Krig
Motstand Fred
Arild Walder
Her sitter vi, Arild Walder og jeg, i huset som han bygget i 1961. Vi
sitter ved vinduet med utsikt over fjorden og nyter stillheten og måkene som svever
over det blikkstille vannet. Stillheten og måkene har erstattet den konstante
støyen og synet av flyene som inntil for noen få år siden startet og landet på
Fornebu, en kilometer unna.
§
Hjem og barndom
§
Forpliktelser og utfordringer
§
Ekstremsport
§
Mørke skygger
§
Motstand
§
Illegalt arbeid
§
I dekning
§
Flukt
§
Sverige
§
Fred - og tilbake til studier
§
Eksportfinans
§
Andre oppgaver
§
”Et hus i orden”
§
Pensjonist
på heltid
Fredelig var det også for et syttitall år siden, da Arild bodde i Oslo,
nærmere bestemt på Frogner – et kvarters spasertur ned til sjøen, hvor ungene
den gang kunne boltre seg og nyte sjølivets gleder. Svømming, fiske og båtturer
om sommeren, og kort vei til Marka både sommer og vinter - det var livet.
Barneårene hjemme på Frogner var trygge og gode. Han husker spesielt
godt Uranienborg skole. Der fant han sine venner, venner for livet. Særlig
Sven.De hadde kjent hverandre siden de begge var 3 år gamle. Familien til Sven
hadde et stort landsted på Grimsøen i Oslofjorden. Grimsøen var tumleplass for
hele venneflokken i mange år - både sommer og vinter. Her utfordret de
hverandre, her lærte de hverandre å kjenne, her ble de selvstendige og til dels
dumdristige. En jul syklet Sven og Arild til Grimsøen på isen for å bade på
utsiden av øya – kl.3 om natten. Men fremtiden skulle vise at Grimsøen hadde
viktigere utfordringer enn isbading.
Barndommen var ikke bare guttelek og uteliv. Far, som var embetsmann,
spilte fiolin på fritid, og mor akkompagnerte på piano. Storesøster Helen var
flink og øvet flittig på pianoet, faktisk var Helen flink til det meste, og
Arild følte seg nok litt underlegen. Riktignok syntes han det var morsomt med
fiolintimer, helt til han ble uvenner med fiolinlæreren, noe som satte punktum
for hans fiolin-karriere. Mon dette var første tegn på at han foretrakk å lede
fremfor å bli ledet?
Familien holdt et åpent hus for slekt og venner, og musikkaftener var
en vanlig foreteelse. Familieidyllen fikk dessverre en alvorlig knekk da Arilds
far døde i 1937, og kort tid etter flyttet mor, Helen og Arild fra Frogner til
Majorstuen, litt lenger fra sjøen, men nærmere skiløypene.
Som 15-åring ble Arild nå familiens ”overhode”, og oppdaget til sin
overraskelse at han faktisk klarte det meste, og fikset de fleste praktiske
gjøremål i huset. Skolen syntes han, derimot, var ganske kjedelig, antagelig
fordi han hadde lett for å lære og syntes at skolen manglet både utfordringer
og konkurranseelementer. Han mener selv at skolen gjorde ham doven; en gang
”lånte” han en stiloppgave fra Helen, som han leverte som sin egen - og fikk
dårligere karakter enn hun hadde fått! Han syntes i det hele tatt at han var
nokså talentløs. Men han hadde en usedvanlig god hukommelse. Han kunne lese en
lærebok og gjengi store deler av den etter hukommelsen etterpå.
Når han tenker tilbake på den tiden, er det bekymringene for moren og
søsteren, i tillegg til alle mindreverdighetskompleksene, han husker best.
Bekymringene kan man forstå, men at denne gutten hadde komplekser - det er
ubegripelig, sett i lys av hans senere meritter. Kanskje det var som aktiv
speidergutt han ble kvitt noen av kompleksene og oppdaget sin evne til å lede
og organisere. Det er ihvertfall sikkert at han ble påvirket av en dyktig
speiderleder, og etterat han selv ble troppsfører ble han enda mere glad i
spenningen og utfordringene som friluftslivet fører med seg.
Fremdeles var det sjølivet ved Oslofjorden som tiltrakk ham mest om
sommeren. Om vinteren husker han trikketurene fra Majorstuen til
Frognerseteren, før bilen ble allemannseie: først sto man lenge i kø for å
komme på trikken, deretter måtte man spenne skiene fast på utsiden av trikken
før man presset seg inn på ståplass til endestasjonen, hvor 1600 kvadratkilometer
med løyper og turveier ventet.
Nordmarka var lekeplassen til Arild og vennene hans. Med skiene på
beina var de i sitt ess - Arild var blant de beste, men alle hadde de
ambisjoner om å bli topputøvere. De nøyde seg ikke bare med alminnelig skigåing
- neida, disse gutta trente på den tidens ekstremsport, i full fart nedover
umulige løyper på én ski – og gjerne i mørke. Hadde det vært idag, ville de
brukt snowboards og trent på freestyle. En annen spennende skisport var
hundekjøring, og Arild sier: ”Det var fantastisk å ferdes med hundespann i
marka. Det ble transport av skadede, konkurranser og overnatting ute.
Ankelbruddet stoppet denne leken, men sansen for hunder har fortsatt til den
dag idag - nå har jeg to schäfere, en valp og en voksen tispe.” Medlemskap i
Norsk Trekkhundklubb beslagla mye tid, men treningen og erfaringen var det
utvilsomt godt å ha med seg senere i livet.
Mørke skygger
Livet besto dog av mere enn seiling og skisport, og da tredveårene
nærmet seg slutten, begynte mørke skygger å kaste seg over Europa og Norge. På
skolen skjedde det foreløpig ikke mye annet enn at eksamen nærmet seg og
fremtidsplanene begynte å ta form.
