Barneårene hjemme på Frogner var trygge og gode. Han husker spesielt godt Uranienborg skole. Der fant han sine venner, venner for livet. Særlig Sven.De hadde kjent hverandre siden de begge var 3 år gamle. Familien til Sven hadde et stort landsted på Grimsøen i Oslofjorden. Grimsøen var tumleplass for hele venneflokken i mange år - både sommer og vinter. Her utfordret de hverandre, her lærte de hverandre å kjenne, her ble de selvstendige og til dels dumdristige. En jul syklet Sven og Arild til Grimsøen på isen for å bade på utsiden av øya – kl.3 om natten. Men fremtiden skulle vise at Grimsøen hadde viktigere utfordringer enn isbading.

Barndommen var ikke bare guttelek og uteliv. Far, som var embetsmann, spilte fiolin på fritid, og mor akkompagnerte på piano. Storesøster Helen var flink og øvet flittig på pianoet, faktisk var Helen flink til det meste, og Arild følte seg nok litt underlegen. Riktignok syntes han det var morsomt med fiolintimer, helt til han ble uvenner med fiolinlæreren, noe som satte punktum for hans fiolin-karriere. Mon dette var første tegn på at han foretrakk å lede fremfor å bli ledet?

Familien holdt et åpent hus for slekt og venner, og musikkaftener var en vanlig foreteelse. Familieidyllen fikk dessverre en alvorlig knekk da Arilds far døde i 1937, og kort tid etter flyttet mor, Helen og Arild fra Frogner til Majorstuen, litt lenger fra sjøen, men nærmere skiløypene.

Forpliktelser og utfordringer

Som 15-åring ble Arild nå familiens ”overhode”, og oppdaget til sin overraskelse at han faktisk klarte det meste, og fikset de fleste praktiske gjøremål i huset. Skolen syntes han, derimot, var ganske kjedelig, antagelig fordi han hadde lett for å lære og syntes at skolen manglet både utfordringer og konkurranseelementer. Han mener selv at skolen gjorde ham doven; en gang ”lånte” han en stiloppgave fra Helen, som han leverte som sin egen - og fikk dårligere karakter enn hun hadde fått! Han syntes i det hele tatt at han var nokså talentløs. Men han hadde en usedvanlig god hukommelse. Han kunne lese en lærebok og gjengi store deler av den etter hukommelsen etterpå.

Når han tenker tilbake på den tiden, er det bekymringene for moren og søsteren, i tillegg til alle mindreverdighetskompleksene, han husker best. Bekymringene kan man forstå, men at denne gutten hadde komplekser - det er ubegripelig, sett i lys av hans senere meritter. Kanskje det var som aktiv speidergutt han ble kvitt noen av kompleksene og oppdaget sin evne til å lede og organisere. Det er ihvertfall sikkert at han ble påvirket av en dyktig speiderleder, og etterat han selv ble troppsfører ble han enda mere glad i spenningen og utfordringene som friluftslivet fører med seg.
	Fremdeles var det sjølivet ved Oslofjorden som tiltrakk ham mest om sommeren. Om vinteren husker han trikketurene fra Majorstuen til Frognerseteren, før bilen ble allemannseie: først sto man lenge i kø for å komme på trikken, deretter måtte man spenne skiene fast på utsiden av trikken før man presset seg inn på ståplass til endestasjonen, hvor 1600 kvadratkilometer med løyper og turveier ventet.

Ekstremsport

Nordmarka var lekeplassen til Arild og vennene hans. Med skiene på beina var de i sitt ess - Arild var blant de beste, men alle hadde de ambisjoner om å bli topputøvere. De nøyde seg ikke bare med alminnelig skigåing - neida, disse gutta trente på den tidens ekstremsport, i full fart nedover umulige løyper på én ski – og gjerne i mørke. Hadde det vært idag, ville de brukt snowboards og trent på freestyle. En annen spennende skisport var hundekjøring, og Arild sier: ”Det var fantastisk å ferdes med hundespann i marka. Det ble transport av skadede, konkurranser og overnatting ute. Ankelbruddet stoppet denne leken, men sansen for hunder har fortsatt til den dag idag - nå har jeg to schäfere, en valp og en voksen tispe.” Medlemskap i Norsk Trekkhundklubb beslagla mye tid, men treningen og erfaringen var det utvilsomt godt å ha med seg senere i livet.

Mørke skygger

Livet besto dog av mere enn seiling og skisport, og da tredveårene nærmet seg slutten, begynte mørke skygger å kaste seg over Europa og Norge. På skolen skjedde det foreløpig ikke mye annet enn at eksamen nærmet seg og fremtidsplanene begynte å ta form.

Krigen i Europa økte i intensitet etterhvert som det nye tiåret nærmet seg, men Norge håpet i det lengste å forbli nøytralt. Våren 1940 virket alt normalt da mengder av nordmenn, sin vane tro, dro avsted på påskeferie. Arild og gjengen dro til Hemsedal for å gå på ski og dyrke sin ”ekstremsport” langt inne i fjellheimen. I en av de ”umulige” løypene, som denne gang virkelig viste seg å være umulig på grunn av snesmelting, krasjet en av Arilds ski rett inn i en stein, og dermed var den påskeferien slutt for hans vedkommende. Et komplisert ankelbrudd avsluttet foreløpig hans ski-karriere og har plaget ham med jevne mellomrom resten av livet. Etter flere operasjoner på sykehus i Oslo, våknet han en morgen til bulder fra fly og kanoner, Det var 9. april 1940.

