfingre, politimannen fortsatte gjennom vognen
og kom tilbake til kvinnen. Hun hadde
funnet passet og forsøkte – uten hell – å dekke over den avslørende J’en. Politimannen kastet et blikk på passet og sa
”OK frue” – til tross for at han måtte ha sett J’en. ”Hvorfor gjorde han det?” spør Mamen, med en stemme som avslører
at han vet hvorfor
Grenseområdene mellom Norge og
Sverige var tynt befolket, og landskapet var for det meste dekket av skog,
med få veier: vanskelig å forsere
for de som forsøkte å flykte, men enda vanskeligere for tyskerne å kontrollere.
Folk som bodde i disse områdene måtte ha spesielle ”fastboende-kort”,
og de som ønsket å komme på besøk måtte søke om besøkstillatelse.
Tyske soldater og norsk politi patruljerte områdene og arresterte alle
som ble tatt uten gyldig legitimasjon. Men
rundt i området bodde lojale nordmenn som kjente hver avkrok og hver sti,
bekk og elv i nabolaget. De bodde
gjerne på avsidesliggende gårder eller i hytter og var vant til et hardt liv
og uventede farer. Grenselosenes store
utfordring var å finne frem til disse utpostene, lydløst, i nattens mulm og
mørke.
”Ja”, sier Mamen ”... stillhet
var det aller viktigste, for vi visste aldri når og hvor det kunne dukke opp
en vakt”. Han forteller oss om den
gangen han ledet en gruppe på ti personer; menn, kvinner og barn.
De hadde nesten nådd den svenske grensen og ble rodd over en innsjø
av en svensk los da et av barna begynte å gråte.
En av mennene hvisket fortvilet: ”Det barnet setter alle våre liv i
fare – drep det!” Hvorpå den svenske losen stoppet å ro og sa
til mannen: ”Hvis du er sunket så dypt tar jeg deg tilbake og du kan finne
veien selv over grensen”.
En annen episode sitter meislet
i Mamens minne: Ivar Bermann var bare
tre år gammel. Hans far var allerede
kommet seg til Sverige, mens lille Ivar og hans mor var underveis med Mamen. Ivar var for liten til å holde tritt med de
voksne, så Mamen satte ham oppi ryggsekken sin. Dette gikk fint, men etter en stund ble gutten redd og begynte å
sutre og rope på mamma. Mamen forsto
hvor farlig situasjonen var, men hva kunne han gjøre? Så slo det ned i ham som lyn fra klar himmel: ”Du må ikke vekke fuglene” sa han til gutten,
som øyeblikkelig roet seg og det kom ikke et pip fra ham før de var trygt
fremme.
23. august 2006 – en ny institusjon ”Holocaust-senteret”
åpnes høytidelig på Bygdøy i Oslo. En
eldre mann med en hvit hårmanke hilser på en noe yngre, mørkhåret mann. De kommer inn i ett av rommene, og der – i
hjørnet – finner de sin historie: en
ryggsekk og en plakat – unge Ivar Bermann og Hans Chr. Mamen fra ”De sovende
fuglene” møtes igjen Foto: Øystein Franck-Nielsen
Mamen har ikke sett på manuskriptet
sitt en eneste gang, og nå er han ferdig. ”Har dere noen spørsmål?” sier han. Jeg reiser meg og spør: ” Er det noen som har
publisert din historie fra krigen?” Han
svarer at en journalist fra ”Asker og Bærums Budstikke” har skrevet en bok.
Boken heter ”Vår Herres kurér”
og er skrevet av den kjente redaktør og journalist Ivar B.M.Alver.
En vinterdag i januar inviterte
vi Hans Chr. Mamen til lunsj. Han bor få minutter fra oss, og huset hans
er bygget på hjemlig grunn; tomten er en del av gården han vokste opp på.
Vi ville gjerne ha noen flere detaljer
fra hans arbeid som grenselos, og han fortalte at turene ofte startet med
at flyktningene samlet seg i en gammel hytte som sto i skogen like ved gården
i Asker. ”Hytta står der ennå, men den trenger sårt restaurering, og ingen
føler ansvar for å holde den vedlike”.
Hytta ble kalt for ”Mor-ro”.
De første fire som bodde der skulle ikke vekk fra Norge, men hadde
derimot kommet til Norge fra England. Det
var de første medlemmene av ”Milorg”, og de hadde landet med fallskjerm i Nordmarka.
Etter noen dager i ”Mor-ro” flyttet gruppen, minus en som ble sendt
tilbake til England, tilbake til ”skauen” hvor de drev våpen-opplæring for
medlemmene av den voksende mostandsbevegelsen.