Krigen i Europa økte i intensitet etterhvert som det nye tiåret nærmet
seg, men Norge håpet i det lengste å forbli nøytralt. Våren 1940 virket alt
normalt da mengder av nordmenn, sin vane tro, dro avsted på påskeferie. Arild
og gjengen dro til Hemsedal for å gå på ski og dyrke sin ”ekstremsport” langt
inne i fjellheimen. I en av de ”umulige” løypene, som denne gang virkelig viste
seg å være umulig på grunn av snesmelting, krasjet en av Arilds ski rett inn i
en stein, og dermed var den påskeferien slutt for hans vedkommende. Et
komplisert ankelbrudd avsluttet foreløpig hans ski-karriere og har plaget ham
med jevne mellomrom resten av livet. Etter flere operasjoner på sykehus i Oslo,
våknet han en morgen til bulder fra fly og kanoner, Det var 9. april 1940.
Angrepet var for noen ikke uventet, men en stor overraskelse for de
fleste. Et modig initiativ fra kommandøren på Oscarsborg senket krigskipet
”Blücher”, med tyske elitesoldater som hadde som mål å fange konge, regjering
og storting. Takket være tilsvarende heltemodig politisk innsats i Oslo klarte
alle ”målgruppene” å flykte, og gullreservene ble reddet. Tusenvis av
Oslo-borgere søkte tilflukt på landet, vekk fra bombing og kamper. Deler av det
dårlig organiserte norske forsvar kjempet heltemodige kamper i Midt- og
Nord-Norge mens de ventet på hjelp fra de allierte. Den 7. juni klarte kongefamilien
og de viktigste regjeringsmedlemmene å flykte sjøveien til England. Etter en
mislykket alliert landsetting i Narvik måtte de norske troppene overgi seg 10.
juni. Den tyske okkupasjonen av Norge var et faktum, men deres kamp for å
kontrollere det norske folk hadde såvidt begynt – og ble aldri fullført.
Det hadde i alle år vært en hard kjerne av tyskvennlige mennesker i
Norge, og naturlig nok stilte en viss prosent nordmenn opp rundt Quislings Nasjonal
Samling. Like naturlig var det at de aller fleste nordmenn, med deres
tradisjonelle selvstendige og uavhengige innstilling, opponerte mot
inntrengerne og deres norske medarbeidere. Til å begynne med var motstanden
diskret og forsiktig; man symboliserte sin holdning med å bære f.eks. rød
topplue (rød for Norge), binders i kragen (samhold) eller fyrstikk i
knapphullet (vi er klare til å fyre løs). Tyskerne forsøkte seg til å begynne
med med ”silkehanske”-holdningen, men snart kom knyttneven frem mot mannen i
gata som demonstrerte sin dype motvilje mot regimet, og etterhvert som de
forskjellige grupperingene innen motstandsbevegelsen ble mere åpenbare.
Disse motstandsgruppene oppsto som følge av en øyeblikkelig og naturlig
reaksjon, først og fremst på selve invasjonen og dernest på at kongefamilien,
regjeringsmedlemmer og militære ledere ble tvunget på flukt. Uten noen
organisert sentral ledelse måtte motstandsgruppene i første omgang benytte
tradisjonelle demokratiske metoder, som streiker og protestaksjoner. Imidlertid
var demokratiske virkemidler et ukjent begrep for nazistene, og man forsto
snart at enhver form for motstand ble betraktet som “ulovlig”.
Den 10. april måtte sykehuset evakueres, og Arild med gipset ben søkte
tilflukt hos slektninger på Slemdal, sammen med mor og søster. Trebarnsfamilien
som bodde i huset på Slemdal hadde allerede flyktet lenger ut på landet. Da de
kom tilbake etter to uker, ble Arild boende hos dem. Hans lille kusine på 6 år
var veldig betatt av den store, pene fetteren og husker godt at hun satt på
fanget og lærte klokken av ham.
Det var ikke før i juli, da Arild endelig ble kvitt gipsen, at han
begynte å tenke på fremtiden. Da var Arild og vennene18 år og ennå ikke ferdig
med skolen. Hva skulle skje nå? Ville det bli fortsatt skolegang, hva med
eksamen, ville det bli “fred”, og ville de allierte klare å ta landet tilbake?
Arild og vennene hans var enige om at de aldri ville samarbeide med tyskerne og
deres sammensvorne. Mange av deres landsmenn, deriblant noen ganske kjente
størrelser, uttalte seg med glød om det nye regimet og ble vidt referert i
nazi-pressen. Quisling kalte eksilregjeringen og kongefamilien “forrædere”, og
biskop Berggrav frarådet sivile å involvere seg i fiendlighetene. Terboven, den
nye tyske “høykommisæren”, hevdet at tyskerne aldri ville ha brutt Norges
nøytralitet hvis det ikke hadde vært for truslene fra England. Allikevel
uttalte han at Norges fremtid avhang av folkets holdning.
Holdningen til Arild og vennene var klar. Fra første stund og helt
spontant følte de en sterk trang til å øve motstand på en eller annen måte. De
visste bare ikke helt hvordan. Det hele var skremmende, men de fleste følte
ikke egentlig redsel, bare spenning. De var i en ”uovervinnelig” alder og ble
etterhvert som de så hvordan tyskerne ”fór
frem”, også fulle av hat. ”De jævlene skulle taes”. På grunn av den brukne
ankelen, sykehusopphold og rekonvalesens fikk Arild ikke mulighet til å delta
sammen med ”gutta på skauen” etter 9. april. Desto større var trangen til å
finne andre måter å delta i motstandskampen på. Etter at skaden i ankelen hadde
roet seg, var Arilds første tanke å bygge seg opp for en kamp som han visste
måtte komme. Venner som kunne stole på hverandre etablerte et nettverk.
Trening, øvelser og planlegning ble satt igang, delvis i Vestmarka, men mest på
landstedet på Grimsøen - det gamle åstedet for så mange eventyr i guttedagene.