Angrepet var for noen ikke uventet, men en stor overraskelse for de fleste. Et modig initiativ fra kommandøren på Oscarsborg senket krigskipet ”Blücher”, med tyske elitesoldater som hadde som mål å fange konge, regjering og storting. Takket være tilsvarende heltemodig politisk innsats i Oslo klarte alle ”målgruppene” å flykte, og gullreservene ble reddet. Tusenvis av Oslo-borgere søkte tilflukt på landet, vekk fra bombing og kamper. Deler av det dårlig organiserte norske forsvar kjempet heltemodige kamper i Midt- og Nord-Norge mens de ventet på hjelp fra de allierte. Den 7. juni klarte kongefamilien og de viktigste regjeringsmedlemmene å flykte sjøveien til England. Etter en mislykket alliert landsetting i Narvik måtte de norske troppene overgi seg 10. juni. Den tyske okkupasjonen av Norge var et faktum, men deres kamp for å kontrollere det norske folk hadde såvidt begynt – og ble aldri fullført.

Motstand

Det hadde i alle år vært en hard kjerne av tyskvennlige mennesker i Norge, og naturlig nok stilte en viss prosent nordmenn opp rundt Quislings Nasjonal Samling. Like naturlig var det at de aller fleste nordmenn, med deres tradisjonelle selvstendige og uavhengige innstilling, opponerte mot inntrengerne og deres norske medarbeidere. Til å begynne med var motstanden diskret og forsiktig; man symboliserte sin holdning med å bære f.eks. rød topplue (rød for Norge), binders i kragen (samhold) eller fyrstikk i knapphullet (vi er klare til å fyre løs). Tyskerne forsøkte seg til å begynne med med ”silkehanske”-holdningen, men snart kom knyttneven frem mot mannen i gata som demonstrerte sin dype motvilje mot regimet, og etterhvert som de forskjellige grupperingene innen motstandsbevegelsen ble mere åpenbare.

Disse motstandsgruppene oppsto som følge av en øyeblikkelig og naturlig reaksjon, først og fremst på selve invasjonen og dernest på at kongefamilien, regjeringsmedlemmer og militære ledere ble tvunget på flukt. Uten noen organisert sentral ledelse måtte motstandsgruppene i første omgang benytte tradisjonelle demokratiske metoder, som streiker og protestaksjoner. Imidlertid var demokratiske virkemidler et ukjent begrep for nazistene, og man forsto snart at enhver form for motstand ble betraktet som “ulovlig”.

Den 10. april måtte sykehuset evakueres, og Arild med gipset ben søkte tilflukt hos slektninger på Slemdal, sammen med mor og søster. Trebarnsfamilien som bodde i huset på Slemdal hadde allerede flyktet lenger ut på landet. Da de kom tilbake etter to uker, ble Arild boende hos dem. Hans lille kusine på 6 år var veldig betatt av den store, pene fetteren og husker godt at hun satt på fanget og lærte klokken av ham.

Det var ikke før i juli, da Arild endelig ble kvitt gipsen, at han begynte å tenke på fremtiden. Da var Arild og vennene18 år og ennå ikke ferdig med skolen. Hva skulle skje nå? Ville det bli fortsatt skolegang, hva med eksamen, ville det bli “fred”, og ville de allierte klare å ta landet tilbake? Arild og vennene hans var enige om at de aldri ville samarbeide med tyskerne og deres sammensvorne. Mange av deres landsmenn, deriblant noen ganske kjente størrelser, uttalte seg med glød om det nye regimet og ble vidt referert i nazi-pressen. Quisling kalte eksilregjeringen og kongefamilien “forrædere”, og biskop Berggrav frarådet sivile å involvere seg i fiendlighetene. Terboven, den nye tyske “høykommisæren”, hevdet at tyskerne aldri ville ha brutt Norges nøytralitet hvis det ikke hadde vært for truslene fra England. Allikevel uttalte han at Norges fremtid avhang av folkets holdning.

Holdningen til Arild og vennene var klar. Fra første stund og helt spontant følte de en sterk trang til å øve motstand på en eller annen måte. De visste bare ikke helt hvordan. Det hele var skremmende, men de fleste følte ikke egentlig redsel, bare spenning. De var i en ”uovervinnelig” alder og ble etterhvert som de så hvordan tyskerne ”for frem”, også fulle av hat. ”De jævlene skulle taes”. På grunn av den brukne ankelen, sykehusopphold og rekonvalesens fikk Arild ikke mulighet til å delta sammen med ”gutta på skauen” etter 9. april. Desto større var trangen til å finne andre måter å delta i motstandskampen på. Etter at skaden i ankelen hadde roet seg, var Arilds første tanke å bygge seg opp for en kamp som han visste måtte komme. Venner som kunne stole på hverandre etablerte et nettverk. Trening, øvelser og planlegning ble satt igang, delvis i Vestmarka, men mest på landstedet på Grimsøen - det gamle åstedet for så mange eventyr i guttedagene.

Men dette var intet eventyr. Dette var blodig alvor, og selvom ingen av gjengen hadde militær erfaring, hadde de en klar oppfatning av hva som måtte gjøres. De lærte seg å slåss i nærkamper, bruke våpen (uten virkelige våpen), og tenke strategisk. Etterhvert fikk de kontakt med både London og andre i Milorg. Arild inntok en naturlig lederposisjon og skaffet tilveie skrevet materiale og annet til bruk i treningen som skjedde i løpet av høsten 1941 og vinteren og våren 1942.

Vennene tok artium våren 1941, men de syntes at den hemmelige treningen var like viktig, særlig i betraktning av det de hadde lest i denne perioden:

Dagbladet - Torsdag 26 september 1940
”Et vendepunkt i Norges historie – Sensasjonell tale av Reichskommisar Terboven. 13 konstituerte statsråder oppnevnt, de gamle partier oppløses”,’ og ”Kongehuset har ingen politisk betydning mer og vil ikke vende tilbake til Norge”.

