Erling Storrusten forteller om sine unge år, beskriver Sør-Norges mange dalfører, og spesielt hans barndoms dal, Gudbrandsdalen. Både Erling og hans kone Aase-Berit har dype røtter i denne mest majestetiske av de norske daler, og Sør-Norges viktigste ferdselsåre retning nord-syd. Denne vakre dalen, med sine isbreer og brusende elver – formidlere av livgivende vann så vel som livsfarlige flommer – er også en krevende arbeidsgiver. ”Dølakarene” er, ifølge en gammel sang, de gjeveste menn i Norge, noe Storrusten setter et lite spørsmålstegn ved – men han sier seg gjerne enig i utsagnet ”Dølakar – sterk og hard”.

Sterke og harde måtte de jo være, disse menneskene som klarte å drive gårdsbruk i de bratte dalsidene vest for Lågen. Blant dem var forfedrene til Aase Berit og Erling. Det fantes ikke veier, og Erling forteller at da hans 98 år gamle bestemor døde i 1940, skjøt tyske fly etter robåten som førte kisten over elven.

Han skriver:

Jeg har aldri vist noen interesse for slektsforskning, men det har dukket opp folk som mener å være i slekt med meg og de har gitt meg rimelig grunn til å konkludere med at ”Jo, jeg er virkelig en fullbåren sønn av Dalenes Dal”.

Far, Jacob, var eldste sønn. Han gikk folkeskolen på Dovreskog (Brennhaug) og hadde lang skolevei og en ganske umulig lærer, men han fikk tatt den såkalte fortsettelsesskolen i Vågå. Det gikk godt, men så måtte han ut og tjene sitt brød. Det endte med at han fikk jobb som trafikkelev ved NSB i 1915, altså 20 år gammel. Etter å ha gjennomgått Jernbaneskolens telegrafistkurs i Oslo fikk han ansiennitet fra 1917. Dette var viktig, for alt avansement foregikk den gang helt slavisk etter ansiennitet. Han tjenestegjorde relativt kortvarig på Tretten hvor han møtte mor. Deretter kom han til Fåvang som telegrafist og ble der i over 10 år. Han var meget populær blant trafikantene og hadde mange venner. Bryllup ble det i begynnelsen av 1923. Så ble han flyttet til Ringebu, men i 1930 fikk han stillingen som stasjonsbestyrer ved Brennhaug, midtveis mellom Sel og Dovre. Dermed fikk vi rikelig plass i en vakker stasjonsbygning.

Så bar det til Lillehammer fordi det ikke eksisterte en middelskole i hele Gudbrandsdalen. Far ble først ”jernbaneekspeditør” og senere bestyrer for Gods og Ilgodsavdelingen på andre siden av stasjonen. Det var her han registrerte de tyske feltpostnumre og vedkommende avdelingers stasjonering på Norgeskartet. Dette er enhver etterretningstjenestes viktigste hjelpemiddel for å identifisere fiendens avdelinger, og far ga lange lister over alle forsendelser. Senere ble han understasjonsmester og trivdes så godt at han ikke søkte seg vekk, men ble til pensjonsalderen.

Hans par siste år var smertefulle og årsaken var delvis fangeoppholdet på Grini. Han kom hjem derfra som et levende lik, men livet ble berget ved at en medfange (overlege ved Namdal Sykehus) opererte far under ytterst primitive omstendigheter for å forhindre at innholdet av en sprukken magesekk nådde bukhinnen. Legen gjorde så godt arbeid at far fikk 20 gode år før magesåret slo seg vrangt igjen.
Den ordknappe gudbrandsdølen, far, holdt en flere timers enetale til mor og Inger så snart han kom innenfor døren hjemme fra Grini.

Et par karakteristika over en god far: En gang unnslapp jeg mirakuløst Gestapo, men syklet ned til far på stasjonen og fortalte at jeg sannsynligvis måtte ”stikke” straks. Da sa far nesten ordrett: ”Jeg vil du skal vite at dersom jeg blir tatt som gissel, vil det verste du kan gjøre mot meg være å komme fram igjen for å få meg frigitt”.

En annen episode fra Brennhaug fikk jeg vite av en daværende klassekamerat: Min venn var på visitt (10 år gammel) og fikk servert kakao av mor ved spisestuebordet. Plutselig veltet han koppen, og kakaoen fløt over den rene duken. Fortvilelsen var stor hos gutten. Da veltet far plutselig sin kopp og slo av en vits om at det nok var rund bunn på koppene. Jeg kan ikke tenke meg en vakrere form for solidaritet!

Mors familie har vært jorddyrkende småkårsfolk i de bratte sørvestvendte, solrike dalsidene opp fra Fåvang kirke. Mormor Eli (Nybakken) var i slekt med svært mange. Familiene var store og inngiftet i hverandre. Morfar Haldor (ja, Haldor) var vel først husmann på en plass som het Flaten, men som nå er forsvunnet. Der var det nok ikke særlig rikdom å tilby den unge brud. Men mange barn ble det, og min mor, Oline, var den yngste i søskenflokken.

Oline var en lystig og oppvakt ungjente og gikk gjerne på dans på ”lokalet”. Det må ha vært omkring 1915 at hun møtte Jacob første gang. Han var da stasjonsbetjent på Tretten før han ble overført til sin ti år lange tjeneste på Fåvang. Far var en mer stille kar som ikke kunne danse. Han gikk på danseskole, men ble ingen danseløve. Imidlertid var han usedvanlig populær hos trafikantene og erobret etter hvert Olines hjerte. Ekteskap ble det, og jeg kom til verden i mors rom i 2. etasje hos Mathilde og Edvard. Nå oppga mor sitt herreskredderi og flyttet til Fåvang der min søster Inger ble født etter et par år. Nå var det globale økonomiske kriser, og gleden var stor over fast jobb. Men den iskalde elvevinden var ikke god for fars astma under den kilometerlange turen til stasjonen. Derfor ble det flytting til Ringebu (hvor jeg begynte på skolen etter 2 år) med fars påfølgende forfremmelse til Brennhaug.

Dette ble en fin tid for mor, og kaffekjelen var alltid varm, med tanke på alle som besøkte stasjonen eller fars poståpneri. Hun trivdes godt og ble spesielt god venninne med lærerfruen, Anne Roland, som, med sin humoristiske sans og villighet til spillopper, bidro til at mor blomstret opp. Hun ble ” Ho Line på stasione” i de innfødtes dialekt. Men mor var bekymret over at fars astma var negativt påvirket av det nokså barske klima samt at det ikke fantes middelskole i dalen ennå. Og så ble det overføring til Lillehammer da jeg var 12 år.

Min barndom kan sies å være preget av flytting mellom stasjonene i Gudbrandsdalen. Av den grunn har jeg ofte erklært meg som ”en interkommunal gudbrandsdøl født mellom to tog på Dovrebanen”.

GUTTEDAGER OG GYMNASIASTDAGER

Speider ble jeg lykkeligvis tidlig på Lillehammer. At jeg ble KFUM-er var kanskje tilfeldig. Men patruljelivet i vår speiderhule i kjelleren hos kjøpmann Olav S. Bøe ble fint. Litt erting av utenforstående kamerater ble mer enn oppveiet av verdien av fellesskapet og opplevelser. Speiderledere med den idealistiske og kristelige innstilling dukket opp. Stor ære går til Harald Olsen som var den fødte gutteleder. Dessverre falt han på Setnesmoen ved Åndalsnes under tysk bombing i april 1940.

Sommerleirene var fine, og du verden så mye vi lærte. Primitivt var det med teltvegger som det rant tvers gjennom berørte dem, selvgravde kokegraver fulle av regnvann om morgenen, og vrien, våt, selvhugget ved til matlagingen. På en regnfull leir måtte vi ty til medisinskrinets brennbare innhold til nøringsved. Heldigvis ble det ikke behov for medisin til annet formål. Leirbålene ga meg et ”kick”, og jeg ble fort leirbålsjef med et takknemlig publikum. Ved avslutningen siste kvelden ble det ofte en fortettet stemning, og de store følelser kom lett i sving. Særlig husker jeg en leir i Mesnalia hvor den vanskelige gjengen fra Busmoen i Lillehammer plutselig unisont vitnet om at nå skulle de følge Jesus når de kom tilbake til byen. Og selvsagt ble det lovet for mye både av den ene og den andre. Jeg var ikke særlig ”happy” for dette , men med min nåværende erfaringsbakgrunn mener jeg at det neppe var uheldig at det ble sådd et lite frø den gang som kanskje ikke er dødt, men bare inntørket før det våkner til liv. Hvem vet!
Speidingen ble forbudt under krigen, og våre skjorter måtte leveres inn. Men vi fortsatte med en ”sivil” gutteavdeling i et rom i Bostads Likkistefabrikk. Etter krigen har det vist seg at det her var klekket ut spirer som har gjort seg bemerket i vårt norske samfunn. Vi ble spredt for alle vinder etterpå, og det er ikke lett å si hvor stor følgene av vår ”illegale” speidervirksomhet har hatt. Men jeg minnes det hele med en udelt glede. Og i praksis fikk jeg bruk for kunnskapen om kompasset både under flukten gjennom nattsvart skog ovenfor Lillehammer og ikke minst da losen på ruten til Sverige gikk vill i tett tåke i den forbudte sone like før Svenskegrensen.
Nei, snakk ikke negativt til meg om KFUM-speidingen!

I gymnasietiden var jeg så heldig å få kontakt med det kristelige skolelaget. Det gamle gymnasiesamfunnet Brage var nedlagt, og vårt skolelag var vel eneste organiserte virksomhet på skolen. Skolelagets ledelse i Oslo var så absolutt av det konservative, rett-troende slaget at vi hadde avvikende syn på ”adiafora”. Vi var ikke tilhengere av Hallesby. Men du verden så mye vi fikk diskutert om livssyn, vitenskap, politikk og holdningsspørsmål. Hva med Utviklingslæren? Hva med forholdet mellom naturvitenskap og kristendom? Hva med kommunisme? Hva med seksualitet? Jo, vi fikk da på plass mange klarheter og gode plattformer for egne meninger.

Og ikke minst var det der at jeg traff en ung dame som delte mitt livssyn og skolevei som innledning til en livslang vandring hånd i hånd. For meg startet forelskelsen i annet gym. Hun var 2 år yngre. Fra mitt vindu i 3. etasje i Kroken hadde jeg god oversikt over Lumholtsgate hvor min elskede passerte til og fra sitt hjem. Hver gang en rød topplue dukket opp, gikk alarmen, men det var jo flere som bar røde luer (for å ergre tyskerne). Da var det mer treffsikkert med skoleveien. Det gjaldt å tilpasse skrittene opp Kroken i retning Lumholtsgate, slik at det passet med hennes ankomst nedenfra på vei til skolen. Men det virket etterhvert som også hun hadde en viss tilpasningsvilje. For følge til skolen ble det.

SPORT
Noen idrett ble det ikke for meg. Min korpus var tung, og snømangelen på Brennhaug hadde forhindret noe trening. Jeg ble en vanlig turgåer. Og så kan man alltids skylde litt på den idrettsstreik som ble satt i gang etter nazistenes forsøk på ta kontrollen over idretten. Men hobbyfotball ble det i middelskolen. Et selvbestaltet fotballag etablerte seg like ved badedammen på Stampesletta med navnet ”Kukaka”. Her gikk det på skosålene løs, til foreldrenes fortvilelse. Vi konkurrerte med nabolaget ”Lynild” litt ovenfor oss, men de var litt for unge syntes vi. Og dessuten hadde vi litt forskjellig spillestil, idet vår bane skrånet sterkt nedover fra mål til mål, men Lynildbanen skrånet enda mer fra side til side. I dag er det Olympiapark over hele området, men jeg tror allikevel ikke idrettsaktiviteten nå er som i vår tid. Proffe var vi ikke, men moro hadde vi.

Kino ble det bare de få ganger NSB-lønnen tillot. Men det hendte at det lykkes å finansiere en pose kakesmuler hos bakeren (ti øre, takk!). Ellers forekommer det meg at trettiåra tross pengeknapphet ble en lykkelig tid for oss. Søster Inger trakk venninner til seg, og mor hadde et åpent hjem for dem alle fra de forskjelligste hjem, rik eller loslitt. Det var nok hjertevarmen som gjorde utslaget, selv om det var primitive forhold i Fåberggaten før vi flyttet til Kroken. Etterhvert trakk også mine venner inn i stuevarmen hjemme.
Summa summarum hadde vi en meget god barne- og ungdomstid.

KRIG
Vi begynner med begynnelsen, og vi vet at slutten kom etter fem år. Men dette er en så følelsesladet periode for en gutt i gymnasiealderen at vi må ofre uforholdsmessig mye plass.
Allerede 8. april om kvelden kom det opp håndskrevne meldinger på veggen til Lillehammer Tilskuer om at en stor tysk flåte hadde passert gjennom Storebelt på vei nordover. Etterpå kom meldingen om at troppetransportskipet ”Rio de Janeiro” var senket utenfor Lillesand og at noen av de reddede hadde forklart at de var på vei til ”Norwegen”.
Jeg husker tydelig at vi gutta sa til hverandre at i morgen er tyskerne her. Men den norske overkommandoen visste ingenting og foretok seg intet før ut på natten. Jeg har 30 år senere snakket med de to oberstløytnanter som avløste hverandre på vakt kl.16 den ettermiddagen med forståelsen at det ikke var noe ekstraordinært å rapportere. De ble senere generaler og var flotte karer, men de hadde ikke fått noen alarmerende meldinger. Kan man få et bedre eksempel på en vellykket overraskelse og utrolig flaks enn hva Hitler hadde natten mellom 8. og 9. april 1940?

Jeg var oppe og fikk den første ordinære nyheten kl. 7 og vekket mor og far til en situasjon som syntes helt uvirkelig. Far kjente sin krigsviktige plass i NSB, og mor tok forbausende rolig fatt på å sikre familien i ukjent terreng. Men vi unger drog til skolen som vanlig. Der ga sekretær Eivind Esp beskjed om skolefri, men noen av oss fra avslutningsklassen på middelskolen ble satt i gang med å lage tilfluktsrum ved å legge opp vedstabler foran noen av vinduene i kjelleretasjen. Det var godt for en sekstenåring å få foreta seg noe. Noe mere skolegang ble det ikke på meg den våren. I stedet for middelskole-eksamen basert på prøve fikk vi vitnesbyrd basert på standpunktkarakterer gitt etter ordre fra departementet tidligere på vinteren. Dette departement var altså langt mer forberedt på krig enn Halvdan Koht med sin ”forutseende utenriksledelse” og kommanderende general Laake som 9. april om morgenen måtte forlate sin kommando og dra hjemover for å hente uniform..(sic!). Vi må jo være takknemlig for de få kloke hoder den morgenen, som Hambro (helklok) og oberst Eriksen (halvklok) samt vaktoffiser Wisting ensom på vakt i Ytre Oslofjord, men rask nok til å skyte varselsignal før han ble skutt.

