Claes, Arild og de andre i gruppen gikk straks i dekning. De fortsatte likevel arbeidet med de illegale avisene, men holdt seg unna sine tidligere oppholdssteder og var ytterst forsiktige med å kontakte sine familier. Claes’ mor pleide å henge et håndkle i kjøkkenvinduet som tegn på at kysten var klar, men Claes ble like fullt overrasket av politiet, som en dag hadde stilt seg opp ved inngangsdøren. Han fikk lov til å gå inn og hente noen klær, og under påskudd av å gi sin mor en avskjedsklem fikk han hvisket til henne: ”Ring Arild”. Mor ringte, og ga derved Arild muligheten til å flykte til Sverige.

Claes ble først sendt til Bretvedt og deretter til Møllergaten 19, Gestapo’s fryktede hovedkvarter i Oslo. Av avhørene og behandlingen han fikk der, forsto Claes at de ikke hadde noe skikkelig bevis mot ham, og etter noen uker, da han trodde Arild var vel installert i Sverige, oppga han Arilds navn. Deretter ble han sendt til den litt mindre tyranniske fangeleiren på Grini. Han ble fort klar over at han kom til å bli videresendt til Tyskland og begynte derfor å friske opp sine tyske språkkunnskaper. Det siste han husker fra Grini er at vaktene ble blidere da de hørte de falske ryktene om at Stalingrad hadde overgitt seg til tyskerne. Claes ble sendt til Sachsenhausen i 1943. Første del av reisen – fra Oslo til Stettin – var med det beryktede ”Donau”. Vi snakket med Claes flere ganger i 2006 og tidlig i 2007.

Claes Berg åpner døren til sin leilighet i Oslo, ser på klokken og utbryter: ”Du er presis!” Det er tydelig at punktlighet er viktig for ham. Klokken er to om ettermiddagen, en kald vinterdag i januar. Claes vil gjerne snakke engelsk, til tross for at jeg forsikrer ham om at han godt kan snakke norsk. Han forteller at han har bodd alene i denne leiligheten siden hans kone døde for mange år siden, og at det er hans barndomshjem. Han har bodd der siden han var 7 år gammel. Plassen foran bygningen er oppkalt etter hans far, som var en kjent arkitekt og Oslos første byantikvar. Claes har vært aktiv skiløper og praktisert langrenn såvel som slalåm, og var i tillegg en ivrig konkurranseseiler det meste av livet. Han går fremdeles lange turer, men innrømmer at han er begynt å ta det litt roligere i det siste. Han viser meg et bilde av sine tre barn som han er meget stolt av, og dette gir meg anledning til å spørre om barna er orientert om hans erfaringer fra krigen. ”De kjenner historien i store trekk, men jeg har aldri fortalt dem alle detaljene – først og fremst fordi de hadde så sterke fordommer mot Tyskland etter krigen at jeg ikke ville forsterke disse”.

Mens vi snakker åpner han en eske og rekker meg noe som ligner to små trebiter holdt sammen av en fiberhyssing tredd gjennom små hull i venstre side. ”Claes” og ”9.XI.44” er brent inn i trebiten som er bokens omslag. Inni, på stiv kartong, finner jeg fødselsdagshilsener, tegninger og karikaturer, alle tilegnet Claes i liten håndskrift – en fantastisk minnebok. På en side finner jeg en tegning av en slitt støvel med en fødselsdagshilsen festet til den ene lissen. Under står det: “Good luck from those who ”läuf”….. og på følgende side fortsetter teksten med “ ….. and from those who are supposed to …” Over denne teksten finner jeg navnene på 8 engelskmenn. Claes forklarer at tyskerne hadde konstruert diverse gangstier med overflater laget av forskjellige materialer.

Fangene, inklusive disse engelskmennene, ble kommandert til å vandre opp og ned stiene med forskjellige typer støvler – for å teste støvlenes kvalitet. Claes fortsetter: “Det var en slags avstraffelse, de gikk og gikk i timevis uten mat. Disse fangene bodde i en annen del av leiren men kom til meg for å få ekstra mat”. Det går tydelig frem at uten ekstrarasjonene ville de ikke ha holdt ut lenge, men Claes måtte innrømme at hans anstrengelser dessverre hadde vært forgjeves: ”Disse spesielle fangene ble likvidert av tyskerne mot slutten av krigen”.