Mamen forteller at han hadde problemer
med sin egen våpen-opplæring, men følte tross alt et kall når det gjaldt å
arbeide mot okkupasjonsstyrkene. ”Min ’motstand’ besto i å hjelpe så mange som
mulig av de forfulgte jødene” sier han, og fortsetter: ”Jeg tok vanligvis bare med meg 3 personer
om gangen, for flere ville vært upraktisk og for risikabelt”. De fleste gruppene besto av kvinner og barn
fordi mange jødiske menn var enten arrestert eller sluppet unna før den beryktede
masse-arrestasjonen 26. oktober 1942.
Mamen selv måtte flykte til Sverige
i desember 1942, og han fortalte oss hva som skjedde:
”To norske politimenn kom til gården
i Asker og spurte etter meg. Min mor fortalte dem at jeg studerte i Oslo,
så de dro tilbake. Mor ringte øyeblikkelig
til skolen og ba sekretæren gi en beskjed til Hans Chr. Mamen.
Beskjeden lød: ”Pakk kofferten!” I
mellomtiden hadde mor gått ned til telefonsentralen og bedt dem forandre datoen
på den telefonsamtalen hun nettopp hadde tatt.
Samtalen ble strøket øyeblikkelig, og jeg dro av sted midt i en forelesning,
først til en tante. Hun var imidlertid
opptatt med et fødselsdagsselskap, så jeg snudde på hælen og dro til en av
universitetslærerne som jeg visste at jeg kunne stole på. Han og hans kone lot meg overnatte hos dem
og sendte en beskjed til Ruth om at jeg var i dekning og forberedte meg til
å dra til Sverige. Etter en opphetet
diskusjon med Ruths foreldre, som ikke var særlig glad for at datteren skulle
reise, ble vi enige. Ruth og jeg gikk
i gang med planleggingen av en tur som viste seg å bli mere spennende enn
vi hadde ventet.
Vi dro med tog til Mysen, og derfra
med lastebil, under en presenning på lasteplanet, til et etter sigende ”trygt
hus”, bare to timers gange fra grensen. Imidlertid
fortalte eieren oss at det hadde vært razzia i nabolaget, og at det derfor
ikke var klokt å bo hos ham. Det var
heller ikke lurt å fortsette til fots, da nysnøen ville gjøre fotsporene tydelige
for eventuelle vakter som måtte befinne seg i området.
Mannen som kjørte oss fra Mysen hadde tillatelse til å hente ved fra
dette området, så vi ble enige om at det ville være best om han kjørte oss
”lovlig” nærmere grensen. Det eneste
problemet var at en norsk nazist, som bodde like ved grensen, var kjent for
å stanse og gjennomsøke alle kjøretøy.
Men vår sjåfør forsikret oss om
at denne mannen var mørkredd – og i verste fall, hvis han kom ut allikevel,
var sjåføren bevæpnet og ville tvinge seg frem. Under presenningen satt vi tett omslynget,
og til vår lettelse kjørte lastebilen uten hindringer forbi huset og inn i
Sverige. Vi klatret ned fra lasteplanet,
jeg satte et norsk flagg ned i ryggsekken, og vi falt begge på kne og takket
Gud for å ha bragt oss i sikkerhet. Så
fortsatte vi gjennom skogen til vi fikk se det, for meg, velkjente lyset fra
Gustafssons hytte. Gustafsson var
skogsarbeideren som pleide å lede
oss den siste biten av turen til Töcksfors”.
I løpet av natten kom det ytterligere
20 flyktninger til hytta. Flere av dem var kjente folk fra norsk kulturliv.
Dagen etter, i Töcksfors, møtte de Åke Hiertner, representant for de
svenske myndigheter som var kjent som en sterk nazi-tilhenger.
Mamen fortalte at han etter krigen hadde sett et dokument som inneholdt
navnene på alle flyktninger som ankom Töcksfors på den tiden. Hiertner hadde sendt åtti av disse tilbake til Norge – til en ukjent
skjebne.
Han var ingen vennlig mann, men
Hans Christen, Ruth og de andre i deres gruppe var heldige og ble sendt med
lastebil og tog til Stockholm. Mamen husker at mens de ventet på Stockholms-toget
på Arvika stasjon ble de servert varm kakao av elever og lærere fra en skole
i nærheten. ”Dette var Sveriges sanne
ansikt i disse årene, ikke den anti-norske representanten i Töcksfors” sier
Mamen, som også fikk tid til å besøke en slektning som bodde i Arvika.