Nå må leseren unnskylde at jeg foretar et hurtig avbrudd i mine egne kloke kommentarer. Jeg blir nemlig så rasende både på Hitler og Koht at fornuftig skriving er umulig. Men det er heller ingen garanti mot nye raserianfall i kommende beretninger. Den 9. april 1940 er den bitreste dag i mitt liv.

KRIGSDAGENE 1940
Etter innsatsen med å lage splintsikre ilfluktsrom på skolen fikk vi speidere beskjed om å møte på stasjonen om ettermiddagen for å hjelpe flyktninger fra Oslo. Nå visste vi at tyskerne hadde tatt Kristiansand (en merkelig historie), Egersund, Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik. Om Oslos skjebne var vi usikre. Mens vi stod oppmarsjert og ventet på toget, kom en tung lastebil opp fra Vingnesbrua og svingte opp Jernbanegata. Og lasten bestod av en imponerende luftvernkanon med vår kjente Pekka Weisser (tidl.gymnasiast) i fin uniform liggende oppå kanonen. Han vinket til oss. Og vi vinket tilbake og ropte så vidt jeg husker ”hurra”. Dette er den eneste oppmuntrende opplevelse jeg hadde denne svarte dagen. Toget kom praktisk talt tomt, og politimesteren himself kom bort til oss og sa at vi kunne gå hjem. Men dagen sluttet ikke før vi med hakeslepp hørte det mest groteske eksempel på landsforræderi, nemlig Quislings sterke oppfordring til alle soldater og sjøfolk om å oppgi all motstand mot tyskerne.
Det vi ikke visste var at Stortinget og regjeringen samme dag var kommet til Hamar og satt i ekstraordinært møte i Hamar kino. Men nå var jakten mot vår lovlige regjering og Kongen allerede i gang.

Heldigvis fikk man en melding om at tyske busser var underveis fra Oslo til Hamar. Møtet ble avbrutt med melding om at ekstratoget straks ville fortsette til Elverum. Selveste Statsministeren somlet bort tiden og mistet toget. I sin fortvilelse stanset han en bilist og ba ham kjøre fort til Elverum. Hamarkaren gjenkjente jo vår statsminister og kom gjennom den norske veisperring på Midtskogen før den ble bryskt stengt. For nå hadde tyskerne funnet ut at deres bytte var på Elverum og satte etter fra Hamar. I mellomtiden hadde daværende oberst Ruge fått rasket sammen noen dusin soldater på Terningmoen samt to mitraljøselag. Denne formidable styrken var det som reddet våre lovlige myndigheter. Tyskerne ga opp og returnerte til Oslo. Hitler hadde i hvert fall lidd ett nederlag denne dagen. Alt dette var jeg så heldig å få gjenoppleve da Høyskolen i Oppland og Hedmark holdt et stort møte i kinosalen på Hamar nøyaktig på minuttet 50 år senere i 1990. Jeg talte der og angrep en ensidig krigsbok med tyske kilder og fremla en liste på tyske overgrep og ”mord” i strid med Genferkonvensjonen under felttoget gjennom Gudbrandsdalen i 1940.

Det var gledelig å treffe igjen en XU-kollega fra Hamar etter alle disse år. Men det var mindre morsomt å møte en velorganisert gjeng av gamle nazister som under frie forhold prøvde å bevise at de ikke var landssvikere fordi Norge i virkeligheten ikke hadde vært i krig med Tyskland. Kongen og regjeringen var jo ”flyktet til England”. Den viktige og enstemmige Elverumsfullmakten som stortingspresident Hambro hadde fått vedtatt i lovlig stortingsmøte på Elverum 10. april ”var jo ugyldig”. Og Norge ”hadde jo sluttet fred med Tyskland ” da oberstløytnant Ragnar Roscher Nielsen hadde underskrevet” kapitulasjonen” for sine relativt små styrker i Nord-Norge i juni 1940. (Det fremkom helt tydelig i dokumentet at dette bare gjaldt en del av de norske stridskrefter). Dette var velkjente påstander som ble tilbakevist der og da, men det var en demonstrasjon av hvor mye vi må tåle å høre av feilaktige påstander i ly av ytringsfriheten.

De innså vel selv at kapitulasjonen på ingen måte er noen fredsavtale slik de tyske forhandlere hadde prøvd å legge opp til uten å lykkes. Videre var det jo ført godkjente referater av Stortingets møte på Elverum den 10. april: Fullmakten var tindrende klar til regjeringen og Kongen om å ivareta Stortingets funksjoner inntil Stortinget igjen kunne tre sammen i et fritt Norge. Nazistene ville vri det til at Hambro ikke hadde foretatt en formelt korrekt avstemning. Men den var foretatt akkurat slik det var vanlig etter at alle representanter hadde hatt muligheten til å ytre seg. Ingen innvendinger hadde forekommet. Alt var enstemmig. Her var ingen tvil.
Tysklands krig mot Norge fortsatte fram til 1945.
Nazistene var landsforrædere

LILLEHAMMER ETTER DEN 9. APRIL
Vi gikk litt spent til sengs om kvelden. Hvordan ville første krigsnatten bli? Og ganske riktig satte luftvernsirenen på Meieriet i gang midt på natten. Riktignok var det bare et langt ul og ikke lange støt slik faresignalet skulle være, men vi stod rolig opp og gikk bort til tilfluktsrommet i kjelleren på Margarinfabrikken. I inngangen stod en av våre gode naboer med armbind og hjalp oss. Jeg kan ikke huske noe tilløp til panikkartede scener, men heller litt sukking og undring over at dette kunne skje hos oss. Imidlertid var det oppmuntrende å konstatere at det sivile luftvern fungerte slik det var opprettet etter krigsutbruddet i Polen. Det fantes altså mer forutseenhet på dette området enn i Utenriksledelsens forutseende selvgodhet eller i den militære ledelsens evne til å følge med. Snart ble det klart at alarmen skyldtes at pakningen på Meieriets dampkjele ikke hadde tålt å bli satt under trykk for å kunne fungere som alarmsirene.

Neste dag fortsatte væpningen av frivillige på Jørstadmoen etter den første tilfeldige runden dagen før. Men forholdene omkring mobiliseringen av vernepliktige var noe uklare. En statsråd som ikke var særlig kvalifisert uttalte nemlig den 9. april om morgenen at det var en ”stille mobilisering”. Dette var en metode for å forhindre at en eventuell mobilisering skulle virke provoserende på andre stater. Den skulle gjennomføres med postal innkalling og ville ta flere dager. Og nå var jo Postverket satt ut av spill! En mobiliseringsordre kom, men da var jo en stor del av landet i fiendens hender. Men jeg synes at den vernepliktige styrken viste både fedrelandskjærlighet og forsvarsvilje i disse kritiske dagene. Norge var jo ikke formelt i krig før Kongen og Regjeringen sa sitt definitive ”NEI” til den tyske utsending på Elverum.

Stemningen var selvsagt spent i befolkningen, og nå fikk vi stifte bekjentskap med noe nytt, nemlig ryktene. Ingen visste hvor ryktene kom fra, og ingen visste hva det opprinnelige grunnlag var. Ryktene hadde sin flotteste grobunn i den store usikkerhet som hersket, og de var dels basert på ønsketenkning, dels på panikkskapende tankespinn eller ved at en mus ble til en elefant. Dessverre fikk nok også rykter en sterk negativ virkning hos en del soldater. Men de kunne også virke oppmuntrende (inntil sannhetens øyeblikk.) Særlig mange rykter var knyttet til storstilet alliert unnsetning i disse dager.

Sart kom parolen om evakuering av kvinner og barn fra byen. Far måtte jo bli på sin mobiliseringsplass på Lillehammer jernbanestasjon, men mor drog i full orden med oss to unger til vår tante og onkel på fredelige Tretten. Togene gikk jo på et vis. På stasjonen fikk jeg øye på vår forsvarsminister som åpenbart ga en ordre til en stram offiser. Men nå begynte flyene å bli nærgående. De skjøt ikke men fløy svært lavt. Ungene jublet og påstod at dette var franske fly (!), men jeg så Luftwaffes merker på vingene. Nå hadde flygerne fått mistanke om storvilt. Elverum og Nybergsund var lagt øde under jakt på konge og regjering, men hverken her eller senere klarte de å finne dem. Nå fant mor ut at det sikkert var fredeligere hos tante og onkel høyt oppe i bygda i Fåvang. Jeg likte ikke dette og ville heller være sammen med en ungdommelig gruppe for Røde Kors som var i gang med å etablere et feltlasarett i Tretten Misjonshus. Imidlertid måtte jeg som 16-åring dilte med skjørtene til mor nordover.

TYSKERNE NÆRMER SEG. ENGELSKMENNENE KOMMER
Vi var nå klar over at tyskerne arbeidet seg oppover langs Mjøsa, men at nordmennene ytet motstand. Hva vi ikke visste var at Hitler var meget irritert over at det gikk så sakte framover mot ”Drontheim”. Alle ventet nå på engelskmennene. Det var åpenbart at fly, kanoner og tanks var nødvendig til erstatning for Kragen. Nå var det stor tysk flytrafikk nordover dalen. Transportflyene skulle til Trondheim, til fallskjermtroppene ved Dombås og selvfølgelig for å ta seg av engelsk landsetting ved Åndalsnes. Det var beklemmende å se de tunge bombeflyene som drønnet nordover mens de ”seilte” lett sørover igjen uten last. Nå begynte også trafikken med fly som patruljerte riksveien, la seg over i svingene og pepret veien med maskingevær. Ordren var å kjemme (kæmmen) veien tom. Ettersom fienden allerede kontrollerte de fleste havnene, var det bare Åndalsnes som, med jernbanen til Dombås, hadde muligheter for å få inn tropper til sentrale landsdeler. Men flydekning var umulig uten hangarskip. Når da dessuten et forsyningsskip ble senket utenfor kysten, ble dette en ulike kamp.

Vi ble tause vitner til de oppløftende syn av tog med engelske tropper som kom nedover dalen – helst på natten. Det vi ikke så med det samme var at dette ikke var profesjonelle soldater men avdelinger av ”heimevernsoldater” rasket sammen i all hast og sendt uforberedt til kamp. De var ikke utstyrt hverken med kanoner eller tanks. Deres eneste våpen var noen rifler (men noen golfkøller hadde de rasket med seg). Dette ble en kolossal skuffelse. Nordmennene holdt stillingen ved Ring i 3 dager, men da tyskerne angrep i flanken gjennom Åsmarka, måtte engelskmennene retirere, og Lillehammer lå åpen.

LILLEHAMMER OG NORDOVER
Plutselig fikk vi et kort besøk av far. Han hadde tatt siste tog fra Lillehammer med ordre om å ta hånd om stasjoner som trengte avlastning. Han var på vei til Dovre. Det ble et kort møte uten særlig dramatikk. Han kunne også fortelle at han nå hadde bestemt seg for å bli døpt. Han var jo av baptistfamilie hvor det ikke er barnedåp. Så bar det ut i kuleregnet til nattoget som brakte ham til den forlatte Dovre stasjon Her hadde stasjonsmesteren og familien flyktet til en gård vestenfor. Alle flyangrepene og skytingen omkring de tyske fallskjermtroppene som var landet mellom Dombås og Dovre var blitt for stor belastning før de ble nedkjempet. Far sørget så for melde- og sikkerhetstjenesten for den store togtrafikken. Under den verste pepringen fra flyene fant han ly i en stikkrenne like ved stasjonsbygningen som ble stående som ved et under. Da tyskerne hadde brutt igjennom ved Kringen sør for Otta fikk han over telefonen med sin kollega på Sel stasjon følge med i dramatikken da flyktende engelskmenn ble stuvet inn i et passasjertog. En ivrig lokomotivfører satte dampen opp, og Sel rapporterte at nå bar det nordover før jernbanemannen rømte stasjonen. Far ga klarsignal og meldte til Dombås. Da toget hadde passert, låste han stasjonen og spaserte til en nabogård. Jobben var utført.

I Fåvang kunne vi nå bare håpe på å stoppe fienden i Skarsmoen sør for Tretten. Artillerigeneralen Pellengahr spilte opp sine kanoner, flyene pepret, og tanksene kjørte rett igjennom de tømmersperringene som skulle stoppe tyskerne. De norske dragoner som skulle stenge den parallelle bygdeveien kunne bare konstatere at tømmeret lot seg passere som en ”smørklatt” midt i veien.

Nå hørte vi kanondrønnene og så røksøylene fra hus og gårder i brann på Tretten. Vi gikk en uhyggelig og uvirkelig natt i møte.
Onkel i Fåvang var lærer og bodde i skolebygningen. Dit kom det nå soldater som tok skolesalene som kvarter. Jeg var i nabohuset da en norsk avdeling (så vidt jeg kunne se, en liten bataljon) kom marsjerende langs bygdeveien: De skulle ta stilling i Vardeberget midt i dalen like bortenfor oss. Nå var luften full av aggressive fly som skjøt mot alt som rørte seg. Soldatene kastet seg på ryggen i veigrøften og skjøt med riflene. Plutselig hørte jeg det smalt oppe i flyet rett over hustaket. Flyet kom tilbake og la seg over i skytestilling, men det fikk ikke skutt. Jeg tror dette var det flyet som like etterpå falt ned ved Tretten.

Skolehuset ble nå mål for flyene. Mor, tante og onkel løp gjennom kuleregnet til nabohuset. Etterpå så vi skuddmerkene midt i veien der de hadde løpt. Mor sa at så nær døden hadde hun aldri vært. Nå hadde nordmennene tatt sine stillinger i Vardeberget, og vi ville komme i skuddlinjen når tyskerne kom. Vi drog derfor opp til en liten gård øverst oppe i skogbandet med en strålende utsikt over dalen. Det jeg derfra fikk se, er noe som har brent seg inn for mitt indre øye..

TYSKERNE KOMMER
Så snart tussmørket begynte å senke seg, startet det et selsomt tog av biler, kjerrer og militære kjøretøyer nordover hovedveien. Ingen kjørte sørover. En nederlagsstemning bredte seg blant oss, særlig da vi hørte lyden av hestekjerrer på vei vekk fra Vardeberget. Alle forstod hva dette betydde. Det ble fortalt etterpå at mange soldater skjelte ut kureren som kom med ordre om retrett fra overkommandoen. Soldatene (møringer) sa de ikke var kommet hit for å trekke seg tilbake men for å stoppe tyskerne, og de truet med å skyte ”forræderen”. Nå gikk det et stille tog av subbende, tunge soldatstøvler på bygdeveien. Mange ganger har jeg sett malerier med retirerende tropper, men intet kommer opp mot dette.
( Sannsynligvis hadde den engelske ledelse nå tatt den forbausende avgjørelsen å ta den avgjørende kamp i den vidåpne Kvamsbygda uten sjanse til å ta igjen mot kanoner eller fly. Noen kilometer lenger syd går en åsrygg tvers over dalen som en naturlig forsvarslinje, men Kvamslinjen holdt da i 3 dager likevel).

