|
Vi måtte flytte fra huset. Vi skulle bare få ta
med egne klær, alt annet skulle bli stående.
Selve utkastelsen skjedde imidlertid med en viss lempe.
Vi fikk beskjed om å være ute innen en bestemt
frist i januar 1942. En dag fikk vi besøk av to politimenn
som satte opp en nøyaktig fortegnelse over alt innbo.
Dette for å unngå at konfiskert eiendom ble
gjemt unna. De to ble imidlertid sett på som ganske
gode nordmenn av følgende grunn. En tid før
hadde de vært hos min tante og registrert alt der.
Den ene sa da, liksom tilfeldig, at de skulle til oss i
Tråkka 9 to uker senere. Ukene ble benyttet godt.
Vi fikk hjelp av våre gode naboer Brita og Kristian
Holmen på Østre Holmen gård. En mørk
kveld kom en lastebil og noen sterke karer. Lasteplanet
ble fylt opp av noe av det mor nødigst ville miste.
Jeg fikk følge med da møblene ble kjørt
opp til gården og lagret i en garasje som ennå
står nord for gårdstunet. Huset måtte
likevel fremstå som fullt møblert slik at de
meste måtte bli stående igjen. ”Hullene”
ble fylt med innbo lagret i kjeller og på loft.
Etter registreringen var det fortsatt råd når
det gjaldt bøker. Det var bare notert hvor mange
meter bøker det fantes i hyllene. Venninner og bekjente
kom så med stabler av uinbundne bøker av typen
kiosk- og misseromaner. Disse ble fylt opp i hyllene til
erstatning for ganske meget vi fikk tatt vare på.
Bare Hamsuns samlede verker kan jeg huske fikk stå.
Der ble bare gjort ett unntak. ”Markens grøde”
som han fikk Nobelprisen for, hadde ingen hjerte til å
la stå igjen.
Til å begynne med hadde vi ikke noe fast sted å
bo. Min søster på 3 år og jeg 8 år
ble anbragt på et barnepensjonat fra januar til mai.
Da fikk vi leid et hus på Hedmark.
Under resten av krigen bodde to damer etter tur i Tråkka
9. Så vidt vi vet var de begge gift med nordmenn som
hadde meldt seg til tjeneste i den norske legion på
østfronten.
En dag observerte en nabo den ene kvinnen storgråtende.
Slik stemningen var under krigen, var det knapt mulig å
forsøke å trøste og spørre hva
det gjalt. Det falt mange norske frontkjempere på
østfronten under krigen og det ble antatt å
være årsaken.
I mai 1945 fikk vi igjen huset. Det var bare gjort mindre
skader, men huset var helt tomt for innbo. Det eneste imponerende
fantes i en kjellerbod. Der lå en stabel champagneflasker
ca 50-60 cm høy og ca 1,5 m lang. Dessverre forsvant
flaskene før vi kunne flytte inn. Kanskje hadde noen
av beboerne fortsatt hatt nøkkel til huset og berget
flaskene. Noen som kom for å reparere enkelte skader,
var heller ikke helt utenfor mistanke. Vi så alle
litt stort på det i 1945.
Det viste seg at møbler fra konfiskerte
hus var blitt bragt til et sentralt lager i Oslo. Der kunne
nazister komme og hente med seg det de ville ha. Der var
det full orden i bøkene bortsett fra noe som kanskje
var brent i hast i mai 1945. Det var skrevet ned hvor hver
enkelt gjenstand kom fra, og navn og adresse på den
som hadde fått det med seg. Derfor var det mulig å
jakte på forsvunne møbler sommeren 1945. Mor
og far innfant seg hos en dame i Bygdø Alle. Hun
nektet å slippe dem. De så imidlertid en av
sine gamle sofaer gjennom en halvåpen stuedør.
De banet seg derfor vei inn og sofaen ble hentet. Jeg var
selv med på en biltur til en gård på Ringsaker.
Der ble en sterkt ødelagt lenestol hentet. På
gården sto en svær, ikke helt
Ferdigbygget, låvebygning. Vi fikk
fortalt at under krigen fikk frontkjempere tildelt materialer
til å reparere og bygge nye hus. Samtidig forfalt
jo nesten alle andre hus. Et særlig pent stuebord
var havnet hos Quislings på Gimle. Maria Quisling
var kjent for å ha ”god smag”. Vi følte
oss beæret. Jeg fikk være med. Vi gjennomsøkte
omtrent alle rom på Gimle, først uten å
finne noe. Jeg husker særlig Marias stue der hun holdt
teselskaper for likesinnede damer. Det var et stort rom,
kun møblert med vakre rokokkomøbler. Jeg husker
også noen flotte gobelenger. Til slutt fant vi vårt
bord. Det var litt av en nedtur. Vi fant det ytterst komisk
og lo godt. Det var anbragt i vaktstuen stygt ødelagt,
men kunne restaureres.
Vi fikk en liten pengesum som erstatning
for alt innbo som var forsvunnet. På veggene var det
blitt ganske tomt. Beløpet holdt akkurat til innkjøp
av to malerier på Høstutstillingen 1945.
|