Morgenposten Mandag 7 april 1941
”Det er forbudt å demonstrere 9. april.”

Illegalt arbeid

Pressen var helt under tommelen på tyskerne, og alle i motstandsbevegelsen var klar over hvor viktig det var å få en motvekt av informasjon fra den andre siden. Illegale aviser florerte, og i løpet av sommeren og høsten 1941 fikk Arild muligheten til å bidra. En venn av hans søster hadde kontakt med noen i ”avisfronten”. Han spurte Arild om han kunne tenke seg å dele ut illegale aviser. Alt var selvfølgelig meget hemmelig, og Arild fikk ikke vite hvem vennen hadde kontakt med. Arild selv skulle verve tre andre pålitelige venner, og slik skulle organisasjonen bygges opp, i likhet med det vi idag kaller en ”pyramide”. Dette var midt i blinken og Arild sa ja med glede og iver.

Med Arild som leder og hans venner Claes Berg og Jens Grüner-Hegge som likeverdige partnere lyktes det å bygge opp et fordelingsnett slik at de etterhvert kunne distribuere stadig flere eksemplarer. Ambisjonsnivået vokste, og tanken oppsto om å lage en egen nyhetstjeneste. Tyskerne hadde beslaglagt alle radioer høsten 1941, men mange ”vanlige” norske familier hadde uovlige radiomottagere skjult på hemmelige steder. Det var relativt enkelt å få tilgang på nyheter fra London. Avisen ble først trykket i et loft over garasjen bak Parkveien 51 hos Grüner-Hegge. Det var da også her hvor linken til yngre bror Rolf Grüner-Hegge skapte grunnlaget for kollaps i hele avisen. (Mere om dette et annet sted). De hadde bare en gammel velbrukt stensilmaskin som ikke holdt til mere enn 300 eksemplarer.

I tillegg til at stensilmaskinen var dårlig, var det vanskelig å få tak i trykksverte og papir. Dette klarte de å skaffe gjennom ”organisasjonen”, men nye stensilmaskiner måtte anskaffes ved hjelp av to tyverier. Det første var fra Forsyningsdepartementet, senere ble en ny og langt bedre maskin hentet fra et departementskontor som lå i Frydenlundsgate ved Bislet. ”Jeg glemmer aldri sykkelturen gjennom Oslos gater med en stensilmaskin balanserende på bagasjebrettet. Vi var forberedt på å bli stoppet når som helst” sier Arild.

Distribusjonsnettet ble stadig bygget ut, og på det meste våren 1942 ble det sendt ut flere tusen eksemplarer i uken. Det ble etterhvert, ved siden av to ukentlige nyhetsblad, laget en 14-daglig avis med navnet ”Norge vårt land”, med et norsk flagg over hele forsiden. I tillegg til trykksverte og papir mottok de pengestøtte og beholdt den gode kontakten med ”organisasjonen”. Arilds gruppe var ikke alene; mange lignende illegale aviser var ute etter kontakt med London og hjelp fra den stadig voksende “organisasjonen”.

Tidlig på våren 1942, i dypeste hemmelighet, klarte de å tromme sammen til et møte hos eieren av trykkeri-firmaet privat i hans villa på Gressbanen. Hensikten med møtet var å organisere overordnet styring av de illegale avisene, for å unngå forvirring og dobbeltarbeid. Samtlige tilstedeværende på møtet hadde hette på hodet for å skjule sin identitet.

Hemmeligholdelse og diskresjon var viktig, for produksjon og distribusjon av ulovlige aviser var en uhyre farlig virksomhet. Tyskerne visste godt at avisene inneholdt informasjon som bidro til å opprettholde nordmenns moral og motstandsvilje. Den som ble tatt for produksjon eller distribusjon av ulovlige nyhetsaviser ble satt i fengsel - eller det som verre var:

Nationen, torsdag 10. august:
“Norsk statsborger dømt til døden .... den dømte hadde fremstillet tallrike eksemplarer av tyskfiendtlige ophisselsesskrifter og delt dem ut til en stor personkrets.”

Redaksjonen flyttet fra Parkveien 51 til kjelleren under Ris kirke i februar 1942. Presten var en bror av trykkerieieren. Det var stadig enormt spennende om de skulle lykkes i å skjule seg godt nok. For å irritere ble det alltid sendt eksemplarer av avisen til ”Rikspolitiet” og andre passende mottakere.

Fra Ris flyttet redaksjonen i en kort periode til Arilds værelse hjemme i Gardeveien 2C, 6. etg. Det var selvsagt et dårlig sted, og etterhvert fikk de vaktmesterens tillatelse til å bruke et kjellerrom i oppgangen.

Enkelte spennende opplevelser sitter fast i Arilds hukommelse: ”Jeg hadde en koffert full av trykksaker om ”gatekamper”. Jeg sto på Holmenkolltrikken sammen med en gjeng tyskere og hirdfolk. En koffert kunne synes mistenkelig. Jeg sto hele tiden klar til å hoppe ut døren på motsatt side. Det gikk bra.”




I dekning

Men alt gikk ikke like bra. Jens og hans yngre bror Rolf delte rom, og det var nesten ikke til å unngå at Jens oppdaget at Rolf var involvert i en eller annen form for illegal virksomhet. Rolf hadde på egen hånd kommet i kontakt med et nettverk av distributører, og sammen med tre jevnaldrende kamerater syntes 16-åringen det var spennende å lure og utfordre tyskerne og deres norske samarbeidspartnere. Til tross for at ungdommene var klar over at de var inne på farlige veier, forsto de nok ikke at disse aktivitetene var langt fra en lek. Derfor gikk det også galt da en av dem på ett eller annet tidspunkt gjorde en tabbe.