Men dette var intet eventyr. Dette var blodig alvor, og selvom ingen av
gjengen hadde militær erfaring, hadde de en klar oppfatning av hva som måtte
gjøres. De lærte seg å slåss i nærkamper, bruke våpen (uten virkelige våpen),
og tenke strategisk. Etterhvert fikk de kontakt med både London og andre i
Milorg. Arild inntok en naturlig lederposisjon og skaffet tilveie skrevet materiale
og annet til bruk i treningen som skjedde i løpet av høsten 1941 og vinteren og
våren 1942.
Vennene tok artium våren 1941, men de syntes at den hemmelige treningen
var like viktig, særlig i betraktning av det de hadde lest i denne perioden:
Dagbladet - Torsdag 26 september 1940
”Et vendepunkt i Norges historie – Sensasjonell tale av Reichskommisar
Terboven. 13 konstituerte statsråder oppnevnt, de gamle partier oppløses”,’ og
”Kongehuset har ingen politisk betydning mer og vil ikke vende tilbake til Norge”.
Dagbladet Fredag 27 september 1940
”Quislings tale om nyordningen...Det norske folk skal organiseres i
frivilige former”.
Tidens Tegn - Onsdag 11 desember 1940
”Skoledirektørene går fullt og helt inn for nyordningen”
Nationen - Tirsdag 25 februar 1941
”Ti nordmenn dømt til døden av den tyske rikskrigsrett i Bergen” – for
spionasjeoppdrag fra England.
Morgenposten - Mandag 7 april 1941
”Det er forbudt å demonstrere 9. april.”
Pressen var helt under tommelen på tyskerne, og alle i
motstandsbevegelsen var klar over hvor viktig det var å få en motvekt av
informasjon fra den andre siden. Illegale aviser florerte, og i løpet av
sommeren og høsten 1941 fikk Arild muligheten til å bidra. En venn av hans
søster hadde kontakt med noen i ”avisfronten”. Han spurte Arild om han kunne
tenke seg å dele ut illegale aviser. Alt var selvfølgelig meget hemmelig, og
Arild fikk ikke vite hvem vennen hadde kontakt med. Arild selv skulle verve tre
andre pålitelige venner, og slik skulle organisasjonen bygges opp, i likhet med
det vi idag kaller en ”pyramide”. Dette var midt i blinken og Arild sa ja med
glede og iver.
Med Arild som leder og hans venner Claes Berg og Jens Grüner-Hegge som
likeverdige partnere lyktes det å bygge opp et fordelingsnett slik at de
etterhvert kunne distribuere stadig flere eksemplarer. Ambisjonsnivået vokste,
og tanken oppsto om å lage en egen nyhetstjeneste. Tyskerne hadde beslaglagt
alle radioer høsten 1941, men mange ”vanlige” norske familier hadde uovlige
radiomottagere skjult på hemmelige steder. Det var relativt enkelt å få tilgang
på nyheter fra London.
Avisen ble først trykket i et loft over garasjen bak Parkveien 51 hos
Grüner-Hegge. Det var da også her hvor linken til yngre bror Rolf Grüner-Hegge
skapte grunnlaget for kollaps i hele avisen. (Mere om dette et annet sted). De
hadde bare en gammel velbrukt stensilmaskin som ikke holdt til mere enn 300
eksemplarer.
I tillegg til at stensilmaskinen var dårlig, var det vanskelig å få tak
i trykksverte og papir. Dette klarte de å skaffe gjennom ”organisasjonen”, men
nye stensilmaskiner måtte anskaffes ved hjelp av to tyverier. Det første var
fra Forsyningsdepartementet, senere ble en ny og langt bedre maskin hentet fra
et departementskontor som lå i Frydenlundsgate ved Bislet. ”Jeg glemmer aldri
sykkelturen gjennom Oslos gater med en stensilmaskin balanserende på
bagasjebrettet. Vi var forberedt på å bli stoppet når som helst” sier Arild.
Distribusjonsnettet ble stadig bygget ut, og på det meste våren 1942
ble det sendt ut flere tusen eksemplarer i uken. Det ble etterhvert, ved siden
av to ukentlige nyhetsblad, laget en 14-daglig avis med navnet ”Norge vårt
land”, med et norsk flagg over hele forsiden. I tillegg til trykksverte og
papir mottok de pengestøtte og beholdt den gode kontakten med ”organisasjonen”.
Arilds gruppe var ikke alene; mange lignende illegale aviser var ute etter
kontakt med London og hjelp fra den stadig voksende “organisasjonen”.
Tidlig på våren 1942, i dypeste hemmelighet, klarte de å tromme sammen
til et møte hos eieren av trykkeri-firmaet privat i hans villa på Gressbanen.
Hensikten med møtet var å organisere overordnet styring av de illegale avisene,
for å unngå forvirring og dobbeltarbeid. Samtlige tilstedeværende på møtet
hadde hette på hodet for å skjule sin identitet.
Hemmeligholdelse og diskresjon var viktig, for produksjon og
distribusjon av ulovlige aviser var en uhyre farlig virksomhet. Tyskerne visste
godt at avisene inneholdt informasjon som bidro til å opprettholde nordmenns
moral og motstandsvilje. Den som ble tatt for produksjon eller distribusjon av
ulovlige nyhetsaviser ble satt i fengsel - eller det som verre var:
Nationen, torsdag 10. august:
“Norsk statsborger dømt til døden .... den dømte hadde fremstillet
tallrike eksemplarer av tyskfiendtlige ophisselsesskrifter og delt dem ut til
en stor personkrets.”
Redaksjonen flyttet fra Parkveien 51 til kjelleren under Ris kirke i
februar 1942.
Presten var en bror av trykkerieieren. Det var stadig enormt
spennende om de skulle lykkes i å skjule seg godt nok. For å irritere ble det
alltid sendt eksemplarer av avisen til ”Rikspolitiet” og andre passende
mottakere.
Fra Ris flyttet redaksjonen i en kort periode til Arilds værelse hjemme
i Gardeveien 2C, 6. etg. Det var selvsagt et dårlig sted, og etterhvert fikk de
vaktmesterens tillatelse til å bruke et kjellerrom i oppgangen.
