Bjørn’s Story

Krig Motstand Fred

Bjørn Christophersen:

En historie fra et hus okkupert under den 2. verdenskrig.

Huset i Tråkka 9 ble tatt som følge av at far flyktet til Sverige. Det skjedde 15.09.1941, få dager etter at Hansteen og Wickstrøm var tatt som gisler og henrettet. Motstandskampen hardnet til høsten 1941 og den tyske okkupasjonsmakten ble stadig mer brutal.
Mor ble fortalt av gode venner at hun etterpå måtte gå til politiet og melde far savnet. Bare slik kunne hun unngå selv å bli arrestert som medskyldig. Hun var da lykkelig over at han var kommet i sikkerhet. Hun gikk til politiet sammen med en tante i samme situasjon. Der måtte de fremstille seg som dypt ulykkelige kvinner som var sviktet av sine menn mens begge hikstet og gråt så godt de kunne.
Vår familie ble så sammen med hundre andre norske familier, fradømt all eiendom.
Vi måtte flytte fra huset. Vi skulle bare få ta med egne klær, alt annet skulle bli stående. Selve utkastelsen skjedde imidlertid med en viss lempe. Vi fikk beskjed om å være ute innen en bestemt frist i januar 1942. En dag fikk vi besøk av to politimenn som satte opp en nøyaktig fortegnelse over alt innbo. Dette for å unngå at konfiskert eiendom ble gjemt unna. De to ble imidlertid sett på som ganske gode nordmenn av følgende grunn. En tid før hadde de vært hos min tante og registrert alt der. Den ene sa da, liksom tilfeldig, at de skulle til oss i Tråkka 9 to uker senere. Ukene ble benyttet godt. Vi fikk hjelp av våre gode naboer Brita og Kristian Holmen på Østre Holmen gård. En mørk kveld kom en lastebil og noen sterke karer. Lasteplanet ble fylt opp av noe av det mor nødigst ville miste. Jeg fikk følge med da møblene ble kjørt opp til gården og lagret i en garasje som ennå står nord for gårdstunet. Huset måtte likevel fremstå som fullt møblert slik at de meste måtte bli stående igjen. ”Hullene” ble fylt med innbo lagret i kjeller og på loft.
Etter registreringen var det fortsatt råd når det gjaldt bøker. Det var bare notert hvor mange meter bøker det fantes i hyllene. Venninner og bekjente kom så med stabler av uinbundne bøker av typen kiosk- og misseromaner. Disse ble fylt opp i hyllene til erstatning for ganske meget vi fikk tatt vare på. Bare Hamsuns samlede verker kan jeg huske fikk stå. Der ble bare gjort ett unntak. ”Markens grøde” som han fikk Nobelprisen for, hadde ingen hjerte til å la stå igjen.
Til å begynne med hadde vi ikke noe fast sted å bo. Min søster på 3 år og jeg 8 år ble anbragt på et barnepensjonat fra januar til mai. Da fikk vi leid et hus på Hedmark.
Under resten av krigen bodde to damer etter tur i Tråkka 9. Så vidt vi vet var de begge gift med nordmenn som hadde meldt seg til tjeneste i den norske legion på østfronten.
En dag observerte en nabo den ene kvinnen storgråtende. Slik stemningen var under krigen, var det knapt mulig å forsøke å trøste og spørre hva det gjalt. Det falt mange norske frontkjempere på østfronten under krigen og det ble antatt å være årsaken.
I mai 1945 fikk vi igjen huset. Det var bare gjort mindre skader, men huset var helt tomt for innbo. Det eneste imponerende fantes i en kjellerbod. Der lå en stabel champagneflasker ca 50-60 cm høy og ca 1,5 m lang. Dessverre forsvant flaskene før vi kunne flytte inn. Kanskje hadde noen av beboerne fortsatt hatt nøkkel til huset og berget flaskene. Noen som kom for å reparere enkelte skader, var heller ikke helt utenfor mistanke. Vi så alle litt stort på det i 1945.

Det viste seg at møbler fra konfiskerte hus var blitt bragt til et sentralt lager i Oslo. Der kunne nazister komme og hente med seg det de ville ha. Der var det full orden i bøkene bortsett fra noe som kanskje var brent i hast i mai 1945. Det var skrevet ned hvor hver enkelt gjenstand kom fra, og navn og adresse på den som hadde fått det med seg. Derfor var det mulig å jakte på forsvunne møbler sommeren 1945. Mor og far innfant seg hos en dame i Bygdø Alle. Hun nektet å slippe dem. De så imidlertid en av sine gamle sofaer gjennom en halvåpen stuedør. De banet seg derfor vei inn og sofaen ble hentet. Jeg var selv med på en biltur til en gård på Ringsaker. Der ble en sterkt ødelagt lenestol hentet. På gården sto en svær, ikke helt

Ferdigbygget, låvebygning. Vi fikk fortalt at under krigen fikk frontkjempere tildelt materialer til å reparere og bygge nye hus. Samtidig forfalt jo nesten alle andre hus. Et særlig pent stuebord var havnet hos Quislings på Gimle. Maria Quisling var kjent for å ha ”god smag”. Vi følte oss beæret. Jeg fikk være med. Vi gjennomsøkte omtrent alle rom på Gimle, først uten å finne noe. Jeg husker særlig Marias stue der hun holdt teselskaper for likesinnede damer. Det var et stort rom, kun møblert med vakre rokokkomøbler. Jeg husker også noen flotte gobelenger. Til slutt fant vi vårt bord. Det var litt av en nedtur. Vi fant det ytterst komisk og lo godt. Det var anbragt i vaktstuen stygt ødelagt, men kunne restaureres.

Vi fikk en liten pengesum som erstatning for alt innbo som var forsvunnet. På veggene var det blitt ganske tomt. Beløpet holdt akkurat til innkjøp av to malerier på Høstutstillingen 1945.

Else og Geoff Ward
Asker 13. sept 2006