Kl. 0145 7.mai 1942.
Rolf Grüner-Hegge lå og sov, men våknet plutselig ved at det ble tent lys i rommet... ”Det er statspolitiet som vil snakke med deg, gutten min” sa hans far. ”Hvor har du fått de illegale avisene fra?” spurt en fremmed mann som bøyde seg over sengen.
”Jeg kjenner ikke til noen aviser” svarte Rolf

Jens, som sov i samme rom, trodde knapt sine egne øyne og trodde først det var ham de var ute etter. Han så ikke broren sin igjen før krigen var over. Til tross for sin unge alder ble Rolf satt i fengsel og brutalt torturert.

Da Rolf ble tatt, ble Arild, Jens og Claes redde for at deres egen virksomhet skulle bli avslørt. De måtte gå i dekning, men fortsatte sine illegale aktiviteter. Da Claes og Jens ble tatt, visste Arild at det bare var et tidsspørsmål når det samme ville skje med ham.

Claes og Rolf satt i hver sine celle i Møllergaten 19 og følte seg lettet over at Arild hadde kommet seg til Sverige. Men han hadde ikke reist. ”Nei, jeg syntes det var for enkelt å stikke av - det var, tross alt, mange spor igjen av vår virksomhet, og dem måtte jeg prøve å slette”. Første stopp var hos Claes for å hente en radio, ikke bare for å fjerne bevis i tilfelle razzia, men også fordi Arild trengte en radio.

Alt utstyr i hvelvet under Ris kirke ble flyttet til Gardeveien 2C. Det var her Arild bodde sammen med sin mor før han flyttet til en liten hybel på Sogn etter Rolfs arrestasjon.

Trykking fortsatte i kjelleren til Gardeveien 2C, og sammen med de to andre hadde Arild bygget opp et større og mere profesjonelt distribusjonsnett. ”Jo, det var en utfordring å ta sjanser og prøve å lure Gestapo og deres norske venner - da ble det spennende både for hjernen og kroppen” sier Arild nå og tilføyer: ”men jeg var forsiktig - hver gang jeg skulle til Gardeveien 2C ringte jeg mor på forhånd for å høre om kysten var klar”.

Flukt

Imidlertid lot ikke Gestapo seg lure hele tiden. En dag, rett etter han hadde snakket med moren, ringte telefonen igjen hos fru Walder og ”en hes stemme” ba om å få snakke med Arild. Moren svarte at hun ikke ante hvor han var, men stemmen fortsatte: ”De må skaffe meg kontakt med Arild, jeg hører til hans krets, og dette er livsviktig. Hvor kan jeg treffe ham? De må hjelpe oss”.

Fru Walder lot seg overtale.”Han kommer snart hit, og jeg skal si at De har ringt”.

Intetanende satte Arild sykkelen fra seg utenfor oppgang C i Gardeveien 2 og tok heisen opp til sjette etasje. Idet han åpnet heisdøren, sprang en mann frem og pekte på ham med en pistol. Han gjorde det klart at Arild var arrestert og beordret ham å gå rolig foran ned trappen med hendene i været. Arild merket seg at mannen snakket litt gebrokkent norsk. En avsats nede ba mannen Arild stoppe og ville sette på ham håndjern. Arild protesterte og lovet at han ikke skulle lage noen vanskeligheter, men at han gjerne ville slippe alt oppstusset med håndjern rett i synet på naboene. Han forsøkte å spille naiv, som om han ikke helt forsto hvorfor han ble arrestert. Mannen puttet håndjernene tilbake i lommen, og de forsatte ned trappen.

Arild regnet med at mannen var like redd som han selv, men fant det sannsynlig at pistolen likevel var sikret, for det verste som kunne hende mannen, som sikkert var en av de vanlige håndlangerne, måtte være å komme tilbake til sine overordnede og skulle forklare at arrestanten var skutt før han kom i forhør. Hvis Arild ble drept, ville det stoppe den videre opprulling av saken....

”Han har en medhjelper” tenkte Arild. De opptrådte gjerne to og to, noen ganger flere. Sannsynligvis befant det seg også en bil i nærheten, parkert slik at den ikke skulle vekke mistanke og advare byttet. Mannen skjøv Arild foran seg mot fremspringet. Da de rundet hjørnet, registrerte Arild en flokk mennesker ved enden av blokken. ”Akkurat her og nå må det skje” fór tanken gjennom ham. Han snudde seg lynsnart rundt og rammet mannen med knyttneven.

Fordi mannen var lavere enn Arild, feilberegnet han slaget og traff den øverste delen av hodet. Men slaget var så kraftig at han kjente det i neven. Mannen falt mot det skarpe hushjørnet og ble liggende. Pistolen fikk ikke Arild øye på i farten. Den hadde mannen enten mistet, eller så holdt han den i hånden under seg....

Arild løp de cirka 45 metrene mot flokken som han hadde registrert, og som han regnet med at mannen ikke torde skyte imot, og kastet seg rundt hjørnet. Derfra var det 15 meter til det neste hjørnet. Arild løp for livet. Idet han rundet hjørnet, hørte han det første skuddet. Kulen hvislet forbi. Mannen hadde tydeligvis tatt opp forfølgelsen, om det da ikke var medhjelperen som var trådt i aksjon....

Mannen bak ham hadde valget mellom å stoppe og ta ordentlig sikte, eller å løpe og skyte vilt. Det virket som han gjorde det siste. For hvert skudd så Arild en liten støvsky i murpussen der kulen traff fremspringet. Rundt fremspringet hadde Arild 70 meters spurt i åpent terreng. ”Sykkelen” tenke Arild, ”hvis jeg bare kan nå sykkelen”
Sannsynligvis løp han fortere enn han kunne ha syklet, men da han rundet hjørnet og var tilbake i innkjørselen, hadde han spurtet 200 meter og var temmelig pumpet.
I innkjørselen oppdaget han nok en forfølger, og smatt inn oppgang E, opp trappen til tredje etasje. Her ringte han på en dør.