Enkelte spennende opplevelser sitter fast i Arilds hukommelse: ”Jeg
hadde en koffert full av trykksaker om ”gatekamper”. Jeg sto på
Holmenkolltrikken sammen med en gjeng tyskere og hirdfolk. En koffert kunne
synes mistenkelig. Jeg sto hele tiden klar til å hoppe ut døren på motsatt
side. Det gikk bra.”
Men alt gikk ikke like bra. Jens og hans yngre bror Rolf delte rom, og
det var nesten ikke til å unngå at Jens oppdaget at Rolf var involvert i en
eller annen form for illegal virksomhet. Rolf hadde på egen hånd kommet i
kontakt med et nettverk av distributører, og sammen med tre jevnaldrende
kamerater syntes 16-åringen det var spennende å lure og utfordre tyskerne og
deres norske samarbeidspartnere. Til tross for at ungdommene var klar over at
de var inne på farlige veier, forsto de nok ikke at disse aktivitetene var
langt fra en lek. Derfor gikk det også galt da en av dem på ett eller annet
tidspunkt gjorde en tabbe.
Kl. 0145 7.mai 1942.
Rolf Grüner-Hegge lå og sov, men våknet plutselig ved at det ble tent
lys i rommet... ”Det er statspolitiet som vil snakke med deg, gutten min” sa hans
far. ”Hvor har du fått de illegale avisene fra?” spurt en fremmed mann som
bøyde seg over sengen.
”Jeg kjenner ikke til noen aviser” svarte Rolf
Jens, som sov i samme rom, trodde knapt sine egne øyne og trodde først
det var ham de var ute etter. Han så ikke broren sin igjen før krigen var over.
Til tross for sin unge alder ble Rolf satt i fengsel og brutalt torturert.
Da Rolf ble tatt, ble Arild, Jens og Claes redde for at deres egen
virksomhet skulle bli avslørt. De måtte gå i dekning, men fortsatte sine
illegale aktiviteter. Da Claes og Jens ble tatt, visste Arild at det bare var
et tidsspørsmål når det samme ville skje med ham.
Claes og Rolf satt i hver sine celle i Møllergaten 19 og følte seg
lettet over at Arild hadde kommet seg til Sverige. Men han hadde ikke reist.
”Nei, jeg syntes det var for enkelt å stikke av - det var, tross alt, mange
spor igjen av vår virksomhet, og dem måtte jeg prøve å slette”. Første stopp
var hos Claes for å hente en radio, ikke bare for å fjerne bevis i tilfelle razzia,
men også fordi Arild trengte en radio.
Alt utstyr i hvelvet under Ris kirke ble flyttet til Gardeveien 2C. Det
var her Arild bodde sammen med sin mor før han flyttet til en liten hybel på
Sogn etter Rolfs arrestasjon.
Trykking fortsatte i kjelleren til Gardeveien 2C, og sammen med de to
andre hadde Arild bygget opp et større og mere profesjonelt distribusjonsnett.
”Jo, det var en utfordring å ta sjanser og prøve å lure Gestapo og deres norske
venner - da ble det spennende både for hjernen og kroppen” sier Arild nå og
tilføyer: ”men jeg var forsiktig - hver gang jeg skulle til Gardeveien 2C
ringte jeg mor på forhånd for å høre om kysten var klar”.
Imidlertid lot ikke Gestapo seg lure hele tiden. En dag, rett etter han
hadde snakket med moren, ringte telefonen igjen hos fru Walder og ”en hes
stemme” ba om å få snakke med Arild. Moren svarte at hun ikke ante hvor han
var, men stemmen fortsatte: ”De må skaffe meg kontakt med Arild, jeg hører til
hans krets, og dette er livsviktig. Hvor kan jeg treffe ham? De må hjelpe oss”.
Fru Walder lot seg overtale.”Han kommer snart hit, og jeg skal si at De
har ringt”.
Intetanende satte Arild
sykkelen fra seg utenfor oppgang C i Gardeveien 2 og tok heisen opp til sjette
etasje. Idet han åpnet heisdøren, sprang en mann frem og pekte på ham med en
pistol. Han gjorde det klart at Arild var arrestert og beordret ham å gå rolig
foran ned trappen med hendene i været. Arild merket seg at mannen snakket litt
gebrokkent norsk. En avsats nede ba mannen Arild stoppe og ville sette på ham
håndjern. Arild protesterte og lovet at han ikke skulle lage noen
vanskeligheter, men at han gjerne ville slippe alt oppstusset med håndjern rett
i synet på naboene. Han forsøkte å spille naiv, som om han ikke helt forsto
hvorfor han ble arrestert. Mannen puttet håndjernene tilbake i lommen, og de
forsatte ned trappen.
Arild regnet med at mannen var like redd som han selv, men fant det
sannsynlig at pistolen likevel var sikret, for det verste som kunne hende
mannen, som sikkert var en av de vanlige håndlangerne, måtte være å komme
tilbake til sine overordnede og skulle forklare at arrestanten var skutt før
han kom i forhør. Hvis Arild ble drept, ville det stoppe den videre opprulling
av saken....
”Han har en medhjelper” tenkte Arild.
De opptrådte gjerne to og to, noen ganger flere. Sannsynligvis befant det seg
også en bil i nærheten, parkert slik at den ikke skulle vekke mistanke og
advare byttet. Mannen skjøv Arild foran seg mot fremspringet. Da de rundet
hjørnet, registrerte Arild en flokk mennesker ved enden av blokken. ”Akkurat
her og nå må det skje” fór tanken gjennom ham. Han snudde seg lynsnart rundt og
rammet mannen med knyttneven.
Fordi mannen var lavere enn Arild, feilberegnet han slaget og traff den
øverste delen av hodet. Men slaget var så kraftig at han kjente det i neven.
Mannen falt mot det skarpe hushjørnet og ble liggende. Pistolen fikk ikke Arild
øye på i farten. Den hadde mannen enten mistet, eller så holdt han den i hånden
under seg....