For oss i Fåvang var det nå bokstavelig talt stille før stormen. Gjennom vårmørket hørte vi lyden av biler på vei nordover, og søroverTretten hadde brannene stoppet. Ikke visste vi at akkurat nå ble 3 fangne norske dragoner i full uniform stilt opp og skutt mot en stor stein like sør for grensen mellom Øyer og Ringebu. Dette var en av de 25 eklatante brudd på Genferkonvensjonen som tyskerne begikk under felttoget i Gudbrandsdalen. Så kom en voldsom flamme og et skarpt drønn fra veibrua over Lågen ved Fåvang stasjon. Vi så hvordan brua løftet seg før den braste ned gjennom elveisen. En kort tid etter hørte vi drønnet fra brua over sideelven Tromsa på selve hovedveien. Dessverre var det ingen vårflom i Tromsa dette året. Ved hjelp av planker fra sagbruket like ved kunne tyskerne helt enkelt legge en plankebru på isen og kjøre over elva. På soldatbeltene deres var det skrevet ” Gott mit uns”. Sannelig så det ut til at Gud hjalp dem både med fravær av vårflom og teleløsning samt et strålende flyvær hver dag under felttoget.

Midt på natten hørte vi voldsom motordur fra hovedveien. Det var tanksene som kom skytende nordover veien. De ville nok provosere eventuelle forsvarere rundt omkring, men de fikk intet svar. De fortsatte til tettstedet Tromsnes hvor de stoppet opp foran den sprengte brua. Her brøt soldatene seg inn i forretningene på jakt etter sjokolade, smør og fet mat. I sin villskap rev de ned alt som stod i hyllene og helte sirup og liknende over. Og så satte de i gang å ta planker til provisorisk bru. Den gang var vi overbevist om at frontsoldatene fikk sterkt stimulerende sjokolade som resulterte i den villskap som særlig tankssoldatene utviste.

I grålysningen så vi plutselig de mørke bilene som kom rundt en sving. I langsom kolonne kjørte de nordover. Akkurat idet den kom forbi en hegg i veikanten, satte det igang en snatring av rifleskudd fra nordmenn som hadde ligget i stilling og latt panseret kjøre forbi. Mot disse kunne de så likevel ikke gjøre noe. Nå fikk infanteriet unngjelde. Jeg så hvordan motorsyklisten foran kolonnen ble liggende midt i veien og hvordan soldatene kastet seg ut av bilene og ned i veigrøften. Ut av første bil kom det ingen. En mitraljøse stod imidlertid slik til at den skjøt ned i grøften, og folk rømte inn i et bolighus. Snart stod flammene ut av huset, og tyskerne rømte i sikksakk i dekning. Jeg mente å telle at 40 mann falt, men mange av dem var kanskje ikke livsfarlig såret. Da kom en stor elg i flott stil løpende fra et skogholt gjennom kuleregnet tvers over jordene. Men nå hadde pansergutta på Tromsnes forstått hva som foregikk. De trodde nordmennene lå i skogkanten og satte i gang beskytning rundt vårt tilholdsted. Det smalt iltert fra de små granatene. Vi ”kara” stod helt uforsvarlig i vinduene og så dette selsomme drama. Damene satt i rommet på baksiden av huset og ropte at vi måtte søke dekning, til liten nytte. Jeg husker godt hvordan jeg ble dradd inn i rommet hvor mor og tantene ville ta avskjed med meg og be om tilgivelse for ting som de hadde gjort galt mot meg. Hvordan jeg taklet denne uvante situasjonen husker jeg ikke.

Som på kommando stoppet plutselig den norske ildgivningen. Fra mitraljøsen stod det opp røk. I opphisselsen under skytingen var det ikke tenkt på at den kunne gå varm. Derfor kokte den nok. (Jeg ”inspiserte” den noen dager senere nede på Tromsnes der den stod med hele siktet slått i stykker av de flyktende brukere). De norske soldatene tok så skogen fatt for å slutte seg til forsvarerne nordover. Dermed var Fåvang besatt av fienden. General Pellengahr var artillerist, og han drog fram omkring et dusin feltkanoner helt fram i ildlinjen. Vi så at han stilte dem opp på fotballbanen nede på Tromsnes og satte i gang et bombardement tvers over Lågen bort i lia der senere Kvitfjell Olympiade-anlegg ble bygd. Siden har jeg alltid tenkt på hvordan det er mulig å holde ut et langvarig artilleribombardement. Jeg så granatnedslagene tett i tett og ville nødig oppholdt meg der. Etterpå har jeg vitset med at det var jeg som var med under åpningssalutten for Olympiaden i alpine grener på Kvitfjell.

Tyskerne hadde dårlig tid, og de jaget videre over Tromsa og utenom en mislykket fjellsprengning nærmere Ringebu. Vi så røken fra et par branner der, men fronten forflyttet seg hurtig nordover til den stoppet opp 3 dager i Kvam. Vi hørte kanontordenen og bombenedslagene fra de bombefly som gikk i fast skytteltrafikk gjennom dalen. Håpet om engelsk seier bestod i 3 dager inntil kanontordenen ble svakere nordover. Sør-Norge var fortapt, men håpet bestod så lenge kampene pågikk i Nord-Norge. Ja, håpet bestod i de mørkeste perioder, selv om det unektelig var vanskelig å tro på alliert seier sommeren 1940. London radio forsøkte å holde motet oppe, men det var et faktum at Hitler med sin pakt med Stalin nå hadde Europa i sin hånd bortsett fra England. Det eneste positive kunne være muntre fortellinger. Første gangen jeg kan huske at vi lo, var av denne historien: På nabogården til onkel og tante kom man også i skuddlinjen da tyskerne kom, og folk rømte i hui og hast. ”Ta med deg mat, Gustav,” ropte kona. Og Gustav han tok fatt i det nærmeste spiselige. Det viste seg å være trauet hvor det var satt brøddeig som han strevet med å bære helt opp til en gård som lå i skjul bak en fjellnabb. Der fikk de husrom. Brødbakingen måtte settes i gang straks fordi deigen allerede hadde est over traukanten og over lårene til Gustav. Til samme gård kom det også en rømning som het Jonette, og hun hadde lært at i krig skulle man søke dekning. Og Jonette fortalte etterpå: ”Da oss kom dit, så fekk oss så veonderleg god bedekning”.

LANDLIG TILVÆRELSE MED DE DAGLIGE SYSLER
Våronna måtte gjøres som om intet var hendt, og gudbrandsdølene gikk til sin daglige dont etterhvert som soldatene ble frigitt fra tyskernes fangeleirer. Jeg ble hos tante og onkel som gårdsgutt på lærergården. Gårdsarbeide ble avløst av gjeting av kalver og ungfe på seteren. Spenningen var stor da jeg kom hjem til Lillehammer med tyskere som seierssikre marsjerte gjennom gatene og sang ”Denn wir fahren gegen Engeland”, og sangen om den ariske gutten Horst Wessel som heller ville dø enn å la seg behandle av en jødisk lege.

Det var nå klart at jeg skulle begynne på gymnasets engelsklinje.

LILLEHAMMER KOMMUNALE HØYERE ALMENSKOLE I KRIGSTID
Det ble en omflakkende tilværelse med skole i forskjellige lokaler rundt i byen. Tyskerne rekvirerte vekslende deler av skolen og irriterte oss grenseløst. Som ved et under klarte lærerne å gi oss bra undervisning før en hel del av dem ble sendt på lavearbeide i Kirkenes. Da ble det merkbar lærermangel i en del fag, og provisorier måtte til. I ettertid mener jeg å huske at jeg nok arbeidet ganske bra, men at jeg fikk opp farten for alvor i 3. gym. Året ble en langspurt som også ga gode resultater. Det ble Meget i alle fag bortsett fra norsk hovedstil hvor det sensasjonelt ble Særdeles. Jeg skrev om jordoljen i verdenshusholdningen, og jeg husker at avslutningen gikk ut på at ”om 30 år er jordens oljeressurser uttømt og at vi da må finne andre energikilder”.

Av økonomiske grunner ble det ikke noen akademisk utdannelse. Studielån virket avskrekkende, og de praktiske utfordringer i den store vekstbransjen, luftfart, var tiltrekkende. Gjennom livet har jeg gjentatte ganger prist meg lykkelig over det teoretiske grunnlag skolen ga meg i historie, geografi, litteratur, engelsk, tysk og en dash med fransk. Dette har gitt meg muligheten til å suge inn og forstå den verden jeg har levet og arbeidet i. Og jeg fryder meg over å ha kunnet snakke og diskutere med interessante mennesker over hele kloden. Samholdet mellom oss elever var meget godt, klassen var nazi-fri, og vi hadde mange diskusjonskvelder. Det var nok store forskjeller i politiske og religiøse spørsmål, men fordrageligheten var stor. Og så hadde både vi elever og lærerne et sterkt samhold i kampen mot en felles fiende.

MOTSTANDSKAMPEN
Det er ingen tvil i min sjel at når okkupasjonstidens historie skal skrives, må det framgå klart at det var det ideologiske tema som særpreger motstanden. Det er den sivile og ikke den militære kampen som har vesentlig betydning for Norgeshistorien. Sjømennenes innsats betydde noe i verdensmålestokk. Milorg var viktig både overfor tyskerne og på grunn av at Ola Nordmann fikk mulighet til å få militær opplæring for å kunne drive fienden ut av landet.
Men den MILITÆRE seier vant Sovjet, Amerika og England for oss.
Den SIVILE IDEOLOGISKE seier vant vi imidlertid selv.

Jeg forstod at det var viktig den gang Høyesterett nedla sine verv i 1940. Men det som vi kom til å merke mest var de nazifiseringsanstrengelser som Reichskommissar Terboven satte i verk på oppdrag av Hitler. Vi var virkelige germanere av beste ariske merke, og vi ville bli en pryd i et jødefritt, stor-germansk Europa under tysk ledelse. Hadde generalene fått lede okkupasjonen uten politisk innblanding, ville det ikke ha blitt den samme kollisjonsfrekvens mellom sivilbefolkningen og okkupasjonsmakten. Hitlers ville idé om å gjøre oss til en lydig germansk elite med nazistisk ideologi var det virkelige tema for vår motstand, og i denne kamp var hundretusener med, mer eller mindre aktivt. Jeg er redd det ville ha blitt flere nazister i Norge uten denne kamp.

Det første eksempel på nazifiseringsarbeidet ble for oss kampen om idretten. Her ville nazimyndighetene ha nytt styre i fotballklubben ”Fremad”. Formann skulle bli Arne Saatvedt, som senere skulle bli en fremtredende Gestapomann med menneskeliv på samvittigheten og til slutt dømt til døden. Jeg har etter krigen lest dokumentene som min gode venn Steinar Aasen har oppbevart over korrespondansen som han hadde som formann. Det hele resulterte i full motstand. Tilsvarende framstøt ble gjort mot andre idrettsorganisasjoner og endte til slutt med oppløsning av organisasjonene og til arrangementer av ”illegale” sportskonkurranser. De latterlige påbud om tvungen deltakelse i fotballkamper og liknende styrket selvfølgelig motstanden og ga alle en god latter – noe vi trengte i disse tider med dårlige nyheter fra frontene.

Mer alvorlige konsekvenser fikk lærernes kontante avvisning av obligatorisk medlemsskap i det nazistiske ”Lærersambandet”. Her gjaldt det påtvunget innføring av den nazistiske ideologi i skolens undervisning, og det oppstod et unisont samhold mellom lærere, elever og foreldre. Dette var dramatiske saker med trusler om å miste sin lønn og pensjon samt deportering av noen hundre lærere til slavearbeide i Kirkenes Jeg ble etter krigen kjent med Lærerforbundets virkelig strateg, Kåre Norum. Han fikk inn til Oslo en representant fra hver skole – en for en. Der gikk han gatelangs med representanten og pugget paroler og argumenter slik at de reiste hjem uten kompromitterende dokumenter, men godt rustet til sin informasjonsoppgave. Til slutt skjedde det utrolige at nazistenes store skoleleder Orvar Sæther i et stort møte ga opp hele prosjektet og ropte” Dere har ødelagt alt for oss”! Dette var virkelig en stor seier. Og dessuten viste den at motstand nytter. Jeg har ikke noe sted sett om den militære overkommando grep inn i saken, men den svekket definitivt Terbovens makt.

Neste store sak ble prestenes kamp mot nazifiseringen. Quisling-regjeringens minister begynte å blande seg inn i kirkens saker med påbud om endring av kirkebønnen, der det blant annet ble bedt for Kongen og hans hus samt for Israels ætt. Her jenket kirken seg, men til slutt satte de foten ned. Kirkeledelsen forfattet et ”hyrdebrev” til alle norske menigheter. Spredningen var litt av et apparat fordi innholdet skulle holdes hemmelig inntil det ble lest opp fra prekestolene under høymessen på samme dag i alle landets kirker. Jeg fikk det ærefulle oppdrag å ta toget (illegalt uten reisetillatelse) til Otta. På Øyer, Ringebu, Harpefoss og Otta leverte jeg brevene til de lokale prester til jernbanefolk som jeg kjente mens toget stod på stasjonen. Til Gausdal tok jeg bussen til Follebu og gikk derfra kilometrene på ski til prestegården. Alt klaffet. Aase-Berit med foreldre var på påskeferie i Gausdal. De var i kirken og hørte brevet opplest. ( På dette tidspunkt var vi bare på tittestadiet og hadde ingen anelse om vår videre skjebne).

Da skjedde det som ettertiden kanskje ikke har hatt evnen til å fatte, nemlig at prestene kollektivt sa opp sine stillinger (embeter) og stilte seg økonomisk på bar bakke. Kirkene ble stengt for prestene. Biskop Berggrav ble internert i sin hytte i Asker, og en rekke prester ble sendt til Lillehammer der de ble innkvartert i private familier mens de mottok penger og mat fra innsamlingsaksjoner i sine menigheter. Prestene ble en aktiv hær av jøssinger som spredte all slags antinazistisk propaganda i befolkningen. Senere ble de sendt til Helgøya der det var bedre kontrollmulighet.

Terboven hadde lagt opp en plan med sak mot Berggrav som skulle ende med dødsdom. Hva vi ikke visste, var at selveste Graf Moltke reiste til Oslo og konfererte med sin gamle kjenning Falkenhorst (Øverstkommanderende i Norge), og med oberstløytnant Steltzer som var vår hemmelige kontakt med Hjemmefrontens ledelse. Resultatet ble at Terboven måtte oppgi sitt prosjekt. Tyskernes ønske om å unngå uroligheter var utslagsgivende. Jeg nevner denne sak for å vise hvilken moralsk kraft prestenes holdning hadde, selv overfor de tyske bajonetter. I Lillehammer ble det innsatt en av de relativt få overløpere som prest, men han, stakkar, måtte preke for praktisk talt tom kirke. Den illegale sokneprest derimot sprengte kapasiteten i Bankens store sal med sine veltalende teologisk/politiske prekener til stor fryd og oppmuntring.