En litt eldre dame lukket opp, og ble så skremt at hun forøkte å stenge døren. Men Arild tvang seg inn, stormet gjennom leiligheten, ut på verandaen, og tok seg frem fra veranda til veranda. Gjennom markiser og potteplanter bar det, til han kom til en leilighet i oppgang C. Her dundret han på verandadøren. De lukket ham forskrekket inn, og Arild fór til et vindu på den motsatte siden av blokken. På utsiden fikk han øye på en av forfølgerne.

Han stormet tilbake samme veien han var kommet, ut på verandaen, fra veranda til veranda, tilbake til den vettskremte damen i den første leiligheten, ut døren og ned trappen. Ved utgangsdøren nede så han en forfølger stå og vente. Arild løp opp trappen igjen og ringte på begge dørene i første etasje. Den første som ble åpnet, var til endeleiligheten i blokken. Han kastet seg gjennom døren, inn i stuen, ut på verandaen, og svingte seg over gelenderet et par meter ned på bakken. Herfra tok han samme veien han så intetanende hadde kommet syklende bare kort tid i forveien.

En forfølger oppdaget ham og løp etter. ”Stopp tyven, stopp tyven,” hørte Arild bak seg. I vill flukt bar det over Hammerstadgaten og videre nedover mot trikkestallene, hvor han smatt inn en åpen dør. Han tråklet seg mellom trikkene og kom seg ut i den andre enden av stallene, over et lavt gjerde og havnet i Harald Hårfagres gate.
Arild løp fremdeles så hjertet holdt på å sprenges i brystet, bort Slemdalsveien til Sfinxen Apotek. Her fant han en ulåst sykkel, som han slengte seg på og tråkket for harde livet nedover Kirkeveien.

”De forfølger meg i bilen” tenkte Arild, som takket skjebnen for at han kjente dette strøket ut og inn. Munthesgate er en liten tverrgate som munner ut i Kirkeveien like ved de store smijernsportene til Vigelandsanlegget. Den visste han var stengt for all biltrafikk med et gammelt sprossegjerde. Dette var Arilds mål. Her kunne ikke bilen forfølge ham lenger.

Han styrte inn Munthesgate og skjente mellom de trange gjerdestoplene. I Rådhusgaten, på hjørnet av Øvre Slottsgate, visste han om en dekkadresse på et kontor. Et kvarter senere buste han inn på kontoret og kastet seg ned i en stol. Da kom reaksjonen.

Han greide ikke få frem et ord, bare gispet. En kule hadde revet opp jakken på den ene siden uten at han hadde merket det under flukten. Det var den 19. juni 1942 ...

Venner tok seg av Arild. Det første de gjorde var å bleke håret hans helt lyst. Utstyrt med briller og nye klær ble han så ugjenkjennelig at hans egen søster noen dager senere ikke kjente ham igjen på gaten.

I en dekkleilighet hos en familie i Nobelsgate holdt han seg skjult inntil han fikk nytt identitetskort og grenseboerbevis for Elverumstraktene. Kaare Steen, alias Arild Walder, kom seg over grensen til Sverige en av de første dagene i juli 1942.*

På denne tiden var ”landsfiskalene” (lensmennene) svært tyskvennlige. Først og fremst var det interesse for å vite hvor flyktningene hadde kommet over grensen og hvem som hadde hjulpet dem. Slike spørsmål kunne man ikke svare på, og av en eller annen uforklarlig grunn ble Arild satt i fengsel i Karlstad. Det gikk 10 dager før folk fra den norske ambassaden fikk ham ut, etter at de hadde mottatt en rapport fra undergrunnsbevegelsen i Norge,. ”Det var en gledens dag” sier han nå.

Denne beretningen er fra boken ‘Gestapo henter deg om natten’ av Rolf Grüner-Hegge. Boken anbefales for alle som er interesert i ungdoms motstandsarbeid under krigen.

Sverige

Helt siden den tyske invasjonen hadde en jevn strøm av nordmenn krysset grensen til det nøytrale Sverige. Mange av dem var, som Arild, ettersøkt for illegal virksomhet i Norge, andre tilhørte minoritetsgrupper som fryktet for sin skjebne under det nye regimet. De fleste unge flyktningene ønsket seg ”videre” for å fortsette å slåss, men de måtte først tilbringe en tid i flyktningleire i Sverige. Arild forsøkte med en gang å komme seg videre til England, men uten hell. Til slutt søkte han seg til en norsk forlegning i Uppsala, hvor han kunne fortsette sine studier i sosialøkonomi som han hadde begynt på ved Universitetet i Oslo i september 1941

Studiene i Oslo var blitt avbrutt på grunn av de illegale aktivitetetene, og studiene i Uppsala ble det lite av. Tanken om å delta i krigen på en eller annen måte opptok ham til stadighet, og hovedbeskjeftigelsen ble diverse forsøk på å bli sendt videre. Selv den russiske ambassade ble gjenstand for forespørsler. Høsten 1942 gikk, og Arild forberedte seg på en frustrerende jul. Han fylte 21 år den 29. desember, og samme dag sto det i Aftenposten at Arild Walder hadde mistet sitt norske statsborgerskap ”på grunn av landsfiendtlig virksomhet”. Det skal tilføyes at det ikke var noe problem å få statsborgerskapet tilbake etter krigen!