Arild løp de cirka 45 metrene mot flokken som han hadde registrert, og
som han regnet med at mannen ikke torde skyte imot, og kastet seg rundt
hjørnet. Derfra var det 15 meter til det neste hjørnet. Arild løp for livet.
Idet han rundet hjørnet, hørte han det første skuddet. Kulen hvislet forbi.
Mannen hadde tydeligvis tatt opp forfølgelsen, om det da ikke var medhjelperen
som var trådt i aksjon....
Mannen bak ham hadde valget mellom å stoppe og ta ordentlig sikte,
eller å løpe og skyte vilt. Det virket som han gjorde det siste. For hvert
skudd så Arild en liten støvsky i murpussen der kulen traff fremspringet. Rundt
fremspringet hadde Arild 70 meters spurt i åpent terreng. ”Sykkelen” tenke
Arild, ”hvis jeg bare kan nå sykkelen”
Sannsynligvis løp han fortere enn han kunne ha syklet, men da han
rundet hjørnet og var tilbake i innkjørselen, hadde han spurtet 200 meter og
var temmelig pumpet.
I innkjørselen oppdaget han nok en forfølger, og smatt inn oppgang E,
opp trappen til tredje etasje. Her ringte han på en dør.
En litt eldre dame lukket opp, og ble så skremt at hun forøkte å stenge
døren. Men Arild tvang seg inn, stormet gjennom leiligheten, ut på verandaen,
og tok seg frem fra veranda til veranda. Gjennom markiser og potteplanter bar
det, til han kom til en leilighet i oppgang C. Her dundret han på verandadøren.
De lukket ham forskrekket inn, og Arild fór til et vindu på den motsatte siden
av blokken. På utsiden fikk han øye på en av forfølgerne.
Han stormet tilbake samme veien han var kommet, ut på verandaen, fra
veranda til veranda, tilbake til den vettskremte damen i den første
leiligheten, ut døren og ned trappen. Ved utgangsdøren nede så han en forfølger
stå og vente. Arild løp opp trappen igjen og ringte på begge dørene i første
etasje. Den første som ble åpnet, var til endeleiligheten i blokken.
Han kastet seg gjennom døren, inn i stuen, ut på verandaen, og svingte
seg over gelenderet et par meter ned på bakken. Herfra tok han samme veien han
så intetanende hadde kommet syklende bare kort tid i forveien.
En forfølger oppdaget ham og løp etter. ”Stopp tyven, stopp tyven,”
hørte Arild bak seg. I vill flukt bar det over Hammerstadgaten og videre
nedover mot trikkestallene, hvor han smatt inn en åpen dør. Han tråklet seg
mellom trikkene og kom seg ut i den andre enden av stallene, over et lavt
gjerde og havnet i Harald Hårfagres gate.
Arild løp fremdeles så hjertet holdt på å sprenges i brystet, bort
Slemdalsveien til Sfinxen Apotek. Her fant han en ulåst sykkel, som han slengte
seg på og tråkket for harde livet nedover Kirkeveien.
”De forfølger meg i bilen” tenkte Arild, som takket skjebnen for at han
kjente dette strøket ut og inn. Munthesgate er en liten tverrgate som munner ut
i Kirkeveien like ved de store smijernsportene til Vigelandsanlegget. Den
visste han var stengt for all biltrafikk med et gammelt sprossegjerde. Dette
var Arilds mål. Her kunne ikke bilen forfølge ham lenger.
Han styrte inn Munthesgate og skjente mellom de trange gjerdestoplene.
I Rådhusgaten, på hjørnet av Øvre Slottsgate, visste han om en dekkadresse på
et kontor. Et kvarter senere buste han inn på kontoret og kastet seg ned i en
stol. Da kom reaksjonen.
Han greide ikke få frem et ord, bare gispet. En kule hadde revet opp
jakken på den ene siden uten at han hadde merket det under flukten. Det var den
19. juni 1942 ...
Venner tok seg av Arild. Det første de gjorde var å bleke håret hans
helt lyst. Utstyrt med briller og nye klær ble han så ugjenkjennelig at hans
egen søster noen dager senere ikke kjente ham igjen på gaten.
I en dekkleilighet hos en familie i Nobelsgate holdt han seg skjult
inntil han fikk nytt identitetskort og grenseboerbevis for Elverumstraktene.
Kaare Steen, alias Arild Walder, kom seg over grensen til Sverige en av de
første dagene i juli 1942.*
På denne tiden var ”landsfiskalene” (lensmennene) svært tyskvennlige.
Først og fremst var det interesse for å vite hvor flyktningene hadde kommet
over grensen og hvem som hadde hjulpet dem. Slike spørsmål kunne man ikke svare
på, og av en eller annen uforklarlig grunn ble Arild satt i fengsel i Karlstad.
Det gikk 10 dager før folk fra den norske ambassaden fikk ham ut, etter at de
hadde mottatt en rapport fra undergrunnsbevegelsen i Norge,. ”Det var en
gledens dag” sier han nå.
* Denne beretningen er fra boken ‘Gestapo henter deg om natten’ av Rolf
Grüner-Hegge. Boken anbefales for alle som er interesert i ungdoms
motstandsarbeid under krigen.
Helt siden den tyske invasjonen hadde en jevn strøm av nordmenn krysset
grensen til det nøytrale Sverige. Mange av dem var, som Arild, ettersøkt for
illegal virksomhet i Norge, andre tilhørte minoritetsgrupper som fryktet for
sin skjebne under det nye regimet. De fleste unge flyktningene ønsket seg
”videre” for å fortsette å slåss, men de måtte først tilbringe en tid i
flyktningleire i Sverige. Arild forsøkte med en gang å komme seg videre til
England, men uten hell. Til slutt søkte han seg til en norsk forlegning i
Uppsala, hvor han kunne fortsette sine studier i sosialøkonomi som han hadde
begynt på ved Universitetet i Oslo i september 1941
Studiene i Oslo var blitt avbrutt på grunn av de illegale
aktivitetetene, og studiene i Uppsala ble det lite av. Tanken om å delta i
krigen på en eller annen måte opptok ham til stadighet, og hovedbeskjeftigelsen
ble diverse forsøk på å bli sendt videre. Selv den russiske ambassade ble
gjenstand for forespørsler.