”Det var også en russisk fange som ble meget dårlig behandlet, selvom tyskerne ikke var klar over at hans far var en høyt rangert kommunistleder i Moskva. Faren må ha vært en svært viktig person, for han klarte å få sønnen sendt direkte tilbake til Moskva etter frigjøringen. Alle de andre russiske fangene blr sendt til Sibir. ”Vel, jeg ga ham ekstra brød, og han lever fremdeles i beste velgående i Russland. Jeg besøkte ham etter krigen, og han har vært i Norge. Han var meget overrasket over at han på de første 10 dagene i Norge ikke så en eneste politimann. Til slutt fant vi en i Bergen, bare for å overbevise ham om at vi virkelig hadde en politistyrke i Norge”.

Jeg spør Claes hvordan han klarte å gi medfangene ekstra mat, og han svarer: ”Jeg var heldig - og fikk ganske tidlig matpakker sendt fra Sverige. Det var et spesielt og komplisert lykketreff. Først hadde min far forsøkt å sende pakker fra Norge, men til ingen nytte. Imidlertid bodde min tante i Stockholm. Hun forsøkte å sende pakker på vanlig måte, men det gikk ikke. Takket være at hun kjente eieren av en av Sveriges største industribedrifter som leverte produkter til Tyskland, fikk hun hjelp. Det var ikke lett å få tyskerne til å akseptere”bare småpakker” som en del av større sendinger, men med litt mot og bestikkelser fikk vennen det til”. Claes glemmer aldri den første pakken som kom: ”... en høyere offiser enn dem vi vanligvis så, kom til meg sammen med en ordonnans bærende på en pakke. Jeg fikk åpne pakken, og fant et himmelsk innhold: sjokolade, smør, kaker, sigaretter ..... Jeg måtte kvittere for hver ting, og bedt om å skrive og takke slektningen som hadde sendt pakken – typisk tysk grundighet”. Claes smiler og forteller at han deretter fikk en slik pakke ca. hver annen måned, og at den samme rutinen ble fulgt hver gang.

I et brev hjem hadde han klaget over kulden, og i en pakke noen uker etterpå fant han en svensk militærfrakk. Da den tyske offiseren og ordonnansen så Claes i militærfrakken ble de meget imponert og offiseren utbrøt:”Du er jo admiral!”. Claes måtte fortelle at han var for ung til å være admiral, og at han var sivil. ”Men det virket ikke som de trodde på meg, og jeg er overbevist om at de behandlet meg med litt mere respekt etterpå”. I boken ”Gestapo henter deg om natten” forteller forfatteren om hvordan Claes klarte å komme seg ut av cellen på Møllergaten 19 i noen timer. Alarmsystemet hadde brutt sammen i en av avdelingene, og tyskerne gikk fra celle til celle for å spørre etter en elektriker. Claes var ingeniør og ikke elektriker, men han tok sjansen og meldte seg – og klarte faktisk å fikse problemet. Jeg spurte Claes om han hadde benyttet samme teknikk for å få jobben på motorverkstedet i Sachsenhausen - og til det svarte han: ”Vel, ikke akkurat, men jeg hadde stor nytte av mine ferdigheter i elektrikerfaget der også”.

Verkstedet i Sachsenhausen, hvor alle slags kjøretøyer, fra motorsykler til tankbiler, ble bragt inn til reparasjon, var en av satelittene til hovedleiren. En dag kom en av de tyske vaktene med en radio som han lurte på om noen kunne reparere. Claes tilbød seg å forsøke mot en ekstra rasjon brød. Vakten aksepterte tilbudet, Claes fikset radioen og fikk sin ekstra brødrasjon. Dette ble starten på en ”business” for Claes. Siden ingen av tyskerne i området, hverken sivile eller militære, var teknikere, fikk Claes snart rykte som ”radiofikser’n”, og det manglet ikke på ødelagte radioer. ”Å reparere radioer var måten jeg kunne skaffe ekstra rasjoner på til f.eks. engelskmennene. Noen av romkameratene mine mente at jeg burde dele ekstrasjonene med dem, men det var mange i leiren som hadde det adskillig verre enn oss.” En annen fordel ved ekstrajobben var at Claes alltid hadde en radio på lur slik at han kunne holde seg underrettet om krigsnyhetene
.
Til verkstedet kom de ødelagte kjøretøyene inn på jernbanevogner. Når togene ankom fikk Claes og hans ”mannskap” utlevert en liste med jobber som skulle gjøres, en ”jobb” for hver jernbanevogn. En gang besto ”jobben” i å reparere noe i en stridsvogn. En av gutta ble bedt om å klatre ombord og forsøke å starte motoren. Claes gikk in i tårnet hvor han fant ammunisjon for maskinpistolene og tårn-kanon. Kjøretøyet begynte å riste da motoren startet, og de kjørte ned på bakken. Claes husker at han satt og så på våpnene og ammunisjonen rundt seg, og at han tenkte at nå kunne han faktisk kjøre av gårde ut av verkstedet, gjennom byen og ut på landet: ”Ingen kunne ha stanset meg, det var ikke noe tungt artilleri i nærheten, og små våpen kunne ikke trenge igjennom armeringen. Følelsen av makt var nesten overveldende – men jeg gjorde selvfølgelig ingenting – selv i en stridsvogn ville jeg ikke kommet langt uten mat eller penger”.