Lærernes og prestenes eksempler viste at det kan nytte med åndskamp mot militærmakt

Et eget kapitel om den sivile motstand er historien om den illegale presse. De vanlige aviser var gjennomsensurert. Norsk Telegrambyrå likeså. Radioene inndratt. Kinoen et propagandasted for den ”nye tid”. Hvor fantes det frie ord? Svaret var den frie illegal presse. Den kostet mange, mange menneskeliv og arrestasjoner. Straffene var harde, og det ble mange dødsdommer. Men alt dette var verdt prisen. Redigering, trykking (dels med spritluktende ormigmaskin), pakkeforsendelse til den lokale ”grossist” og utdeling til den enkelte mottaker var sårbare ledd overfor tyske kontrollører, og det måtte av og til gå galt. Det var et stort øyeblikk da det dukket opp en noe eldre kar som kom hjem med en hel pakke aviser. Den fikk jeg til utdeling til slike jeg selv valgte og som antakelig var modige nok til å sende den videre, helst gjennom flere ledd. Avskjeden med den illegale presse fikk jeg den kvelden jeg skulle rømme til Sverige. Jeg skulle da overnatte i hytta i Mesnalia der forfatteren, og senere teatersjef, Hans Heiberg redigerte distriktets egen avis. Han hadde det travelt med å grave fram sitt skriveutstyr fra snøen for å få avisa ferdig. Så han ga meg sin Sweetheart (engelsk lommeradio) og ba meg høre på nyhetene i tilfelle det var noen ”last minute news” som burde med i denne utgaven. Avisene var selvfølgelig temmelig propagandistiske, men de var til stor nytte med nyheter du stolte på og med dikt og jøssingvitser til stor oppmuntring i mer enn 4 år. Jeg antar at det bare i Lillehammer og Gudbrandsdalen til enhver tid må ha vært et par hundre aktive distributører. I tillegg kom de av oss som hadde illegal radio. Vi fortalte videre til sikre kjenninger som vi stolte på. Jeg velsigner alle de tusener av krøllete og dels skitne nye og eldre aviser som sirkulerte før de høytidelig måtte brennes i ovnen under full kontroll, slik at alle spor var borte.

Et stort kapitel med sterk betydning for meg personlig var kampen om den obligatoriske Arbeidstjenesten. Her dreiet det seg om å selge informasjonen om de planer som var blitt røpet fra det nazistiske departement om at a-tjenesten med tiden kanskje kunne brukes til andre formål enn å grave grøfter og andre sivile gjøremål. Jeg var fast bestemt på ikke å gå inn i en slik uniform og kanskje være fanget til krigstjeneste for fienden. Nå skjedde det ting med min tjeneste i Etterretningstjenesten XU som gjorde at jeg skulle bli på min post der og bli fritatt fra A-tjenesten med legeattest Det hvilte et helt ufarlig og nærmest latterlig skjær over dens eksersis med spade i stedet for gevær og en brun uniform. Det var derfor ikke lett å overtale folk til å unndra seg tjenesten og begi seg ut på en usikker tilværelse på ”skauen”. Etterhvert kom det en klar parole om full boikott av A- tjenesten. Nå tilbød jeg mine kamerater innrullering i den ”offisielle” norske militære motstandsorganisasjon. Noen slo til nokså fort, men andre ville vite hvem som var sjefen her på Lillehammer. Til dette kunne jeg svare at de kjente ham, men at jeg selvsagt ikke ville oppgi hans navn. Naturligvis var det bare folk som man stolte helt og holdent på som fikk tilbudet. Mange andre måtte derfor dra på A-tjenesten, delvis med et lite stikk i hjertet.

Mange av dem som lot seg verve til motstandsbevegelsen gjorde en god innsats i Milorg. Men de var utrenet i motstandsarbeide. En av dem røpet mitt navn i forhør etter en arrestasjon som han absolutt burde ha unngått. Vi hadde også et par tragiske tilfeller som Gestapo fikk utnyttet og som kostet menneskeliv. En ble skutt i raseri etter at han i tortur hadde røpet et tilholdssted hvor to mann ble skutt. En annen kom under tortur til å røpe en milorgleder, som ble skutt hjemme. Særlig en gutt fikk store problemer etterpå som følge av alvorlig tortur.

I 1990 deltok jeg i et offentlig møte hvor jeg i pausen litt tilfeldig traff en kar som hadde vært ”general” i A-tjenesten. Jeg sa at det var interessant å treffe en mann som jeg med all min kraft hadde motarbeidet. Han syntes jeg hadde vært dum som hadde trodd at ledelsen som bestod av ”gode nordmenn” noensinne ville ha utlevert oss til tysk militærtjeneste. Jeg ba ham tenke over om hvem som hadde sterkest makt, enten den tyske Wehrmacht eller det lille befalskorps i den norske A-tjenesten. Videre fortalte jeg om det dokument som var blitt røpet i et av de nazistiske departementer om eventuell endring av A-tjenesten. Jeg ba ham forstå hvorfor vi under ingen omstendighet kunne stole på at han kunne garantere at vi i en krisesituasjon ville unngått tysk tjeneste. Dette syntes å være nye tanker for ham, og det styrket meg i overbevisningen om at vi hadde gjort riktig da vi unndro oss tjenesten. Men dette dreier seg tross alt om en hypotetisk diskusjon. Og vi så jo selv hvordan Hirden og Rikspolitiet ble satt inn i razziaer og militære aksjoner mot sine egne landsmenn. Nei, dette ville vi ikke være med på. Basta!

MAT
Alle som hadde flyktet fra tysk ettersøkning, unndratt seg A-tjenesten eller lå på skauen av en eller annen grunn, fikk ikke rasjoneringskort uten å møte fram personlig på Forsyningskontoret (og derved bli lett bytte for politiet). Det ble derfor en stor lettelse for vår forsyningstjeneste da de kjente sabotører ”kuppet” et helt billass med rasjoneringskort fra trykkeriet i Oslo. Men kortene var ikke gyldig uten behørig stempling av det lokale forsyningskontor. Jeg fikk overlatt en hel pakke til bruk for våre rettmessige mottakere på skauen fordi min søster Inger hadde en midlertidig jobb i Forsyningsnemda. I lunsjpausen kom hun syklende hjem som et uvær med et riktig stempel og en stempelpute med den fargen som var riktig i denne perioden (fargene ble endret for hver periode). Så satt mor og jeg og stemplet på livet løs, mens Inger spiste sine skiver stekt av potetblandet brød og ditto smørpålegg. Dette var risikabelt for Inger, særlig etter at stempelputene ble nedlåst i lunsjpausen og stemplingen av senere sendinger måtte foretas hemmelig på kontorpulten i arbeidstiden. Med de gyldige kortene drog jeg hjem til vår pålitelige kjøpmann som overleverte varene til bonden (områdesjef i Milorg i Søndre Ål) som kom med tomme tønner og fylte husholdningsavfall til sine sultne griser på gården. Og så havnet kaloriene der de skulle være!

MOTSTAND
Den militære siden av motstandsbevegelsen kom for mitt vedkommende ofte til å dreie seg om kurervirksomhet, dels for distriktssjefen i D23 som omfattet hele Gudbrandsdalen. Distriktet var oppdelt i avsnitt med 231 for Lillehammer, Fåberg, Gausdal og Øyer. Avsnitt 232 dekket fra Tretten og nordover Ringebu. Avsnittssjefen der hadde en revefarm høyt, høyt oppe i bygda på Nord-Tretten. Jeg har ikke tallpå mine sykkelturer dit med post og lettere utstyr fra Distriktssjefen. Nordover syklet jeg som om jeg hadde den onde selv i helene. Men jeg slapp kontroller heldigvis, for mitt materiale var meget kompromitterende og ikke mulig å snakke seg vekk fra. Nå hadde jeg min tante og onkel på Tretten, så det ble alltid et uskyldig besøk der for alibiets skyld. Turen nordover tok bare 75 minutter, men sørover var som regel risikoen mindre, og jeg kunne tillate meg et kvarter mer på de 30 kilometrene. En sen kveld sørover registrerte mine sanser at det kunne være noe i veien. Jeg sakket på farten, og i det svake lyset fra sykkellykten oppdaget jeg midt i veien en flott tiur med et harem på 3 røyer. De gikk og plukket sand til kråsen. Det var jo bare grusvei den gang. Så dette ble bare en litt spesiell opplevelse av det positive slaget. Jeg holdt strengt på å ha kontakt bare med avsnittssjefen, stasjonsmesteren og en dame som var endepunkt for flyktningruten fra Tretten via Østerdalen til Sverige. Distriktsstaben i Lillehammer hadde sambandssjef, pi-sjef, sanitetssjef, og forsyningssjef som jeg fikk kontakt med.

I avsnitt 231 var det langt flere oppdrag. Avsnittet var delt opp i områder som hver hadde et antall lag. Som kurer var jeg med materiell til alle disse, og de kjente meg, dessverre. På mine ekspedisjoner til disse unngikk jeg også kontroll, men ifølge læreboka skulle jeg ikke ha så mange kontaktpunkter. Spør kritikerne om alternativet!
Jeg var ivrig med diskusjoner med mine skolekamerater og andre om arbeidstjenesten og etter hvert i etterretningsoppdrag, særlig på jernbanen. På denne måten ble jeg en viss risikoperson som visste for mye. Heldigvis fikk ikke dette noen negative følger.
Her er et par situasjoner som jeg kom opp i:

Jeg skulle inn til Snekkeren (vår meget dyktige radiotelegrafist og UK- mann) som stod i regulær kontakt med England. Han lå sammen med en kjenning fra skolen i en liten koie inne i Gropmarka – et ubebodd, stort skogsområde nord for byen. Der bygget vi et flott våpenlager med tømmervegger og med solid dekke av lyng over i en forsenkning som opprinnelig var steinrøys. Vi satte et lite grantre med solid jordbunn på toppen og var svært fornøyd. (Senere ble rommet fylt ved dropping fra fly, men funnet av tyskerne etter et torturforhør). Mens jeg lå der i ”kåken” og arbeidet, røk radiosenderen til Snekkeren. Gode råd var dyre, men vi fant ut at jeg var den som hadde best mulighet til å få brakt den vitale delen i ryggsekken min ned til radioverkstedet vårt nede i byen. Jeg trasket av gårde i myrlendet. Snekkeren hadde faste sendetider. Disse kjente tyskerne, og de forsøkte hele tiden forgjeves å peile ham inn. Tilfeldigvis befant jeg meg med min dyrebare last i Balbergskaret på vanlig sendetid da et Storck-fly plutselig dukket stille opp over tretoppene. Jeg ble stående stiv nede på stien, men fikk da løftet armene til en hilsen som ble gjengjeldt av de to oppe i flyet. Jeg priste meg lykkelig over at det ikke var en helikopter som kunne ha gått ned der for å undersøke. Radioen ble reparert, og jeg brakte den tilbake uten noen form for dramatikk. Snekkeren sendte regelmessig i lange tider uten å bli tatt, men fra forskjellige baser. En flott kar!

Virkelig dramatisk er imidlertid neste historie. To av ”mine” arbeidstjenestegutter var tilfeldigvis blitt tatt på landeveien etter et flydrop oppe i Nord-dalen. Den ene Gestapisten var den beryktede Arne Saatvedt som jo kjente gutta fra skolen. Det ble en spontan og svært brutal tortur. Den ene gutten holdt (men har lidd av skadene resten av livet). Den andre måtte til slutt ut med en tilsynelatende ufarlig men skjebnesvanger opplysning. Gestapistene kjørte rett ned til Otta og hjem til sjefen for milorgavsnittet. Han hadde akkurat besøk av vår kontakt på stasjonen som var kommet med en større ”postsending”. Saatvedt skjøt milorgmannen til døde gjennom døren, men ”postmannen” hoppet ut av vinduet og løp vekk langs elven. Og gikk i dekning. Gestapistene gikk gjennom posten. Der var det også et par etterretningsbrever fra meg til mine kontakter i dalen. Disse fant de ikke hverken avsender eller adressat til. Heldigvis var våre organisasjonsnavn gode nok.

Men de fant en reisegodskupong fra Lillehammer til Otta. Den var det jo ikke navn på, for den kunne brukes uten problemer ved avhenting. Dermed fant Gestapo en sykkel som ble sporet tilbake til Helleberg på Lillehammer. Gestapo dit i all hast. Hvem hadde kjøpt sykkelen? En milorgmann på kontoret hørte spørsmålene før han i all hast gikk på do. Han for over gaten til Odd i radioforretningen som kastet alt han hadde og løp ned til sin bror (avsnittssjef i 231) i Ullvarefabrikken. Fra hans kontor så han Gestapobilen komme inn fabrikkporten. Odd hadde forsvunnet fredelig en annen vei. Men Torleif trev sin revolver fra skuffen og løp opp på loftet hvor han gjemte seg i en varmluftbeholder. Der hørte han at tyskerne kom med vaktmesteren som gissel. ”Was ist das?” sa tyskeren.” Das ist Warmluft ” svarte vaktmannen hvorpå tyskeren slengte igjen luken rett foran Torleif der han lå med revolveren klar. Torleif kjente vaktfolkene og ventet til midnatt da en ny gikk på vakt.
Så banket han på døren og ble befridd av en nokså skjelven kar som allerede var oppskaket nok av dagens tildragelser.
De to brødrene avtalte før avskjeden at de skulle møtes i familiens hytte ved Storberget. I mellomtiden var jeg intetanende på vei hjem til Torleif med post. Jeg satte fra meg sykkelen og gikk for å ringe på døren. Akkurat i rette øyeblikk gled nabodøren opp, og datteren der hvisket ”Det er fullt av Gestapo der”. Jeg bort til sykkelen og trillet den gjennom grinden, idet en ny Gestapobil stoppet og to mann løp ut av bilen rett imot meg med pistolene klare. Utrolig nok raste de forbi meg og opp trappen. Jeg må tilstå jeg skalv atskillig idet jeg så rolig som mulig satte meg på sykkelen og syklet sakte (ja, sakte) oppover gaten før jeg kunne ”gi gass” sørover Storgata. Far var på stasjonen og jeg fortalte at noe var galt og at jeg sannsynligvis ville forsvinne. Det var da han sa at dersom han ble tatt som gissel, ville det verste jeg kunne gjøre mot ham, være å komme fram igjen for hans skyld.
Jeg fikk så melding om at Torleif og Odd ventet på meg i hytta.. Der fikk jeg med brev til Torleifs mor samt oppdrag om å få en kollega på fabrikken til stykkevis å få ut de svært hemmelige papirer han visste om. Peder var et fremtredende medlem av Indremisjonen og flerbarnsfar. Han brakte i løpet av tre dager alt ut til meg i sin veske med termos og lunsjmat. Hans hilsen var: Om Torleif blir tatt, blir han skutt straks. Han var ikke langt fra sannheten.