Høsten 1942 gikk, og Arild forberedte seg på en frustrerende jul. Han
fylte 21 år den 29. desember, og samme dag sto det i Aftenposten at Arild
Walder hadde mistet sitt norske statsborgerskap ”på grunn av landsfiendtlig
virksomhet”. Det skal tilføyes at det ikke var noe problem å få
statsborgerskapet tilbake etter krigen!
17 mai 1944 i Sverige
Tap av statsborgerskapet virket ikke inn på ham, men men han følte seg
i dårlig form, og våren 1943 fikk han konstatert pleuritt. Etter et kort
opphold ved Akademiska Sjukhuset i Uppsala ble han på eget initiativ utskrevet,
da han ikke følte seg syk nok til å ligge på sykehus. Tre uker senere var han
tilbake, og denne gangen hersket det ikke tvil om hans helsetilstand. Han kom
etterhvert til et sanatorium i nærheten av Örnsköldsvik, hvor det eneste han
hadde å gjøre var å ta det med ro. Han hadde nesten forsonet seg med sin
skjebne da han mottok et uventet brev fra Den norske Ambassaden. Endelig var
han tatt ut til ”videreforsendelse”. Han skulle til Canada for å bli utdannet
til flyver!
Hans attester både fra skolen og fra ”organisasjonen” hadde gitt
resultater. Legene var riktignok ikke sikre på at tiden var moden, Arild var
fremdeles rekonvalesent og måtte ta det med ro. Men nei, Arild var fast bestemt
på å komme videre og dro på eget ansvar til Stockholm for å melde seg til
tjeneste. ”Dessverre passerte jeg ikke legekontrollen. Dette gjorde et dypt
inntrykk på meg, da jeg endelig forsto at jeg virkelig hadde vært syk og at nå, i
beste fall, var rekonvalesent”
Planene om å slåss ble skrinlagt. Arild ofret seg for det lokale miljø.
Krigen gikk mot slutten og endelig kom freden – en fantastisk opplevelse. Nå
gjaldt det å bringe ting tilbake til normalen. Blant en del studenter ble det
Arilds oppgave å være reiseleder for å få flyktninger hjem fra Sverige. Han
fulgte med, kontrollerte papirer og veiledet elleville mennesker som skulle
hjem. Hele mai og juni gikk med til dette – og da var det Arilds tur til å
komme tilbake til både familie og venner i Norge.
I løpet av høsten 1945 tok han første avdeling sosialøkonomi ved
universitetet i Oslo, og våren 1948 annen
avdeling og avsluttende embedseksamen, med en god laud som resultat. Et opphold
I London ved The London School of Economics kunne ikke erstatte deltagelsen i
krigen som han gikk glipp av, men erfaringene fra London ga ham på den annen
side mye nyttig akademisk og intellektuell lærdom.
Etter endt eksamen ble Arild ansatt i Næringsøkonomisk
Forskningsinstitutt. Hovedoppgaven var å analysere løpende politikk og angi
forslag til alternative løsninger. Resultatene ble offentliggjort i en
skriftserie. Det var en spennende og interessant utfordring. Etter 5 år ble han
engasjert som stedlig sekretær for Joakim Lemkuhl, med ansvar for å avgi
rapporter om forholdene i Norge. Han var også opptatt av skattespørsmål og
oppgaven å bygge om bedriftsregnskapene i forbindelse med omdannelsen fra privat-
til aksjeselskap, med henblikk på de skattemessige forhold.
Da adm.dir. Kaare Petersen i Den Norske Bankforening søkte etter en
sekretær/rådgiver falt valget på Arild. Hovedoppgavene: foredrag, analyser, statistikk
og utredninger var midt i blinken for ham, og jobben skulle vise seg å føre til
betydelige forandringer i Arilds videre karriere.
En av utredningene gjaldt de problemer bankene hadde med
langsiktige/bundne kreditter til kundene. Forretningsbankene var først og
fremst opptatt av, og bygget opp for, korte rullerende kreditter. Arilds idé
var at bankene i fellesskap skulle gi de garantier som kunne erstatte
pantesikkerhet i obligasjonsmarkedet. Tanken om å konstruere et instrument som
kunne finne plass for disse lånene vokste frem. Konseptet ble drøftet med
Finansdepartementet som fant løsningen god, men ønsket samtidig at et slikt
selskap også måtte ta hånd om den lengre del av eksportkredittene som
konkurransen i kapitalvaremarkedet tvang frem. Ideen ble til
Forretningsbankenes Finansierings- og Eksportkredittinstitutt, senere forkortet
til Eksportfinans.
Arild husker den første tiden; “Jeg begynte med bare en sekretær. Det
var en ganske turbulent periode, for det var ikke alle som syntes at vi trengte
en slik finansinstitusjon. Selvom de største norske bankene var selskapets
opprinnelige støttespillere, måtte de allikevel overbevises om at
Eksportfinans’ forretningsidesidé og visjoner ville være supplerende og ikke
konkurrerende med deres egne aktiviteter”.
Arild var den gangen ikke klar over at hans visjoner skulle bli hans
ledetråd gjennom resten av hans yrkesaktive liv.
Så å si alle norske forretningbanker ble aksjonærer fra starten av, og
det er bankenes trenede apparat, gode kundekontakt, kunnskap om dokumentasjon
og oppfølging som gjorde at Eksportfinans kunne drives og opprettholde en slank
og effektiv organisasjon.
Internasjonal konkurranse var ikke alltid basert på de same
betingelser. De fleste regjeringer subsidierte selskaper som produserte
kapitalvarer. Disse subsidiene ble ofte gitt i form av lånefinansiering, og det
var ikke alltid like lett å måle vilkårene mot hverandre. Det var fristende for
mange land å tøye den offentlige oppmuntringen et hakk, og dermed gi egne
eksportører et relativt fortrinn. Denne stadige kjedereaksjonen av uhemmet
kredittkonkurranse voldte store bekymringer.