17 mai 1944 i Sverige

Tap av statsborgerskapet virket ikke inn på ham, men men han følte seg i dårlig form, og våren 1943 fikk han konstatert pleuritt. 17 mai. i sverige Etter et kort opphold ved Akademiska Sjukhuset i Uppsala ble han på eget initiativ utskrevet, da han ikke følte seg syk nok til å ligge på sykehus. Tre uker senere var han tilbake, og denne gangen hersket det ikke tvil om hans helsetilstand. Han kom etterhvert til et sanatorium i nærheten av Örnsköldsvik, hvor det eneste han hadde å gjøre var å ta det med ro. Han hadde nesten forsonet seg med sin skjebne da han mottok et uventet brev fra Den norske Ambassaden. Endelig var han tatt ut til ”videreforsendelse”. Han skulle til Canada for å bli utdannet til flyver!

Hans attester både fra skolen og fra ”organisasjonen” hadde gitt resultater. Legene var riktignok ikke sikre på at tiden var moden, Arild var fremdeles rekonvalesent og måtte ta det med ro. Men nei, Arild var fast bestemt på å komme videre og dro på eget ansvar til Stockholm for å melde seg til tjeneste. ”Dessverre passerte jeg ikke legekontrollen. Dette gjorde et dypt inntrykk på meg, da jeg endelig forsto at jeg virkelig hadde vært syk og at nå, i beste fall, var rekonvalesent”

Planene om å slåss ble skrinlagt. Arild ofret seg for det lokale miljø. Krigen gikk mot slutten og endelig kom freden – en fantastisk opplevelse. Nå gjaldt det å bringe ting tilbake til normalen. Blant en del studenter ble det Arilds oppgave å være reiseleder for å få flyktninger hjem fra Sverige. Han fulgte med, kontrollerte papirer og veiledet elleville mennesker som skulle hjem. Hele mai og juni gikk med til dette – og da var det Arilds tur til å komme tilbake til både familie og venner i Norge.

Fred – og tilbake til studier

I løpet av høsten 1945 tok han første avdeling sosialøkonomi ved universitetet i Oslo, og våren 1948 annen avdeling og avsluttende embedseksamen, med en god laud som resultat. Et opphold I London ved The London School of Economics kunne ikke erstatte deltagelsen i krigen som han gikk glipp av, men erfaringene fra London ga ham på den annen side mye nyttig akademisk og intellektuell lærdom.

Etter endt eksamen ble Arild ansatt i Næringsøkonomisk Forskningsinstitutt. Hovedoppgaven var å analysere løpende politikk og angi forslag til alternative løsninger. Resultatene ble offentliggjort i en skriftserie. Det var en spennende og interessant utfordring. Etter 5 år ble han engasjert som stedlig sekretær for Joakim Lemkuhl, med ansvar for å avgi rapporter om forholdene i Norge. Han var også opptatt av skattespørsmål og oppgaven å bygge om bedriftsregnskapene i forbindelse med omdannelsen fra privat- til aksjeselskap, med henblikk på de skattemessige forhold.

Da adm.dir. Kaare Petersen i Den Norske Bankforening søkte etter en sekretær/rådgiver falt valget på Arild. Hovedoppgavene: foredrag, analyser, statistikk og utredninger var midt i blinken for ham, og jobben skulle vise seg å føre til betydelige forandringer i Arilds videre karriere.

En av utredningene gjaldt de problemer bankene hadde med langsiktige/bundne kreditter til kundene. Forretningsbankene var først og fremst opptatt av, og bygget opp for, korte rullerende kreditter. Arilds idé var at bankene i fellesskap skulle gi de garantier som kunne erstatte pantesikkerhet i obligasjonsmarkedet. Tanken om å konstruere et instrument som kunne finne plass for disse lånene vokste frem. Konseptet ble drøftet med Finansdepartementet som fant løsningen god, men ønsket samtidig at et slikt selskap også måtte ta hånd om den lengre del av eksportkredittene som konkurransen i kapitalvaremarkedet tvang frem. Ideen ble til Forretningsbankenes Finansierings- og Eksportkredittinstitutt, senere forkortet til Eksportfinans.

Eksportfinans

Arild husker den første tiden; “Jeg begynte med bare en sekretær. Det var en ganske turbulent periode, for det var ikke alle som syntes at vi trengte en slik finansinstitusjon. Selvom de største norske bankene var selskapets opprinnelige støttespillere, måtte de allikevel overbevises om at Eksportfinans’ forretningsidesidé og visjoner ville være supplerende og ikke konkurrerende med deres egne aktiviteter”.

Arild var den gangen ikke klar over at hans visjoner skulle bli hans ledetråd gjennom resten av hans yrkesaktive liv.

Så å si alle norske forretningbanker ble aksjonærer fra starten av, og det er bankenes trenede apparat, gode kundekontakt, kunnskap om dokumentasjon og oppfølging som gjorde at Eksportfinans kunne drives og opprettholde en slank og effektiv organisasjon.

Internasjonal konkurranse var ikke alltid basert på de same betingelser. De fleste regjeringer subsidierte selskaper som produserte kapitalvarer. Disse subsidiene ble ofte gitt i form av lånefinansiering, og det var ikke alltid like lett å måle vilkårene mot hverandre. Det var fristende for mange land å tøye den offentlige oppmuntringen et hakk, og dermed gi egne eksportører et relativt fortrinn. Denne stadige kjedereaksjonen av uhemmet kredittkonkurranse voldte store bekymringer.
I 1978 førte disse bekymringer til ’Consensus’ - en forståelse innenfor OECD om innstramming av den offentlige støtten til eksportkreditter.