Så var neste oppdrag å gå til en kjenning og be ham overta avsnitt 231. Han var en voksen og erfaren kar, men han sa nærmest med gråten i halsen at han ikke hadde gode nok nerver og at hans bryllup var berammet. Dermed gikk budet til områdesjefen i Nordre Ål. Han tok jobben, men måtte senere flykte med Gestapo i helene. Det er en annen historie.

En natt loset jeg forsyningssjefen vår, Tønnesen, på skareføre i nydelig måneskinn inn til Torleif og Odd på Gropa seter. Mitt oppdrag var slutt. Vi møttes ikke igjen før på hotell Omnia på Kungsgatan i Stockholm.

XU - DEN HEMMELIGE ETTERRETNINGSORGANISASJON
En dag ville Eivind Esp, skoleinspektør og leder av Sivilorg., snakke med meg. Han var Hjemmefrontens leder og kjente oss alle fra Gymnasiet. Han fortalte at det var besluttet å frita meg fra jobben i MILORG og overføre meg til militær etterretningsarbeide. Lederen for Lillehammer og Gudbrandsdalen var svekket av sykdom og trengte en ung og uredd assistent. Han het Dale-Gudbrand i organisasjonen og var en kjent idrettsmann og en stor sanger. Og aller viktigst: han var ansatt på Byingeniørkontoret med tilgang til alle kart og muligheter til å få laget kartskisser. Nå ble det spennende med kodelæring, koding og dekoding ved hjelp av Hitlers hovedbok ”Min kamp”. Videre hørte hemmelig blekk (usynlig) og en skrivemaskin med til utstyret. Samt en ytterst viktig liste over rapportørene både i byen og dalen med deres dekknavn og avtalte passord. Jeg måtte grave ned i hagen en liten kasse med gresstorv over for disse sakene som ikke måtte falle i fiendens hender.

Mine første oppdrag ble knyttet til jernbanetransporten. To sporskiftere hadde hver sine vakter og rapporterte antall tog, antall soldater, kanoner, tanks o.s.v. Ingen visste at far skrev rapporter om de tyske feltpostnumre i Norge til Dale-Gudbrand. Dette ble rutine inntil sporskifteren ringte med påskudd at han ville snakke med meg. Straks.

På stasjonen stod et sterkt bevoktet transporttog på vei nordover. Jeg løste billett til Tretten (30 km. var maks. reiselengde) og gikk framover plattformen etter høylydt å ha spurt etter ”Passagierwagen” foran i toget. En vaktpost la seg på hjul etter meg, men jeg fikk da studert de presseningsdekkede vognene. Etterpå var sporskifteren og jeg enige om at dette måtte være enmannstorpedoer - antakelig bestemt for Murmanskkonvoiene. Han rapporterte sin rutinevei men måtte senere intervjues av en mer kyndig mann mens han stod bak en dør for at de ikke skulle se hverandre.

Tegneskissen er funnet og sees i verket om Norges Krig. Torpedoene kom aldri fram.

En dag jeg skulle besøke Dale-Gudbrand, var han rammet av hjerneslag. Oppe på sykehuset hadde overlegen sørget for enerom. Der fikk jeg beskjed om å oppsøke en av hans medarbeidere og kjente fra idretten. Han var vel inne i arbeidet og ble utsett som Dale-Gudbrands etterfølger. Ugift var han også. Men han svarte at han ikke hadde nerver til jobben og trakk seg fra arbeidet og sendte med meg sitt utstyr. Da jeg oppe på sykehuset meddelte dette, spratt den syke Dale-Gudbrand opp av sengen i raser: ” Nå må du overta ” sa han. Men jeg sa at jeg snart måtte gå i dekning fordi jeg var utkalt til arbeidstjenesten og ikke hadde fått organisert god nok sykeattest. ”Det skal jeg ordne ” sa overlegen som stod ved sengekanten. Jeg ble sendt til en spesialist for tuberkulose og ble forvandlet til en hostende og harkende svekling som nok hadde sett sine beste dager. Jeg var komplett udugelig til arbeidstjeneste.

POTETSPION
Nå ble det snart andre boller. For etter nederlaget på Ishavsfronten rømte General Rendulic med hele sitt hovedkvarter fra Rovaniemi til Turisthotellskogen på Lillehammer.
Ordren var overvåking og tegninger. Dette hadde jeg ikke lært noe om på skolen. Hvordan skulle en gymnasiast med artium året før, kunne fravriste militære hemmeligheter fra verdens mest profesjonelle krigsmakt siden Napoleon.? Svaret var det som jeg senere har kalt Gudbrandsdalmetoden. Det vil si den mest elementære metode.
Det jeg var mest redd av alt, var risikoen for under sterk tortur å røpe mine kamerater. Dessuten visste jeg at dersom jeg ble tatt, ville altfor mange i motstandsbevegelsen føle seg usikre og redde for å bli røpet. Altså måtte jeg finne en arbeidsmetode uten risiko for å bli mistenkt for å operere i en sammenheng med andre.

Jeg tok derfor kokte poteter fra kjøkkenkomfyren hos mor. De var dyrket på vår potetparsell. Med en potetpose under armen søkte jeg utenom de tyske sperringer via skogen overfor området. Og kjentmann som jeg var, spaserte jeg nde og hostende, med dummest mulig ansiktsuttrykk gjennom området for å bytte poteter mot de små gjenstander som de desperat sultne russiske krigsfanger laget i leiren. De arbeidet her med å bygge bunkers, skytterstillinger og et stort fjellanlegg som reserve kommandosentral. Og de tyske vaktene lot denne halvtomsingen gå rundt og feste det hele til hjernevindingene. Jeg var til og med framme ved de beslaglagte bolighus hvor de tyske generaler hadde satt opp sine respektive visittkort. Og det tyske språk kunne jeg selvsagt ikke.
Etter hver tur var det via omveier og uten ”skygging” bakfra å gå ned på Byingeniørkontoret og få fagfolket til å sette på sine detaljerte kart over området alle de militære anlegg som jeg hadde observert den dagen. Slik gikk jeg under sterk englevakt omkring i flere dager, men uten overdrivelser.

Kartet ble godt, med hvert eneste hus i området, rørgaten ned til elektrisitetsverket som gikk like forbi hotellet og lyste mot deg i hele åssiden og selvsagt alle militære markeringer. Det gikk som ”post” med vår illegale rute til Stockholm. Der fikk jeg senere skryt på XU-kontoret og utbetalt dobbelte dagpenger. De sa at kartet var sendt til London med kopi til den svenske generalstaben. En kopi er senere funnet i XU-sjefens etterlatenskaper, men det er så sterkt nedfotografert at detaljene er borte og er mindre imponerende enn hva det er i min hukommelse. Slik det er gjengitt i verket Norges Krig, er det nesten så jeg skammer meg over det. Så fattig på informasjon var ikke originalen!

NY LEDER
En dag jeg skulle besøke Dale-Gudbrand som nå var kommet hjem fra sykehuset i en noe redusert forfatning, fant jeg ham død. Nå begynte arbeidet med å få meddelt alle rapportører at den nye Dale-Gudbrand fortsatte der den gamle sluttet med samme adresser og stikkord. Særlig mannen på Dombås var redd for provokasjon. Jeg kjente ham, men han fikk ikke vitehvem Dale-Gudbrand nå var. Rapportene fra Dombås var viktige da det der var en hel garnisonsby. Heldigvis ble XU-nettet holdt intakt til krigens slutt. Så kom meldingen: ”Bjørnen kommer”.

Jeg visste ikke at vedkommende var lokalkjent og fastsatte møtested ved veibrua i Søndre Ål og ordnet dekkleilighet hos en bortreist nabo i huset vi bodde i. Ut av bilen på kontaktpunktet steg en rømt jernbanemann som hele familien kjente fra Lillehammer. Han hadde med seg en radiomann. Vi fant snart en annen dekkleilighet. Borte i Stockholm mente de at sønnen til eieren av Turisthotellet måtte være en perfekt XU-sjef. Han hadde jo også en viss adgang til hovedkvarteret. Og denne avgjørelsen viste seg snart å være riktig, for nå brant det under føttene mine.

ETTERSØKT

Andres tåpeligheter skal ikke beskrives her. Derfor hopper jeg over hvordan en av ”mine” arbeidstjenestegutter ble arrestert. Nå turde jeg ikke bo hjemme lenger og fikk tildelt en sofa i stuen til Aase-Berits foreldre med avtalt rømningsvei ned til vedlageret i kjelleren. Familien visste ikke hva jeg drev med. De trodde at tyskerne ville ha meg til arbeidstjeneste. At Aase-Berit og jeg var gode venner, visste ikke Gestapo, heldigvis..

En kveld min søster Inger og jeg hadde vært i kalas hos noen kjente, kom vi sent hjemover. Jeg skulle ha hentet en sweetheart og organisasjonens slunkne pengekasse hjemme, men jeg var redd for å vekke en bekymret mor og tok avskjed med Inger oppe i gaten før jeg gikk intetanende til mitt dekningssted.

Der sovnet jeg til min søteste søvn mens saker og ting hendte hjemme.
Tidligere på kvelden kom det en norsk gutt iført ”islender” hjem til mor og spurte etter meg med et dekknavn for en av våre UK-karer i Milorg. Mor svarte at hun ikke visste hvor jeg var, men at jeg muligens kom hjem ut på kvelden. Et par timer senere kom den samme gutten tilbake med armene over hodet og gestapister med maskinpistoler i ryggen på ham. Mor og far ble plassert baklengs på spisestuestolene sammen med ”fangen” mens de andre satte i gang husundersøkelse. ”Hadde jeg bare visst hvor Erling er, så kunne jeg kanskje få advart ham” mente fangen. Men far gjennomskuet ham og signaliserte til mor. Så denne krigslist ble mislykket.

Så kom Inger hjem og ble øyeblikkelig slått og truet med kvelning. Men hun blånektet for å vite hvor jeg hadde tatt veien oppover gaten etter at vi var gått fra hverandre. En av gestapistene som var KFUM-gutt fra Hamar (som hadde vært på speiderleir med meg) tvang henne med revolver opp på mitt rom og fant der min sweetheart og en liten bunke 50-lapper. Så fant han fram et fotoalbum og gikk gjennom bilder av meg og jenter mens han bad henne peke ut kjæresten min. Heldigvis var ikke Aase-Berit foreviget i albumet ennå, og dette spor ble mislykket. Men så drog et par av sted på husundersøkelse til en venn av meg som det var bilde av. Heller ikke dette ga resultat. Derfor satte de seg ned hele natten og langt utover neste dag i håp om min hjemkomst.

I mellomtiden hadde nabojenta i 2. etasje og hennes kjæreste kommet hjem. Utenfor huset satte de fra seg en lommelykt og gikk for å ta inn klesvasken som hang like utenfor veggen. Mor oppfattet situasjonen og satte i med et tordnende hosteanfall mens tyskerne stod over henne med revolveren. Nabojenta, Kiri, lyttet på husveggen og hørte Ingers stemme: ”Jeg vet ikke”. Nå var saken klar, og Kiri kjente dekkstedet mitt. Hun var redd at Inger under tortur kunne røpe stedet og fikk det travelt.

Litt etter stod Aase-Berits mor over meg og fortalte at det hadde ringt på døren. Jeg løp ned trappen til vedkjelleren, men kom meg hurtig opp da kjæresten nervøst hadde ringt på døren igjen. Litt dramatikk ble det idet jeg vrengte på meg klærne utenpå pyjamasen som jeg ikke fikk av meg før i Sverige. Sekken hadde jeg pakket ferdig, men selskapsskoene var det eneste jeg hadde på føttene. Beksømstøvlene stod selvsagt hjemme.

FLUKT
Så drog vi ut i nattemørket med Kiri og kjæresten som forelsket par et godt stykke foran for å gi meg en mulighet til å stikke meg vekk i tilfelle kontroll. De hadde vært ute i tysk kontroll like før nord i byen. Derfor oppga vi et eventuelt dekksted på Margarinfabrikken og satte kursen mot skogsstien til Sollia. Der bodde min gode venn områdesjefen i Søre Ål. Før vi skiltes stod vi tett sammen mens jeg brente de kompromitterende rapportene fra Dombås som jeg hadde hentet samme dag. Jeg gikk delvis gjennom skogen for å unngå bebyggelsen og måtte ta av meg de fine selskapsskoene i djupsnøen. Men på Sollia, som lå ensomt der veien sluttet, lyste det fra vinduene uten noen blending. Jeg tenkte at nå var Gestapo der og la meg under en gran for å observere. Men nysgjerrigheten ble for stor, og jeg snek meg fram etter snøkanten. På gården hadde de bare glemt blendingen. Det kunne ha blitt kostbart! For ikke å skremme opp folk, la jeg meg i soveposen på låvebrua med klar fluktvei inn i storskogen. Anna ble forskrekket da hun fikk besøk i fjøset ved morgenstellet.

Neste dag dukket Aase-Berit og milorgvennen Steinar opp med beksømstøvler og situasjonsrapport, Det viste seg at far var arrestert, men for øvrig syntes ettersøkningen av meg å være et enkeltstående tilfelle som kunne tilbakeføres til den ene arbeidstjenestegutten. I løpet av et par møter ble vi enige om at vi ikke kunne ta risken på å ha meg i distriktet. Min kurervirksomhet hadde gjort meg til en sikkerhetsrisiko. Alle mine løpende saker ble overlatt til etterfølgeren.
Og så ble det stille avskjed med Aase-Berit i måneskinnet utenfor huset. Jeg beundret henne for hennes indre ro, hennes vurderingsevne og vilje til fortsatt å være ”kjæreste” for milorgfolk på oppdrag. Vi visste at vi kanskje aldri ville se hverandre igjen, men valgte å være optimister og glede oss over at krigen opplagt gikk mot slutten. Slike jenter, det vil gamle Norge ha! Og en slik jente var det jeg ville ha!

DESTINASJON SVERIGE
Skiføret var godt og formen svært bra. Men det ble lite søvn ettersom jeg vesentlig måtte gå om natten; ingen seng og lite mat. Losene var utrolig offervillige. Risikoen var stor og betalingen en femtilapp som lå i en konvolutt som gikk fra mann til mann langs ruten. Slik gikk jeg:

Lillehammer - Mesnalia (”redaktør” Heibergs hytte beskrevet tidligere) –Sjusjøen - Birkebeinerløypa til Skramstadsetra. (Losen her fortalte senere Kong Olav at han hadde ordre om å skyte meg heller enn at jeg skulle bli tatt levende. Det ble krigsoverskrift i Dagbladet.) .