I 1978 førte disse bekymringer til ’Consensus’ - en forståelse innenfor
OECD om innstramming av den offentlige støtten til eksportkreditter.
Arild og Eksportfinans hadde et godt forhold til myndighetene, og
parallelt med OECD’s retningslinjer formaliserte regjeringen sine planer og
krav i Stortingsproposisjon nr. 108, som ble en viktig del av det fundamentet
som Eksportfinans hviler på.
Innføringen av 108-ordningen innledet en ny fase for Eksportfinans.
Selskapet hadde allerede bistått myndighetene i flere viktige saker, og nå fikk
de i oppgave å administrere det nye subsidie-systemet. En OECD-publikasjon
beskrev Eksportfinans som et privat selskap med en offisiell karakter - en
meget treffende beskrivelse.
Fra 1978 har Eksportfinans håndtert den offentlige norske ordningen for
eksportfinansiering på vegne av myndighetene. Avtalen med Nærings- og
Handelsdepartementet ble fornyet i 1999.
For å gjøre Eksportfinans til et nyttig redskap for eksportører ble det
tidlig i utviklingen klart for Arild at selskapet måtte bidra også på andre
måter enn å stille passende finansiering til rådighet. Å legge forholdene til
rette og bygge opp nyttig kompetanse om markeder rundt om i verden ble en
prioritert målsetting.
Det ble således bl.a. inngått avtaler med alle øst-europeiske land og
med Russland og Kina - stater hvor statlige myndigheter dominerte og
kontrollerte det økonomiske liv. Avtalene sikret markedsadgang og ble
etterhvert til stor glede for norske eksportører.
Andre avtaler gikk mot storimportører i Syd-Amerika og en del
afrikanske land. Samtidig bygget selskapet opp kunnskaper om markeder og kompetanse
til støtte for eksportørenes arbeid med å etablere og inngå kontrakter.
Eksportfinans fikk etterhvert image som en kyndig og hjelpsom medarbeider for
kapitalvareeksportørene. Selskapet fikk samtidig større tyngde og ble mere
kjent ute, noe som bidro til å styrke selskapets posisjon i de internasjonale
innlånsmarkeder.
Det fremgår også at Eksportfinans fra tidlig av deltok i kampen for å
sikre norske kapitalvareleverandørers kontrakter i Norge der det ble tilbudt
finansiering til utenlandske leverandørers kontrakter. I samarbeid med bl.a.
Storebrand som garantist ble det etablert et system som rimelig automatisk
gjorde norske leverandører konkurransedyktige hva tilbud om langsiktig
finansiering angikk. Aluminiumnsverk, oljeinstallasjoner i Nordsjøen, norsk
skipsbygging osv. var slike områder av investeringer.
De fører selvsagt for langt å gå inn på alle sider av virksomheten, men
det som er nevnt viser litt av idérikdommen og evnen til å tilpasse seg alle
nødvendige forutsetninger for å realisere visjoner.
På slutten av syttitallet hadde Eksportfinans den finansielle styrke,
den kommersielle know-how og det internasjonale renommé som trengtes for å
sikre svært rimelige langsiktige lån fra kapitalmarkedene i utlandet.
På grunn av dets størrelse og stabilitet var det amerikanske markedet
sett på som det viktigste etter Europa. Men i Amerika kreves det en vurdering
av spesielle rating-institusjoner før en lånsøker kan håpe på å få gode
betingelser.
I 1980 oppnådde Eksportfinans karakteren ”Triple A” hos både Moody’s og
Standard & Poor’s. Dermed fikk Eksportfinans den høyeste kredittverdighet
som kan oppnås, og som bare noen ganske få finansieringsinstitusjoner utenfor
USA har greid. Samme år flyttet Eksportfinans for femte gang, men denne gangen til
sin egen bygning nær Oslo sentrum.
Da Eksportfinans fylte 25 år var bedriften det største private
finansieringsforetak i Norge. Staben hadde vokst til ca. 100 ansatte, en
størrelse den har beholdt helt frem til i dag. Et godt og interessant miljø og en
vel kvalifisert arbeidskraft bidro til de gode resultater.
Dette spesielle finansieringskonsept, i sin søken efter en høyest mulig
kredittverdighet, tålte ikke å bære tapsforretninger. Det lyktes gjennom alle
år å unngå dette, takket være teoretisk vel forankrede beslutninger og en nitid
nøyaktighet i alle deler av prosessen. Selskapet kunne i alle årsberetningene
meddele at virksomheten gjennom året hadde skjedd uten tap på utlån. Dette var,
ikke minst, svært betydningsfullt for selskapets stilling i det langsiktige
innlånsmarkedet.
Arilds siste år som leder illustrerer styrken. Fra null til 26
milliarder i forvaltningskapital på like mange år og aldri et år med tap. Ikke
rart at Jan Einar Greve, Representantskapets formann, kunne skrive i
årsrapporten 1988:
”Arild Walder har ledet selskapets utvikling siden 1962 da
han...utformet grunnidéen for Eksportfinans....Sammen med sine medarbeidere har
han på en dyktig måte bygget opp Eksportfinans til å få en nøkkelposisjon som kompetansesenter
og som bindeledd mellom myndighetene og næringslivet.... Det er særlig grunn
til å nevne det system som i 1977-78 ble bygget opp i samarbeid med
Finansdepartementet, for å muliggjøre statsstøttede eksportkreditter ved
kapitalvaresalg....
Et slikt samarbeid forutsetter tillit. Arild Walder har vært den
sentrale person i bestrebelsene på å etablere og utvikle dette
tillitsforholdet. På vegne av alle som hare vært Tillitsmenn i selskapet
gjennom 26 år, vil jeg takke Arild Walder for hans fremragende innsats og ikke
minst for den glede det har vært å samarbeide med ham og lære ham å kjenne som
menneske.”