Arild og Eksportfinans hadde et godt forhold til myndighetene, og parallelt med OECD’s retningslinjer formaliserte regjeringen sine planer og krav i Stortingsproposisjon nr. 108, som ble en viktig del av det fundamentet som Eksportfinans hviler på.

Innføringen av 108-ordningen innledet en ny fase for Eksportfinans. Selskapet hadde allerede bistått myndighetene i flere viktige saker, og nå fikk de i oppgave å administrere det nye subsidie-systemet. En OECD-publikasjon beskrev Eksportfinans som et privat selskap med en offisiell karakter - en meget treffende beskrivelse.

Fra 1978 har Eksportfinans håndtert den offentlige norske ordningen for eksportfinansiering på vegne av myndighetene. Avtalen med Nærings- og
Handelsdepartementet ble fornyet i 1999.

For å gjøre Eksportfinans til et nyttig redskap for eksportører ble det tidlig i utviklingen klart for Arild at selskapet måtte bidra også på andre måter enn å stille passende finansiering til rådighet. Å legge forholdene til rette og bygge opp nyttig kompetanse om markeder rundt om i verden ble en prioritert målsetting.

Det ble således bl.a. inngått avtaler med alle øst-europeiske land og med Sovjet-unionen og Kina - stater hvor statlige myndigheter dominerte og kontrollerte det økonomiske liv. Avtalene sikret markedsadgang og ble etterhvert til stor glede for norske eksportører.

Andre avtaler gikk mot storimportører i Syd-Amerika og en del afrikanske land. Samtidig bygget selskapet opp kunnskaper om markeder og kompetanse til støtte for eksportørenes arbeid med å etablere og inngå kontrakter. Eksportfinans fikk etterhvert image som en kyndig og hjelpsom medarbeider for kapitalvareeksportørene. Selskapet fikk samtidig større tyngde og ble mere kjent ute, noe som bidro til å styrke selskapets posisjon i de internasjonale innlånsmarkeder.

Det fremgår også at Eksportfinans fra tidlig av deltok i kampen for å sikre norske kapitalvareleverandørers kontrakter i Norge der det ble tilbudt finansiering til utenlandske leverandørers kontrakter. I samarbeid med bl.a. Storebrand som garantist ble det etablert et system som rimelig automatisk gjorde norske leverandører konkurransedyktige hva tilbud om langsiktig finansiering angikk. Aluminiumnsverk, oljeinstallasjoner i Nordsjøen, norsk skipsbygging osv. var slike områder av investeringer.

De fører selvsagt for langt å gå inn på alle sider av virksomheten, men det som er nevnt viser litt av idérikdommen og evnen til å tilpasse seg alle nødvendige forutsetninger for å realisere visjoner. På slutten av syttitallet hadde Eksportfinans den finansielle styrke, den kommersielle know-how og det internasjonale renommé som trengtes for å sikre svært rimelige langsiktige lån fra kapitalmarkedene i utlandet. På grunn av dets størrelse og stabilitet var det amerikanske markedet sett på som det viktigste etter Europa. Men i Amerika kreves det en vurdering av spesielle rating-institusjoner før en lånsøker kan håpe på å få gode betingelser.

I 1980 oppnådde Eksportfinans karakteren ”Triple A” hos både Moody’s og Standard & Poor’s. Dermed fikk Eksportfinans den høyeste kredittverdighet som kan oppnås, og som bare noen ganske få finansieringsinstitusjoner utenfor USA har greid. Samme år flyttet Eksportfinans for femte gang, men denne gangen til sin egen bygning nær Oslo sentrum. Da Eksportfinans fylte 25 år var bedriften det største private finansieringsforetak i Norge. Staben hadde vokst til ca. 100 ansatte, en størrelse den har beholdt helt frem til i dag. Et godt og interessant miljø og en vel kvalifisert arbeidskraft bidro til de gode resultater.

Dette spesielle finansieringskonsept, i sin søken efter en høyest mulig kredittverdighet, tålte ikke å bære tapsforretninger. Det lyktes gjennom alle år å unngå dette, takket være teoretisk vel forankrede beslutninger og en nitid nøyaktighet i alle deler av prosessen. Selskapet kunne i alle årsberetningene meddele at virksomheten gjennom året hadde skjedd uten tap på utlån. Dette var, ikke minst, svært betydningsfullt for selskapets stilling i det langsiktige innlånsmarkedet.

Arilds siste år som leder illustrerer styrken. Fra null til 26 milliarder i forvaltningskapital på like mange år og aldri et år med tap. Ikke rart at Jan Einar Greve, Representantskapets formann, kunne skrive i årsrapporten 1988:

”Arild Walder har ledet selskapets utvikling siden 1962 da han...utformet grunnidéen for Eksportfinans....Sammen med sine medarbeidere har han på en dyktig måte bygget opp Eksportfinans til å få en nøkkelposisjon som kompetansesenter og som bindeledd mellom myndighetene og næringslivet.... Det er særlig grunn til å nevne det system som i 1977-78 ble bygget opp i samarbeid med Finansdepartementet, for å muliggjøre statsstøttede eksportkreditter ved kapitalvaresalg....
Et slikt samarbeid forutsetter tillit. Arild Walder har vært den sentrale person i bestrebelsene på å etablere og utvikle dette tillitsforholdet. På vegne av alle som hare vært Tillitsmenn i selskapet gjennom 26 år, vil jeg takke Arild Walder for hans fremragende innsats og ikke minst for den glede det har vært å samarbeide med ham og lære ham å kjenne som menneske.”




Andre oppgaver

Eksportfinans, med alle dets utfordringer, tok det meste av Arild Walders tid, men ikke all. I begynnelsen opprettholdt han sine akademiske forbindelser, og etter sensur av eksamensoppgaver og manduksjon i perioden 1951 - 1968, var han ansatt som professor ved Universitetet i Oslo med plikt til å forelese for jusstudenter 4 timer i uken. ”Tydeligvis ble mine forelesninger funnet interessante. Jeg foreleste uten manus og forelesningssalen var gjennomgående helt full” forteller Arild.