På Skramstadsetra meddelte den nye losen at ruten var sperret ved Ossjøen grunnet at to mann var skutt. Han ga meg sitt grenseboerbevis med et foto som ikke var helt ulikt meg, og tvang meg til å pugge navn og fødselsår for hans kone, barn, foreldre og besteforeldre. Ved sjekking av papirene brukte tyskerne å stille slike spørsmål. Og hvis din bestemor var født senere enn deg, ble du tatt med til ”undersøkelse”. Nå kjørte en nervøs sjåfør med gassgenerator som kamuflasje for bensindrift ganske friskt nordover til Stai, mens han forsikret meg at han hadde kontrollert at tyskerne ikke var ute i kveld. Så bar det over Tønnes-Koppang (det lyste på Gestapokontoret hvor en av mine kjente fra skolen jobbet)-over kjølen til Ytre Rendal (Akrestrømmen)-langs Mistra hvor veien ikke var brøytet-Grøndalen- ned Elvdalen-Engerneset - opp lia til grenseskogene - til fjellgården til Pelle Anderson på svensk side. Losen gikk vill i tett tåke inne i skogen, men jeg gikk med kompass i lommen og lærte ham litt om dette. Kompasset ble hans eiendom, for han kunne trenge det til senere turer.

Pelle levde i trange kår akkurat som fjellbønder i Norge, men hjertelag og norske følelser hadde han. Et uvær tvang losen og meg til å overnatte på gulvet foran peisen mens ekteparet, flere barn, Gamlefar og tre hunder delte desimetrene inne i det ene rommet som utgjorde boligen.

Neste dag gikk jeg østover til jeg traff bilveien mellom Særna og Gørdale,( på norsk side Ljørdalen). Skiene satte jeg igjen til Pelle og trasket i min hvite forsvinningsdrakt mellom snøkantene til en militærpatrulje stoppet meg. ”Halt! Vart kommer Ni från ” ”Från Norje utan skidor?” Legitimation” Jaså student. Jag tror vi setter sabotør i rapporten”. Og dermed var jeg norsk flyktning nr. 53000 (og litt til) til å bli registrert i Sverige.

SVERIGE
Gördalen Tullstation var et vennlig sted men stemningen hadde nok vært noe mer reservert i begynnelsen av krigen. Nå ble det kroppsvisitasjon, mat og en sofa inne på kontoret. Uvær gjorde at bilturen til Landsfiskalen i Särna (den gamle norske byen) ble utsatt til neste dag.

I forhøret ville Landsfiskalen vite hvorfor jeg kom. Til Sverige. Saken var klar for jeg var forfulgt av Gestapo. Men hvorfor? Jo, jeg hadde radio for å lytte på London og hadde fortalt mine naboer nyheter. Dermed ble det rapport. Neste dag skulle jeg med tog til det sentrale flyktningemottak for nordmenn ved Vingåker, Kjesæter. Men først ble det arrest med slå for døren. Dette var et godt alternativ til Gestapos fengsel i Trararo! Merkelig å være fri og likevel glad for fengsel, mat og søvn.

Kjesæter var et mylder av folk. Rader av Finnmarkinger kom marsjerende, og her var kjente. Alle ventet på klarering, forhør av svenske og norske representanter, klær og reiseordre til en av de norske forlegninger for de såkalte polititroppene. Jeg fikk spesialbehandling med visum til Stockholm stad og adressen til XU-kontoret på Jungfrugatan. Dette hastet, for der var man redd for at det hadde vært opprulling hos XU. Jeg hadde rapportert om visse arrestasjoner bare et par uker tidligere, men det var alt Milorgfolk. Nå kunne jeg berolige med at XU var intakt. Dermed ble det ros for kartet over Turisthotellet. Det var nå både i London og hos den svenske overkommandoen. Og jeg fikk dobbelte dagpenger, men jeg trivdes ikke på kontoret. De snakket for mye om lønninger og bosteder. En venn fra Lillehammer ba meg innstendig om ikke å røpe mer enn absolutt nødvendig i min rapport. En kopi er dukket opp etter krigen, og den er sannelig litt rar. Dersom du ikke vet bakgrunnen, vil du lett anse meg for å være litt barnslig. (Hvordan kan ettertiden forstå slikt?)

Mitt kvarter var på det lille pensjonatet Hotel Omnia på Kungsgatan. Der var også mine milorgvenner Odd og Torleif, samt flere som forberedte seg på å kunne dra til Lillehammer på kort varsel. Mitt kart over Turisthotellet ble studert grundig, og våpen ble studert bak låste dører. Vi var ofte på Berns salonger til middag. Du verden for en forskjell fra Germania-paradiset! Men jeg ville vekk fra Jungfrugatan.

TIL ENGLAND
Der fant man at London hadde rekvirert noen gutter med artium til en jobb i Flyvåpnet. Dette ble mitt prosjekt, og jeg gikk på for å løse alle formaliteter. Og det gikk over all forventning hurtig. En vakker dag satt jeg i en sivil Lockhed Loadstar fra det engelske flyselskapet BOAC på Bromma – destinasjon Skottland. Det var norsk besetning fra Flyvåpnet, men ingen flyvertinne, nei. Etter en times tid merket vi at flyet returnerte, og plutselig stod vi pengelense tilbake på Bromma. En norsk etterretningsmann hadde rapportert at tyske jagere var gått opp fra Gardermoen etter en melding fra en tysk spion i tårnet på Bromma om vår avgangstid og destinasjon. Altså høk over høk i spionenes verden!

Men neste dag var det nytt forsøk. Mine medpassasjerer var en milorg-kar fra Lillehammer samt ukjente fjes bortsett fra LO-lederen Konrad Nordal og sanitetssjefen for styrkene i England - alle sivile. Det var gummidekke for vinduene og strengt forbudt med noen form for lys. Etter drøye to timer gjorde jeg regning med at vi kunne være over kjente trakter. I smug fikk jeg lirket opp en bitte liten spalte i vinduet bak meg. Fedrelandet var badet i måneskinn, og jeg mente at dette kunne være Ottadalen. Imidlertid fant jeg ikke situasjonen riktig for mer ulovlig titting, og jeg håpet på en times fredfull fart videre, for da skulle vi vel være ute over Nordsjøen. Det beste var å sove. Endelig merket vi at flyet manøvrerte. Et nytt gløtt bak vindusdekslet viste lysene fra en rullebane. Vi var over Leuchars airport nord for Edinburgh.

Mine etterkommere vil sikkert ha vanskelig for å forstå den uvirkelige følelsen av å sitte i et sivilt engelsk fly over vårt eget land, men med tyske jagerfly dirigert av deres nokså mangelfulle radar, i helene på oss. Men nå var jeg på vei til tusenvis av norske gutters mål, nemlig å komme til England og kanskje få lov til bidra til tyskernes nederlag. For meg ble dette en realitet så hurtig og uventet at det var utrolig.

ENGLAND – FRIHETENS OG KAMPENS SYMBOL
Det skotske politi beklaget å måtte arrestere oss som kom fra fiendeland. De trøstet oss med at vi var av samme slekt og hadde likt språk. De pekte på et hus og sa at på skotsk het det også huus. Kirke het kirk o.s.v. Etter kortvarig forhør på politistasjonen bar det av gårde til jernbanestasjonen. Vi skulle med den berømte Flying Scotsman til London. Det føltes ille med bevoktet togkupe med forbud mot enhver kontakt utenfor. Vi ville overlate våre sitteplasser til damer som måtte stå ute i gangen. Men nei takk!

Neste dag havnet vi utenfor London på Patriotic School under nokså primitive forhold med lite mat og uten kontakt gjennom piggtrådgjerdet. Vi skulle gjennom Security. Stedet hadde vært interneringssted for mistenkelige franskmenn som omgivelsene ikke hadde sett på med blide øyne. Nå var her et sant sammensurium av unge europeere: nordmenn, dansker, tsjekkere, hollendere og flere. Utålmodigheten var stor før man ble innkalt til forhør. Til min forbauselse gikk de fleste nordmenn hurtig igjennom og ble løslatt. Det var disse som hadde vært lite involvert i milorg eller militær etterretning. Deres identitet syntes sjekket allerede i polititroppene i Sverige. Mange skulle til Kystartilleriet. For meg ble oppholdet en tålmodighetsprøve.

FORHØR
Først dreiet det seg om min identitet. Etterretningsagenten sa at de allerede kjente meg, men at de måtte bli overbevist om jeg ikke var en tysk agent som seilte under falsk flagg. De testet meg grundig om hvordan flukten hadde foregått og hvem jeg hadde hatt kontakt med. Der kunne jeg heldigvis hevde at jeg ikke kjente identiteten til losene. (Jo, jeg visste nok mange navn, men ville rent prinsipielt ikke få navn på trykk). Men så satte de inn med kryssforhør om organisasjonene hjemme. Jeg svarte ærlig så langt jeg fant dette sikkerhetsmessig forsvarlig. Men problemet var at jeg bare brukte dekknavnene. Nå ville de vite de riktige navn. Det nektet jeg å gi. Jeg hevdet at fienden kunne ha sine øyne selv her. Derfor holdt jeg hårdnakket på at jeg ikke ville bidra til mine kameraters navn skulle stå på noe papir. De kunne ikke akseptere min holdning. Til slutt gikk de så langt at de truet med å holde meg fanget her inntil jeg ble mer samarbeidsvillig. Men jeg mente at de viste mistenksomhet mot våre organisasjoner ved å bryte regler for security med sin kartlegging av våre virkelige navn så lenge disse befant seg i tyskernes vold. Til slutt erklærte jeg at jeg heller satt her til krigens slutt enn å fire på mitt standpunkt. Samtidig pågikk en parallell utspørring av alle militære fakta om overkommandoen på Turisthotellet, de tyske tropper i Gudbrandsdalen og jernbanetransportene. Til min glede ga de etter for kravet om de virkelige navn og friga meg til Royal Norwegian Airforce Headquarter på Kingston House, like ved Hyde Park i London. Mitt kvarter var på Highgate på Northern line.

Dere som leser dette vil neppe forstå hvilken opplevelse det var å gå ut på gaten i selveste frihetens høyborg. London hadde fra sommeren 1940 vært den eneste hovedstad som stod imot den tyske stormfloden over Vest-Europa. Det var der det eneste håp om seier kunne finnes. Så kunne man også med egne øyne se hva det hadde kostet av ødeleggelser. Mot slutten av krigen kom rakettene med V1 og den forferdelige V2 med sine store ødeleggelser og store tap av menneskeliv. Men londonerne stod trassig fast mot ” Herr Hitler”. De toetasjers røde bussene og den imponerende tunnelbanen gikk trofast. Og gatelivet var normalisert nå etter at de allierte hadde erobret utskytningsrampene til V2 omkring Antwerpen. Jeg så og så. Alt stemte slik BBC hadde fortalt oss over ulovlig radio. De mange soldatene i bybildet var kanskje til en viss irritasjon inntil amerikanerne i hundretusener hadde satt over Kanalen for å erobre Tyskland sammen med den 8.armé under vår engelske helt General Montgomery. Hver kveld hørte vi duren av hundreder av bombefly på vei østover. Ut på morgensiden kom de tomme tilbake. Nå fikk tyskerne smake sin egen medisin. Nå rykket soldatene fra øst og vest inn i Das Vaterland til sluttstriden.

KINGSTON HOUSE
Kingston House var et pent og stort kontorkompleks. Det varmet i hjertet å se alle de norske uniformene. Jeg ble innrullert i Royal Norwegian Air Force, Transport Command, AC2 – ACH. (Aircraft man og Aircraft helper av laveste grad) no 6682. Men så dukket Forsvarets Overkommandos etterretningsfolk opp med en lang liste over folk som ville intervjue meg. Jeg kom jo rett fra tyskernes overkommando for Festung Norwegen. Akkurat idet jeg begynte på runden, kom en kaptein med fallskjermving på uniformen. Han sa at de øyeblikkelig trengte å droppe (altså fallskjermhopp) en etterretningsmann i Norge. Var jeg villig? Jeg svarte at jeg ikke kunne operere en radiosender. Ei heller var jeg en trenet skytter. ”Men du er jo utdannet spion her borte og kan håndverket bedre enn en forvokst gymnasiast fra Lillehammer,” mente jeg. Det svaret han da ga, glemmer jeg aldri: ”Det er riktig at jeg teknisk sett er en langt bedre spion enn deg. Men for det første har jeg her levet så lenge i et fritt samfunn, at jeg risikerer å bli avslørt av helt elementære feil. For det annet har du vist at du kan klare deg godt i fiendeland. Og du kommer direkte derfra. Derfor vil du klare jobben lengre enn hva jeg vil kunne”. Jeg spurte om jeg først kunne få et prøvehopp. Men det var det ikke tid til. (Dessuten er det jo dobbelt så farlig å hoppe to ganger i stedet for en gang). Så var det bare å svare ja. En sterk forsinkelse oppstod da han fikk se den oppsatte liste over intervjuene mine. Dette likte han ikke, men som god etterretningsmann forstod han at det ville vekke oppsikt om alle avtaler ble avlyst. Han visste at tyskerne hadde spioner som kunne finne ut hva dette betydde, og han kunne ikke ta ansvaret for å gi et slik signal.

FREDEN
Da jeg endelig meldte meg for min kaptein med avsluttet skjekkskjema, satte han øynene på meg og sa ”Nei, nå trenger jeg ikke flere spioner. Hitler skjøt seg nemlig tidligere i dag”. Så fortsatte han: ”Men du er jo sivil, mann!” Jeg svarte at jeg ikke hadde gått i alliert uniform under mine oppdrag på Lillehammer. Så ble det altså Flyvåpenet likevel og en fin uniform med norsk flagg på overarmen. Du verden så spennende verden ble fram mot 7/8 mai. Hva ville skje med Festung Norwegen med 360 000 mann i full krigsberedskap? Vi bet negler inntil spenningen ble avløst av seiersfeiring.

V-dagen i London var ubeskrivelig (Victory Europa ble VE) til tross for at krigen mot Japan ikke var over. Jeg var med over alt. Først var det foran Buckingham Palace da King George proklamerte den fullstendige seier over Tyskland og dets europeiske allierte. Den natten fikk jeg losji sammen med en tilfeldig Hamargutt på et gulvteppe i en Londonleilighet etter å ha sunget meg hes sammen med australiere, engelskmenn, amerikanere o.s.v. Ølglass var ikke å oppdrive. Slike klenodier ble klemt fast i nevene på de heldige som hadde fått fatt i dem på en pub. Så det gikk hardt ut over stemmebåndene.

Men nå hadde vår verden forandret seg radikalt. Det vi hadde drømt om i fem lange og tunge år, var plutselig en realitet. Nå skulle vi hjem snarest!

TRE UKERS AVSKJEDSRUNDE I LONDON
Selvsagt stod ikke flyene klare til å ta tusenvis av lengtende europeere hjem straks. Dessuten måtte alt materiell på kontorene bli pakket og gjort klart til forsendelse til gamlelandet når det ble skipsleilighet. Vi vitset med at selvsagt hadde det vært nødvendig å rekvirere folk med artium fra Stokholm for å pakke Flyvåpenets dokumenter. Etter to ukers pakking supplert med besøk i museer og severdigheter begynte det å røyne på humøret. Vi visste jo heller ikke hvordan det stod til hjemme. Gjennom en programpost i BBC fikk jag sendt en hilsen om at jeg var i London og at alt var vel. Men da de første prioritetslistene for hjemreise ble satt opp, var det selvsagt ikke livsviktig å prioritere AC2-ACH 6682.