Eksportfinans, med alle dets utfordringer, tok det meste av Arild
Walders tid, men ikke all. I begynnelsen opprettholdt han sine akademiske
forbindelser, og etter sensur av eksamensoppgaver og manduksjon i perioden 1951
- 1968, var han ansatt som professor ved Universitetet i Oslo med plikt til å
forelese for jusstudenter 4 timer i uken. ”Tydeligvis ble mine forelesninger
funnet interessante. Jeg foreleste uten manus og forelesningssalen var
gjennomgående helt full” forteller Arild.
I 1970 ble han utnevnt til formann i Statens Reiselivsråd, hvor han
ledet gruppen til en ny vinkling og næringspolitisk oppfatning av ”turisme”. Blant
annet utviklet Reiselivsrådet et nytt konsept for bruk av hoteller til ”kurs og
konferanse” - et konsept som fikk stor betydning for hotellnæringen. Han var
medlem av et stort antall offentlige utvalg, satt i styret i Norges Eksportråd
i 6 år, og forfattet en rekke artikler og avhandlinger om økonomiske og
merkantile emner.
I 1970 ble han utnevnt
til formann i Statens Reiselivsråd, hvor han ledet gruppen til en ny vinkling og
næringspolitisk oppfatning av ”turisme”. Blant annet utviklet Reiselivsrådet et
nytt konsept for bruk av hoteller til ”kurs og konferanse” - et konsept som
fikk stor betydning for hotellnæringen. Han var medlem av et stort antall
offentlige utvalg, styret i Norges Eksportråd i 6 år, og forfattet en rekke
artikler og avhandlinger om økonomiske og merkantile emner.
I 1984 ble Arild Walder ”Ridder av første klasse av den Kgl. Norske St.
Olavs orden” for sin mangeårige og store innsats for norsk næringsliv, og for
sin innsats under krigen.
Da Arild forlot sjefsstolen i Eksportfinans etter oppnådd akdersgrense
i 1988 skrev bladet ”Økonomisk Revy” at Eksportfinans var ”et hus i orden, som
fikk beste karakter i en offentlig vurdering, og at den styrke selskapet
representerer i det internasjonale kapitalmarked bare vil kunne opprettholdes
ved en viderføring av det system som er bygget opp gjennom 25 år.” Femten år
senere bekrefter de økonomiske resultatene for 2003 denne påstanden. Eksportfinans’
forvaltningskapital var hele NOK 103 milliarder, og selskapet hadde gitt solide
resultater i alle år.
Men var ikke Eksportfinans bare en hvilken som helst finansinstitusjon,
en slags superbank som klarte å være på riktig sted til riktig tid? Vi lar dr.philos
Arvid Flagestad, tidligere ansatt i Eksportfinans og nå professor ved BI, svare
for oss. Sitatet er hentet fra et brev til Aftenposten i 1991:
”.......Han (Arild Walder) var strategen og den operative leder for en
finansinstitusjon som i denne krisetid fremstår som en av de mest solide større
finansinstitusjoner i Norden. Eksportfinans fikk sin gode utvikling gjennom et
nært og tillitsfullt samarbeid med myndighetene på den ene siden og eierne på
den annen. Eksportfinans fikk etablert rammebetingelser som skapte godt
grunnlag for vekst og soliditet. Det var imidlertid ingen selvfølgelighet at
Eksportfinans skulle bli vellykket. Både rammebetingelsene og de operative
strategier var skapt ved betydelig original og visjonær tenkning. Dette gjorde
Eksportfinans til en institusjon som tiltrakk seg internasjonal oppmerksomhet
for den måten den var bygget opp på rent strukturelt og for sin utpregede
serviceholdning i forhold til norske eksportører. Ikke minst det at
institusjonen ble et virkemiddel eller et instrument også i myndighetenes
utenriks-handelspolitikk ble lagt merke til.
Mannen bak idéene og kraften i skaperverket er Arild Walder...en leder
som har kunnet ha flagget til topps både før og etter sin avgang.”
Det var ellers svært mange lovord ved hans avgang, både fra
myndigheter, banker og bedrifter. ”Jeg må utvilsomt ha vært heldig” sier Arild
”når jeg tenker tilbake på de mange svært interessante men også stormfulle år i
Eksportfinans”.
Etter noen år som spesialrådgiver i Eksportfinans gikk Arild over til å
være pensjonist på heltid. Hus og hage ved Holtekilen var fulle av
utfordringer. Eiendommen i Lillesand og hytte på Høvringen ga rike muligheter
til å bruke energi og fantasi, så overgangen fra full jobb førte ikke til noen
form for lathet. Som nabo til Fornebu med enorm støybelastning var det bare
naturlig at Arild kastet seg inn i kampen for å få flyttet hovedflyplassen. Det
var en enorm forandring da flyene forsvant. Fra å være nesten ubeboelige ble
områdene rundt Holtekilen igjen paradisiske.
Nå ble nærmiljøet mere interessant. Arild ble medlem av vel-styret og
arbeidet mer for å gjøre Fagerstrand Vel-området langs Holtekilen til et enda
triveligere sted å bo. Som formann i Holtekilen Bruker- og Grunneierforening søkte
han å fremme strandeiernes rettigheter, ikke bare på land, men også slik at
sjøområdet ble utnyttet optimalt.
Ja, Arild Walder har all grunn til å nyte sitt otium og føle at hans
anstrengelser har vært kronet med hell, ikke bare forretningsmessig, men også
for ham personlig og hans familie. Hans kone og to flotte sønner har vært til
uvurderlig støtte. Inntil nylig har Arild dyrket sine gamle interesser fra
guttedagene, seiling og slalåm. En av hans sønner bor vegg i vegg i Bærum, mens
den yngste pendler mellom New Mexico og Nord-Norge. Begge er ”gründere” som sin
far, og de deler begge sine foreldres kjærlighet til friluftslivet og
barndomshjemmet ved den nå stille og fredelige Oslofjorden.
Else og Geoff
Ward, Asker 2004/5
© Copyright Geoff
Ward - NorHouse 2006 - 2009. All right reserved.