I 1970 ble han utnevnt til formann i Statens Reiselivsråd, hvor han ledet gruppen til en ny vinkling og næringspolitisk oppfatning av ”turisme”. Blant annet utviklet Reiselivsrådet et nytt konsept for bruk av hoteller til ”kurs og konferanse” - et konsept som fikk stor betydning for hotellnæringen. Han var medlem av et stort antall offentlige utvalg, satt i styret i Norges Eksportråd i 6 år, og forfattet en rekke artikler og avhandlinger om økonomiske og merkantile emner.

I 1970 ble han utnevnt til formann i Statens Reiselivsråd, hvor han ledet gruppen til en ny vinkling og næringspolitisk oppfatning av ”turisme”. Blant annet utviklet Reiselivsrådet et nytt konsept for bruk av hoteller til ”kurs og konferanse” - et konsept som fikk stor betydning for hotellnæringen. Han var medlem av et stort antall offentlige utvalg, styret i Norges Eksportråd i 6 år, og forfattet en rekke artikler og avhandlinger om økonomiske og merkantile emner. I 1984 ble Arild Walder ”Ridder av første klasse av den Kgl. Norske St. Olavs orden” for sin mangeårige og store innsats for norsk næringsliv, og for sin innsats under krigen.

”Et hus i orden”

Da Arild forlot sjefsstolen i Eksportfinans etter oppnådd akdersgrense i 1988 skrev bladet ”Økonomisk Revy” at Eksportfinans var ”et hus i orden, som fikk beste karakter i en offentlig vurdering, og at den styrke selskapet representerer i det internasjonale kapitalmarked bare vil kunne opprettholdes ved en viderføring av det system som er bygget opp gjennom 25 år.” Femten år senere bekrefter de økonomiske resultatene for 2003 denne påstanden. Eksportfinans’ forvaltningskapital var hele NOK 103 milliarder, og selskapet hadde gitt solide resultater i alle år.

Men var ikke Eksportfinans bare en hvilken som helst finansinstitusjon, en slags superbank som klarte å være på riktig sted til riktig tid? Vi lar dr.philos Arvid Flagestad, tidligere ansatt i Eksportfinans og nå professor ved BI, svare for oss. Sitatet er hentet fra et brev til Aftenposten i 1991:

”.......Han (Arild Walder) var strategen og den operative leder for en finansinstitusjon som i denne krisetid fremstår som en av de mest solide større finansinstitusjoner i Norden. Eksportfinans fikk sin gode utvikling gjennom et nært og tillitsfullt samarbeid med myndighetene på den ene siden og eierne på den annen. Eksportfinans fikk etablert rammebetingelser som skapte godt grunnlag for vekst og soliditet. Det var imidlertid ingen selvfølgelighet at Eksportfinans skulle bli vellykket. Både rammebetingelsene og de operative strategier var skapt ved betydelig original og visjonær tenkning. Dette gjorde Eksportfinans til en institusjon som tiltrakk seg internasjonal oppmerksomhet for den måten den var bygget opp på rent strukturelt og for sin utpregede serviceholdning i forhold til norske eksportører. Ikke minst det at institusjonen ble et virkemiddel eller et instrument også i myndighetenes utenriks-handelspolitikk ble lagt merke til.
Mannen bak idéene og kraften i skaperverket er Arild Walder...en leder som har kunnet ha flagget til topps både før og etter sin avgang.”

Det var ellers svært mange lovord ved hans avgang, både fra myndigheter, banker og bedrifter. ”Jeg må utvilsomt ha vært heldig” sier Arild ”når jeg tenker tilbake på de mange svært interessante men også stormfulle år i Eksportfinans”.

Pensjonist på heltid

	Etter noen år som spesialrådgiver i Eksportfinans gikk Arild over til å være pensjonist på heltid. Hus og hage ved Holtekilen var fulle av utfordringer. Eiendommen i Lillesand og hytte på Høvringen ga rike muligheter til å bruke energi og fantasi, så overgangen fra full jobb førte ikke til noen form for lathet. Som nabo til Fornebu med enorm støybelastning var det bare naturlig at Arild kastet seg inn i kampen for å få flyttet hovedflyplassen. Det var en enorm forandring da flyene forsvant. Fra å være nesten ubeboelige ble områdene rundt Holtekilen igjen paradisiske.
Nå ble nærmiljøet mere interessant. Arild ble medlem av vel-styret og arbeidet mer for å gjøre Fagerstrand Vel-området langs Holtekilen til et enda triveligere sted å bo. Som formann i Holtekilen Bruker- og Grunneierforening søkte han å fremme strandeiernes rettigheter, ikke bare på land, men også slik at sjøområdet ble utnyttet optimalt.

Arild, Claes, Knut J, Gunerius, Knut P

Ja, Arild Walder har all grunn til å nyte sitt otium og føle at hans anstrengelser har vært kronet med hell, ikke bare forretningsmessig, men også for ham personlig og hans familie. Hans kone og to flotte sønner har vært til uvurderlig støtte. Inntil nylig har Arild dyrket sine gamle interesser fra guttedagene, seiling og slalåm. En av hans sønner bor vegg i vegg i Bærum, mens den yngste pendler mellom New Mexico og Nord-Norge. Begge er ”gründere” som sin far, og de deler begge sine foreldres kjærlighet til friluftslivet og barndomshjemmet ved den nå stille og fredelige Oslofjorden.

Else og Geoff Ward, Asker 2004/5