I Stockholm tok Hans Christen og
Ruth ut lysning, og 24. januar 1943 giftet de seg i nærvær av hans svenske
”familie” i Arvika. Etter en kort periode i Stockholm bestemte Hans Christen seg til
å fortsette sine teologiske studier ved Universitetet i Lund, hvor det var
færre norske studenter enn ved det mere populære Upsala Universitet. Ruth fikk en interessant jobb ved universitetsbiblioteket,
så de nygifte hadde ikke så mye tid til å reflektere over de dramatiske opplevelser
de hadde bak seg.
Men Hans Christen hadde slett ikke
glemt Norge og den gjelden han og mange andre hadde til svenskene.
Han benyttet enhver anledning til å fortelle om situasjonen i Norge
og fremheve betydningen av svenske-hjelpen, og hvor sikker han var på en alliert
seier. Han møtte også flere av de familiene han hadde
”loset” over grensen, og de aller fleste av disse er blitt hans venner for
livet. I 1980 ble han anbefalt av
en av familiene, som ble boende i Sverige etter krigen, og mottok ”The Righteous
Among the Nations” (”Rettferdige blant Nasjonene”) medaljen – med rett til
å plante et tre ved Holocaust-minnesmerket i Yad Vashem i Jerusalem.
Senere, i Oslo, ble han
utnevnt til æresborger av Israel,
og
han viser oss stolt sitt borgerbrev og forteller at han er den eneste person
i Skandinavia som har mottatt denne æresbevisningen.
Han forteller samtidig at hans interesse for minoritets-grupper fortsatte
etter krigen og ble styrket i løpet av det året han var utvekslingsprest i
USA.
Mamen viser oss et annet bilde
– en ung Mamen med to fargede amerikanere. Han ble ikke overrasket over at vi gjenkjente
Martin Luther King som den ene, men tror ikke han ventet at vi skulle se at
den andre var Andrew Young, FN-ambassadør og den første fargede ordfører i
Atlanta, Georgia. Mamen hadde skrevet
en lang artikkel om King og ble invitert til å møte ham i Oslo etter mottagelsen
av Nobel-prisen i 1964.
Hans Christen ble ferdig med sine
studier i Lund i 1944, og etter krigen ble hans svenske universitetseksamen
akseptert av de norske myndigheter. Ikke før hadde han gjort unna studiene, så
ble han utkalt til den norske reservepoliti- styrken, en enhet som ble etablert
for å gå inn i Norge og hjelpe til i overgangsperioden ved krigens slutt. Mamen husker at den første basen var sølete
og trist – en typisk ”Boot Camp”, med hard fysisk trening, uregelmessig arbeidstid
og streng disiplin. Et slitsomt liv
for ungdommer som var mere vant til forelesninger enn nattlige utmarsjer.
Men etter tre måneder i reservepolitiet
fikk han ordre om å rapportere tilbake til den norske legasjonen i Stockholm
– seksjon MI IV. Dette var i august 1944, slutten på krigen var i sikte, men ingen
visste hva tyskerne i Norge ville gjøre.
Ville de fortsette å slåss? Ville
de gå tilbake til ”Den brente jords politikk” som de brukte i Nord-Norge? Eller ville de overgi seg uten motstand?
MI IV var Milorg’s kontor i Sverige,
og Mamen var ivrig etter å få arbeide for den norske motstandsbevegelsen igjen.
Fordi han kjente grenseområdene fikk Hans Christen som oppgave å hjelpe
med planleggingen av ruter til og fra Norge som kunne brukes til militærtransport
i tilfelle kampene fortsatte i Norge når tyskerne i Europa hadde kapitulert. Han gikk også tilbake til sin rolle som ”los”,
denne gangen i motsatt retning, for å lede Milorg agenter og andre norske
motstandsarbeidere fra Sverige til Norge. Noen ganger hadde han med seg viktig post, inklusive kart og fotografier,
og til og med utstyr fra Stockholm til basene nær grensen.
Utstyret, soldatene og våpnene
ble aldri brukt, men deres eksistens som en velorganisert militær og sivil
makt resulterte i en fredelig slutt på den tyske okkupasjonen av Norge.
Hans Chr. Mamen med kone og liten sønn var i Stockholm da freden kom.
Han ble der en stund og hjalp til med oppryddingen på prestekontoret
i flyktning-senteret, før han dro tilbake til Norge, for å fortsette sitt
liv som respektert prest, foredragsholder, redaktør og aktet samfunnsborger.