Men jeg hadde en annen prioritering. Jeg tok nattoget til Edinburgh og sov på gulvet med en avis over magen og intet underlag. På Leuchars ble det så å vente på det under at det ble en ledig plass i siste øyeblikk. Jeg ventet i 4 dager. Da skjedde plutselig underet, og med en Lockheed Loadstar bar det ut i Nordsjøtåken. Ved Lindesnes ga tåken seg. Og så begynte en triumfferd i lav høyde. Dette var fedrelandet på sitt beste i sommerskrud den 6. juni. Folk i båtene under oss vinket, og jeg tror vi hadde noen lykketårer i øynene alle sammen. Alle de andre hadde vært borte meget lengre enn meg. Jeg hadde jo gått fra Lillehammer bare to og en halv måned tidligere!

OSLO I FESTRUS FOR KONGENS HJEMKOMST
Oslo var praktisk talt ukjent for meg. Men jentene på Innkvarteringskontoret på Contintalhjørnet trodde øyensynlig at jeg var offiser. I stedet for å havne på tyskerbrakke ble det utrolig nok eneværelse på Oslo Misjonshotell hvor de tyske offiserene var blitt kastet ut. Seierens frukter smakte søtt.

Fra rikstelefonsentralen var det så å ringe hjem. For en lettelse å høre at alt var vel. Fars livsfarlige operasjon på Grini fikk jeg ikke vite om da. Jeg sa at jeg ville komme hjem så snart jeg hadde fått fatt i en permisjonsseddel. Om kvelden var Karl Johan full av folk som var kommet for å ta imot Kongen neste dag. Og der dukket sannelig Kiri, min reddende engel under flukten, opp. Snakk om gjensynsglede! Det var dans i lange rekker i gaten, og det var relativt smått med de blå uniformer fra Flyvåpenet, så jeg befant meg meget vel, bortsett fra at jeg savnet kjæresten, naturligvis. Hun hadde jo ikke fått noe varsel før samme ettermiddag. Det hadde ikke vært mulig å ringe beskjed fra England. Neste dag kom Kongen. Ingen la merke til Londonregjeringen. Jeg hadde vært villig til å spytte på Koht. Når ble det ingen festligheter mer for meg. For første og siste gang i mitt liv snek jeg meg pengelens og uten permisjonsseddel på toget til Lillehammer.

HERLIG MØTE MED LILLEHAMMER
Det var ubeskrivelig deilig å være i familiens skjød igjen. Min usle soldatlønn på et og et halvt pund pr. dag var bare nok til 3 fargerike tørklær med de allierte flagg til de tre viktigste kvinner: mor, kjæresten og søster Inger. Far så ut som en utsultet krigsfange, men var blitt i bra form i løpet av en fredsmåned. Aase-Berit og Inger var vakter for nazistiske fanger i Gestapohuset Trararo.

Aldri har Lillehammer vært vakrere enn i disse junidager – som det ikke ble mange av. Jeg var jo soldat og måtte jobbe for fedrelandet.

OSLO OG FORNEBU – EN VARM OG OPPLEVELSESRIK FREDSSOMMER

Nå var jeg i Flyvåpenets klør. Etter etablering av kontorer i gamle nazikontorer ble jeg beordret til trafikkavdelingen på Fornebu. Der var det bruk for engelsk og tysk. Våre kjære Dakotaer – senere DC3 – ble hurtig satt i rute med norske besetninger fra Transport Command mellom Fornebu og London Croydon, Edinburgh Turnhouse, København Kastrup og Stavanger Sola, samt senere Trondheim Værnes. Bergen hadde ikke flyplass og kunne bare nås med Junker sjøfly fra Sola. Til Nord-Norge fløy vi Catalina sjøfly og noen turer med Sunderland flybåter som kom fra patruljetjeneste for konvoyer på Nord-Atlanteren.

Unge Storrusten ble snart Chief Loader og fikk utlevert en ”regnestav” som for den enkelte flytype markerte alle lasterum og veggbenkene som erstattet seter.

Det hele tilsvarte en gammeldags bismervekt og viste tillatt balansesone når flyet var lastet. Verst var balansen for Lockheed Loadstar som hadde altfor lett for å bli haletung. Men vi visste råd. De lett nervøse og lydige sivilister med reisetillatelse ble ordnet i kø ved ombordstigning. De tunge fremst, de middels tunge i midten og lettvekterne bak. Og alle lød ordre om å fylle opp flyet forfra i riktig rekkefølge.

Og nå meldte opplevelsene seg. Flotte norske flyoffiserer som kom hjem for første gang, så gamlekjæresten bak sperringene og kom til meg for å søke råd. De hadde jo giftet seg i Canada mens gamlekjæresten trofast og intetanende hadde ventet hjemme!

Svært livlig var det da to flylaster med franske prostituerte fra tyskernes bordell i Dronningens gate ble sendt til Paris. Deres eiendeler var blitt konfiskert. Men da det ble kroppsvisitasjon på Fornebu, dukket det opp smykker og juveler samt minkpels skjult på maven. Aldri har jeg hørt mitt fedreland bli så utskjelt som da jeg demonstrerte flytevestene ved avgang.

En dag kom et par engelske flyoffiserer som jeg kjente, samt et par ukjente, og tok meg til forhør i en smuglingssak. Jeg hadde klart alibi, men forsto straks at her stilte min kollega som skiftet vakter med meg, meget svakt. Og ganske riktig ble det rullet opp en lang historie. Tyskerne hadde i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen samlet fanger som var spesialister i trykking og produksjon av tipundsedler som skulle droppes over England og bringe inflasjon og kaos i engelsk krigsproduksjon. Prosjektet ble droppet, men noen amerikanske soldater fant lageret under sin framrykking og fikk etablert en smuglerrute via tre-fire norske flyoffiserer over Kastrup og Fornebu (hvor min kollega ble avslørt) til London. Det ble noen saftige fengselsdommer. Og tror du ikke at jeg for noen år siden i konsentrasjonsleirens nye museum fikk se en stor presentasjon av hele saken. Der så vi tydelig smuglerruten over Fornebu.

En stor dag ble det da to Dakotaer skulle fylles med tyske oberster på vei til krigsfangenskap i England. De ankom nedlesset med tykke og innholdsrike frakker og to ekstremt fulle bæresekker. Alt var tjuvegods i våre øyne. De britiske offiserene så nok mine dårlig skjulte morderiske blikk og hang over meg med ordene ”Remember the Geneva Convention for Treatment of Prisoners of War”! Her ble løsningen:

Jeg ba først kapteinene å fylle ekstra meget bensin. Så gikk offiserene med all sin bagasje opp på vekten og kunne selv kontrollere at jeg skrev riktige tall. Det de ikke så, var at min illsinte bergenske kollega som sto bak meg og tok bagasjen fra vekten, samtidig satte høyre fot på vekten og økte den med minst 20 kilo. Så måtte en koffert pr. mann bli satt igjen grunnet flyets vekt. Dette er eneste hevnaksjon mot Wehrmacht som jeg kan huske. Og de engelske gentlemen oppdaget heller ikke min forbrytelse. Men det største øyeblikk inntraff da jeg på tysk med engelske innskutte ord instruerte om flytevesten ombord. Da snudde jeg meg på helen og sa: ”Und jetzt, meine Herren, fahren wir gegen Engeland”. Dette var nok åndelig terror, og tyskerne buet høylydt for å døyve nederlagets bitre pille.

Etterhvert hadde mange unge gutter meldt seg til tjeneste som bagasjebærere og ukvalifisert arbeidskraft. Uniform hadde de fått, men ikke militær stil. Plutselig kom det ordre om at samtlige soldater måtte stille til eksersis. Jeg stilte og marsjerte slik vi hadde lært av kaptein Dahl i gymnastikktimene. Jeg hadde ”Norway” på skulderen, noe som bare var for personell med tjeneste fra England. Dette oppdaget fenriken, som også hadde lagt merke til kvaliteten på min eksersis, og sa: ”Denne trening har du jo hatt tidligere, så TRED AV”. Men dette hadde jeg aldri lært. Jeg måtte ta sjansen, gjorde honnør, svingte meg på hælen og marsjerte etter beste kaptein Dahl-oppskrift vekk fra min eneste time i eksersis. Like etterpå ble jeg forfremmet til sersjant og vaktsjef.

DISPLACED PERSONS
Ved krigens slutt var det millioner og atter millioner mennesker som var spredt utover. De måtte sendes hjem snarest. For oss som jobbet på Fornebu ble det et daglig syn å se disse mennesker komme ut av flyene i dårlige klær og kanskje en liten bylt som bagasje. Som regel hadde de ikke kunnet telefonere hjem, slik at familien kunne møte opp. Men det var organisert et mottakerapparat. Mange utlendinger skulle også hjem fra Norge. Dette dreiet seg ikke om de 360.000 tyske okkupasjonssoldater. De ble sendt sjøveien etter å ha vært med på å rydde opp etter seg. Og den flyttesjauen tok vel ett år.

Jeg vet ikke hvor lenge hjemreise-strømmen varte, for jeg ble etterhvert beordret til tjeneste ved ”reisebyrået” inne i Oslo. Krigen pågikk jo ennå i Østen helt til atombomben fikk japanerne til å kapitulere. Og derfra ble det så en ny strøm ut fra de brutale japanske fangeleirene.

Den erfaringen jeg fikk på Fornebu under den tropiske sommeren 1945 med hardt arbeid og foret opp på corned beef og te, har jeg i ettertid satt stor pris på.

FREDELIG ”MILITÆRLIV” I OSLO TIL MARS 1946
Oppgavene fikk nå mer og mer karakteren av sivilt arbeide. Vi hjalp folk som hadde fått reisetillatelse med å komme dit de skulle. Men vi var fortsatt representanter for den militære ledelse, uten at det forhindret at vi gjorde alt mulig for å hjelpe i det uoversiktelige etterkrigsvirvar. Jeg forsøkte tidlig å få dimittering for å begynne på mine planlagte filologiske studier på Universitetet. Men den gang ei! Jeg mått bli i uniformen til de militære flygningene ble avløst av det nyopprettede DNL (Det Norske Luftfartsselskap) på restene av det selskapet som hadde bestått før krigen.

TOBAKKSRASJONENE GA RESULTATER
Da jeg ble innskrevet på Oslo Misjonshotell med rekvisisjon, spurte den høflige danske resepsjonisten, herr Jensen: ”Herr Storrusten, De har vel ikke muligens en sigarett?” Og menig Storrusten svarte: ”Jo, herr Jensen, jeg har to rasjoner. Den ene er fra Det Militære Etterretningsvesen og går til min far. Den andre rasjonen er fra Royal Norwegian Airforce og går til herr Jensen så lenge jeg bor på dette hotell”. Og slik ble det.

En kveld jeg kom hjem sa herr Jensen: ”God aften herr fenrik”! Selvom jeg i mellomtiden var blitt sersjant, sto min forstand stille. Men forklaringen var at den dag var alle menige og underoffiserer kastet ut. Og herr Jensen viste meg sin gjesteliste hvor jeg sto som fenrik. ”Jo, herr Storrusten, jeg er nemlig meget glad for Deres tobakksrasjon”. Dermed begynte det hurtigste avansement i Flyvåpenets historie. I løpet av sommeren steg jeg til løytnant, kaptein og major inntil hotellet ble reservert for amerikanske offiserer. Nå forstår vel alle grunner til at jeg fortsatte å motstå tobakkens fristelser. Min grad som major forsvant, men trangen til tobakk forsvant også for resten av livet.

Jeg var forresten kurert for denne trangen allerede under krigen da jeg så hvordan tobakkshungeren kunne gjøre folk desperate. En gang måtte jeg forhindre at to gamle venner som lå i dekning i en ”kåk” oppe i dalen, begynte å slåss da tobakken tok slutt. Illegal tobakk var eneste virksomme medisin. Da jeg dro til England, sa min venn rapportøren Kristian på stasjonen at jeg måtte hilse og si i London at han skulle holde ut dersom han bare fikk tobakk i slipp fra luften.

STUDIER ELLER JOBB
Den første september var det stor høytidelighet på Universitetet. Hele 5 årsklasser av vordende studenter møtte til immatrikulering. Vi som var i uniform marsjerte inn fordelt på våpenarter. Aase-Berit og søster Inger møtte også.

Nå fikk altså ikke jeg dimittering og kunne ikke starte med mine studier i filologi. Men jeg var optimistisk nok til å tro at jeg kunne kombinere studier og arbeid. Jeg gikk løs på forberedende prøver i filosofiens historie, logikk og psykologi, uten å følge forelesninger. Etterpå ble det 3 semesters latin. Men så endte min akademiske løpebane. Grunnen var at det ble så mange arbeidsoppgaver i det sivile DNL (Det Norske Luftfartsselskap) at det ikke var mulig å kombinere disse med de obligatoriske forelesningene.

Det var litt vemodig å vinke farvel til planen om å studere mitt favorittfag, geografi. Professor Isachsen var så visst både imøtekommende og interessert i å få meg til å gå inn for et hovedfag. Men jeg måtte velge. Og resultatet ble et arbeid som medførte en masse geografi i praksis. Du verden så mye glede jeg har hatt i alle år av mine tilegnede kunnskaper i ”det utvidede geografibegrepet”. Historie, samtidskunnskap og gammel god geografi om politikk, folkeslag, økonomi osv. har fylt hver times reise med en dyp glede og opplevelse. Og i det daglige liv er det langt mere innhold i nyhetene når du vet noe om alle de nye steder som dukker opp. Det kan være Korea, Falklandsøyene eller Narva. Du forbinder noe med navnene. Slikt gir glede i hverdagen.

Hurra for geografien!

Storrusten – Epilog

Det er 18. mai – dagen etter frigjøringsdagen. April og mai er måneder fulle av minner – mørke minner fra aprildagene 1940 – og lyse minner fra frigjøringsdagene nesten nøyaktig fem år senere. 17. mai 1945 kunne vi igjen feire Norges uavhengighet, og at landet vårt nå var et fritt land etter fem års motstand mot okkupasjonsmakten. Lillehammer – ”Det Tredje Rikets” siste høyborg – hadde spesielt sterke grunner til å markere denne dagen.

Vi sitter i bilen sammen med Aase-Berit og Erling Storrusten, med kurs for Lillehammer for å besøke deres hjemby. Da vi nærmer oss byen forteller Aase-Berit om sine opplevelser 8. mai 1945. Dette var dagen da freden ble proklamert i Europa, men den tyske overkommandoen i Lillehammer hadde ennå ikke akseptert overgivelsen.

”Jeg jobbet i Røde Kors og ble om morgenen 8. mai bedt om å møte opp for å lage smørbrød til de russiske krigsfangene på Jørstadmoen, militærleiren utenfor Lillehammer. I betraktning av rasjonering og matmangel var det imponerende å se mengdene av mat som kom inn til dette formålet; leverpostei, sardinbokser, brød og margarin. Da smørbrødene var ferdige, fikk vi vite at bare sjåførene fra Røde Kors ville få adgang til leiren. Vi syntes dette var urettferdig og fikk til slutt lov til å følge sjåførene. Fire tyske offiserer sto ved inngangen til leiren, men de gjorde ikke noe forsøk på å stanse oss – en fantastisk følelse etter å ha unngått tyskerne i så mange år. Vi var jo ikke klar over at de tyske styrkene i Norge fremdeles ikke hadde kapitulert.

Vårt møte med krigsfangene var grusomt – tre-etasjes køyesenger, og tre fanger i hver seng. Fangene var utmagret, de fleste led av fremskreden tuberkulose. Mange av deres medfanger hadde arbeidet seg til døde, mange av dem vi møtte var dødssyke, - og for samtlige ventet hjemsendelse til Russland og en sikker død i Sibir”.

Da vi ankom Jørstadmoen, som fremdeles er militærleir, hadde vakten problemer med å forklare hvor vi ville finne den russiske krigskirkegården, men vi fant et skilt og fulgte en dårlig vei, forbi en barnehage og et skogholt, og der – innenfor et inngjerdet, fredelig og ryddig område omgitt av store trær, lå hvilestedet til 954 torturerte sjeler. Det er nesten ironisk å tenke på at Lillehammer, som før krigen var berømt for sin helsebringende og friske luft og sine moderne sanatorier, skulle bli åstedet for så mye sykdom og fordervelse.

Aase-Berit har flere historier fra 8. mai 1945: ” Mine foreldre var på vei tilbake fra ”feiring” hos mine besteforeldre, som bodde på veien opp til Turisthotellet. Klokken var ca. 23.30, og været var grått og tåkete. Da de rundet hjørnet ved hovedveien fra Lillehammer, stanset to limousiner med vaiende vimpler ved siden av dem. Et vindu ble rullet ned, og en stemme spurte om veien til Lillehammer Turisthotell. Det var fort gjort, og bilene fortsatte oppover.

Først senere ble mine foreldre klar over at de hadde gitt sitt bidrag til den endelige krigsavslutningen ved å dirigere den allierte kommisjonen til møtet med general Böhme. De fire medlemene av kommisjonen var : Brigadegeneral R. Hilton, leder og konservativ ”no nonsense” britisk offiser, Oberst R.A. Hay, som hadde tjenestegjort i Tyskland og snakket flytende tysk, Skvadronsjef C. Peto Bennett, halvt norsk, og den norske marinekommandør Per Askim, som var kommandør på kystskipet Norge da det ble senket i Narviks havn
9. april. 1940. En distingvert gruppe menn, utsendt for å overbevise lederen for nesten fire tusen bevæpnede tropper om at det ikke fantes noe alternativ til kapitulasjons-betingelsene”.

Erling forklarer hvordan lille Lillehammer kom i fokus av en verdenskrig:

I slutten av 1944 var general Lothar Rendulic ansvarlig for tyskernes tilbaketrekning fra Finland og Nord-Norge, og gjennomføringen av Hitlers ”Brente Jords” politikk. Den 18. desember 1944 avløste Rendulic von Falkenhorst som øverstkommanderende for alle tyske tropper i Norge, og Lillehammer Turisthotell ble rekvirert til Hovedkvarter. Her ble det satt i gang et hektisk arbeid med å forsterke og sikre skogsområdene rundt hotellet. Dette var bakgrunnen for Erling Storrustens spionvirksomhet.

Etter nøyaktig en måned ble Rendulic erstattet av General Franz Friedrich Böhme. Böhme var beryktet for sine represalier mot sivilbefolkningen i Serbia i 1941, som omfattet henrettelsen av 7000 menn og gutter i Kragujevac. Som Rendulic var han av østeriksk opprinnelse, og som Rendulic var han også en offiser av den gamle skole: streng, dyktig og 100% lojal mot ”Der Führer”.

Hverken Rendulic eller Böhme hadde respekt for Terboven og Quisling – det var derfor Lillehammer ble valgt som hovedkvarter, langt fra politisk innflytelse og intriger i Oslo. En annen grunn var at Lillehammer lå strategisk gunstig plassert med henblikk på et mulig angrep fra svensk side.

Lillehammer Turisthotell er betydelig utvidet siden 1945 og eies nå av SAS. Ved inngangen til hotellet peker Erling på en elektrisk transformator: ”Dette var en bunker i 1945 – det er bra at sementen er kommet til nytte”.

Da vi hadde sjekket inn, tok vi en spasertur rundt hotellet, forbi svømmebassenget, og begynte å lete etter inngangen til det tyske kommunikasjonssenteret. Sist Erling var der fant han det, men nå var inngangen forsvunnet, antagelig på grunn av ombygging. ”Kommunikasjonssenteret var fullt av moderne utstyr og drevet av eksperter – uten tvil et viktig punkt i de nervøse aprildagene i 1945” sier Erling. Vi gikk videre opp veien fra hotellet, og Erling forklarte at under oss lå en svær bunker, beregnet på forsyninger og utstyr, og skulle i tillegg tjene som tilfluktsrom. Der hvor Erling hadde banet seg frem gjennom ulendt terreng, var det nå blitt et pent villastrøk med velstelte hager og asfalterte veier. Men ikke langt fra det velstelte villastrøket fant vi igjen det gamle skogsterrenget, med en sprudlende bekk og en sti som ledet oss til den halvveis skjulte, halvåpne døren nederst i et lite høydedrag. ”Dette er en av inngangene til bunkeren” sier Erling. Vi kikker inn, men ser ikke annet enn et uendelig mørkt hull, stillestående vann og søppel, og vi må tenke på de stakkars fangene som ble tvunget til å grave ut dette ubrukelige, overdimensjonerte ”rottehullet”.

Før vi gikk tilbake til hotellet tok vi en tur inn til en lav tømmervilla med gress på taket. Villa Wang, som den opprinnnelig het, ble rekvirert for å huse Rendulic og Böhme. På veggen ved siden av inngangsdøren henger et messingskilt med følgende inskripsjon: ”I dette huset overleverte den allierte kommisjon kapitulasjonsdiktatet til den tyske øvertkommanderende i Norge den 8. mai 1945”.

Rett etter krigen ble et lignende skilt ved en feiltagelse hengt opp i hotellets bibliotek, men skiltet er nå fjernet, og det finnes ikke lenger noen indikasjon på at Lillehammer i mai 1945 var sentrum for en av de viktigste hendelsene under 2. verdenskrig. Erling fortalte oss om episodene, spørsmålene, frykten og følgene av disse dagene. Böhme var lederen for nesten 400.000 bevæpnete menn. Han hadde vist sin fanatisme og hensynsløshet i Serbia – og kunne lett gjenta sine handlinger i Norge hvis han hadde følt seg truet. Han hadde underrettet sine folk om kapitulasjonsvedtaket som han hadde mottatt fra Hitlers arvtager, Admiral Dönitz, men hadde ikke adlydt ordren om å kontakte de allierte styrker ved SHAEF. Da klokken var 23.45 sto han overfor den allierte kommisjonen i Villa Wang, og hans første ord var: ”Jeg står foran Dem som øverstkommanderende for den 20. armé og som Norges forsvarsminister. Jeg forsikrer Dem om at jeg lojalt vil etterkomme Deres betingelser...” Deretter tilføyet han: ”De tyske styrker i Norge er ubeseiret”. Det virket som han mente at han hadde kontroll over sine tropper, han var villig til å samarbeide, men var usikker på om de allierte kunne kontrollere den norske hjemmefronten. Böhme hadde problemer med å akseptere de 21 betingelsene i kapitulasjonsdiktatet. Han forsøkte å forhandle, men Hilton var urokkelig: Betingelsene står fast og kan ikke diskuteres. Kl. 01.00 er møtet slutt, kommisjonen valgte å forlate det tyske hovedkvarteret og i stedet overnatte på Nordseter Hotell.

Vi, derimot, tilbragte natten på Lillehammer Hotell, og neste morgen kjørte vi rundt i Lillehammer-området med Aase-Berit og Erling som entusiastiske guider. Lillehammer har beholdt mye av sitt særpreg, og vi finner gammel trehusbebyggelse ganske nær sentrum. Aase-Berits og Erlings tidligere hjem står der uforandret, og det samme gjelder bygningene hvor Aase-Berit smurte smørbrød og hvor Erling tegnet kartet sitt. Den store villaen hvor det beryktede Gestapo holdt til, står der forlatt og nedstøvet – rett ved siden av en trafikert vei.

Vi besøkte den engelske krigskirkegården, det siste hvilestedet for noen av de stakkars, utrente og dårlig utstyrte britiske soldatene som forsøkte å hjelpe nordmennene med å stanse tyskernes fremgang i Gudbrandsdalen. ”Utrente” er kanskje ikke det rette uttrykk – ihvertfall ikke for menig W. Brown fra Leicestershire Regiment som ble drept 28. april 1940 i en alder av 17 år. Vi besøkte også gravstedene til noen av Erlings venner fra krigstiden – blant andre legen som ga ham en falsk legeattest.

Etter en interessant sightseeing i Lilehammer, dro vi videre ut av byen, forbi Sigrid Undsets hjem Bjerkebæk, og langs veien som den allierte kommisjonen reiste i mai 1945. På denne øde landeveien var det lett å forestille seg hvilke tanker de gjorde seg, og hvordan de må ha spurt seg selv om de var blitt lurt av Böhme eller ikke. Bortsett fra en enslig hytte, som sikkert ikke var der i 1945, er området fremdeles ubebodd; skog og golde fjellområder er alt man ser. Så plutselig ser man tegn til liv: reklameskilt med hytter, hotellrom og leiligheter til salgs eller leie – i motsetning til 1945 da alt man fant her var et trist hotell og tyskerbrakker. Men den allierte kommisjonen ble den gangen mottatt med åpne armer av den norske betjeningen på hotellet, og da kommisjonen returnerte til Oslo neste morgen fikke de beskjed om at Terboven hadde begått selvmord rett før møtet med Böhme fant sted kvelden før.

Vi så de moderne turistområdene og vintersportsarenaene, og fulgte nesten den samme ruten som Erling hadde gått på ski da han flyktet fra Gestapo. Nå gikk turen gikk gjennom vakre, fredelige områder, men det var lett å forestille seg hvordan Erling slet seg oppover de bratte bakkene, alene i mørket og kulda, med en lang og farefull ferd foran seg. Nå sier Erling med et smil: ”Vel, det var ikke så ille – jeg var jo vant til lange skiturer”. I et avisintervju i 1985 mintes han det imidlertid på en litt annen måte: .... Det var en forferdelig tur. Fra Sjusjøen gikk jeg på ski, det var kladdeføre, og jeg var bekymret for min far som var syk og var arrestert av tyskerne. Jeg nevnte dette for min los som ba meg slappe av – han hadde nemlig fått beskjed om å fortelle meg at far var løslatt ..” Erling traff losen, Albert Taraldstad, igjen under minnehøytideligheten på Lillehammer 7. mai 1985, og da fortalte Taraldstad at nyheten om farens løslatelse var noe han fant på der og da, og at han hadde med seg en pistol med ordre om å skyte Erling hvis det var fare for å bli fanget av tyskerne.

På veien tilbake til Oslo stoppet vi på Midtskogen, åstedet for slaget hvor en liten gruppe norske patrioter stanset en tysk elite-tropp og gjorde det mulig for konge, kronprins, storting og regjering å fortsette sin flukt, for deretter å komme seg til England. Stativer med fyldig informasjon på begge sider er satt opp på disse historiske stedene.

Deretter kjørte kjørte vi innom Elverum Folkehøyskole. Det var her Kong Haakon, Storting og Regjering møttes 9. april 1940, da Kongen sa sitt berømte ”Nei” til det tyske kravet om overgivelse, og C.J. Hambro skrev den berømte Elverum-fullmakten.

Vi spiste lunsj på en kafé med nydelig utsikt over Mjøsa, hvorpå vi forlot motorveien og kjørte gamleveien langs innsjøen. Her var det stille og forlatt, og vi var på utkikk etter minnesmerket over en annen konfrontasjon i 1940. Til slutt fant vi det: en enkel steinsøyle på en liten gress-slette, vendt mot Mjøsa. I april 1940 var Mjøsa islagt, og dette gjorde tyskerne i stand til å bringe forsterkninger for å bryte igjennom den provisoriske norske linjen ved Strandlykkja. Tyskerne trodde muligens at de kongelige, stortinget og regjeringen hadde valgt denne ruten, men det eneste de fikk ut av angrepet var en indikasjon på at en rask okkupasjon av Norge ikke ville bli en lett oppgave. (Min far Henry)

Under hele turen var Erling den perfekte reiseleder og kommentator: Han forklarte ”hvorfor denne landsbyen var viktig, når denne kirken ble bygget, hvor denne veien gikk”, og til og med hva slags stein-formasjoner vi kjørte over. Det var som å være med på en mobil geografi/historie forelesning. Vel, det var jo ikke annet å vente: i 1976 skrev Erling Storrusten ”Hurtigruten – Verdens Vakreste Sjøreise”, en bok som beskriver kystruten fra Bergen til Kirkenes. Hvis du søker på Erling Storrusten i ”Google”, finner du flere hundre henvisninger, de fleste til denne boken.

Som direktør for NAF i 10 år har han også vært ansvarlig for utgivelsen NAF’s Veibok, en 400-500 siders reise-håndbok distribuert til NAF’s 400.000 medlemmer. For å samle og oppdatere all informasjonen reiste Aase-Berit og Erling på kryss og tvers i Norge, iakttok, testet, intervjuet, katalogiserte og skrev – en kjempejobb før PC’ens dager, og en jobb Erling fortsatte med et par år etter pensjonsalder.

Pensjonistlivet er ikke hva det var, og Erling er fremdeles en opptatt mann, som aktiv rotarianer, skribent og foredragsholder. Det han imidlertid snakker mest om er Pilgrims-prosjektet, som tydeligvis er den aktiviteten som har gitt ham mest glede. Det startet i 1997, og siden den gang har mere enn 10.000 skolebarn deltatt i prosjektet. 16 dager hver vår og høst har Erling og 15 kolleger brukt på å lede sjetteklassinger i fotsporene til gamle pilgrimmer på den første etappen av deres 650 km lange ferd fra Haslum Kirke til Nidarosdomen. ”Barna går bare symbolske 9 km, men det er en historisk tur, hvor de lærer om tro, tillit og tradisjoner” sier Erling – med assosiasjoner til hans egen barndom og de verdier som har ledet ham gjennom livet.

Geoff og Else Ward
Asker, 2007

<BACK

© Copyright Geoff Ward - NorHouse 2006-2009. All rights reserved.