Radioreparasjoner var ikke den eneste aktiviteten Claes praktiserte med en viss mengde bløff. Tyskeren som var ansvarlig for verkstedet var ikke akkurat den smarteste. Han måtte skrive ukentlige rapporter, og som mange andre tyskere var han ikke særlig sterk i det skriftlige. En dag fikk Claes tilfeldigvis se en rapport og nevnte såvidt at den inneholdt en del skrivefeil. Mannen ba Claes vise ham feilene og rettet dem uten kommentarer. Neste uke ba han Claes lese gjennom rapporten og rette eventuelle feil. ”Etter en stund skrev jeg rapportene selv” smiler Claes og fortsetter: ”... min tysk var naturligvis ikke så veldig god, så jeg måtte pugge tysk grammatikk om kvelden”.

Som et resultat av denne ”konsulentjobben” fikk Claes nok en mulighet til å skaffe seg ekstra mat og tjenester, både for seg selv og sitt mannskap. Enda mere populær ble Claes etter en episode da ”de høye herrer” fra leiren dukket opp til en uventet inspeksjon av verkstedet mens sjefen hans var borte et par timer. Den samme sjefen hadde for vane å legge revolverbeltet fra seg på pulten sin mens han var på jobb, og Claes visste at hvis inspektørene hadde funnet revolveren, ville verkstedssjefen få store problemer. Claes fortsetter: ”Så jeg gikk inn på kontoret hans og puttet revolverbeltet i en skuff. Han kom tilbake akkurat da inspeksjonen var ferdig, og ansiktet hans bleknet da han så de høye offiserene, mens han kikket nervøst inn på kontoret sitt. Da inspektørene var gått spurte han meg hvor det var blitt av revolveren hans, hvorpå jeg ble med inn på kontoret og åpnet skuffen. Etter denne episoden hadde jeg ham praktisk talt i min hule hånd”.

Claes forteller at nordmenn og dansker i leiren utgjorde en spesiell gruppe fanger. De fleste av dem var velutdannet eller under utdannelse: leger, lærere, advokater... De ble fort ledere, og nøt stor tillit både blant vakter og medfanger. De hadde så stor tillit at de ble sendt til andre satelitt-leire, for eksempel: ”En gruppe av oss ble en gang sendt for å utføre reparasjoner i en leir på den andre siden av Berlin.

Ingen kjøretøyer var tilgjengelige, så vi måtte benytte lokale tog og busser. Vi hadde på oss vanlige fangedrakter, så vi stakk oss skikkelig ut blant de sivile. Det som forbauset meg var måten folk så på oss, noen av dem sa til og med: ”Hvordan kunne dere være så dumme at dere motarbeidet Hitler?” ”Vi hadde gledet oss til å jobbe i den andre leiren, for vi hadde hørt at det var kvinner der – men vi burde ha visst bedre – kvinnene var tyske vakter, og vi fikk ingen hjelp, lite mat, og måtte bruke vårt sunne vett så godt vi kunne.” En av Claes’ venner fikk ansvar for en flyfabrikk. ”Han levet et helt annet liv enn resten av oss” forteller Claes.

Jeg følte jo at Claes’ sunne fornuft hadde gitt ham en nesten beskyttet tilværelse i denne skrekkelige fangeleiren, men med ett blir han alvorlig og forteller meg om et par episoder som var rene mareritt:

”Jeg var en av de få som gikk inn i et gasskammer og som kan fortelle om det”. Fangene som jobbet ved gasskamrene ble kalt ”Sonderkommandos”- de fleste var polske jøder som selv ble utryddet etter noen måneder, enten fordi de var for svake til å fortsette, eller fordi SS likviderte dem – antagelig fordi de ikke ville ha overlevende som visste om ”dødsleirene”. Men Claes ble nok en gang tilkalt for å reparere et elektrisitets-problem. SS-vakten som fulgte ham ville ikke gå inn i gasskammeret selv, men ventet utenfor. Claes minnes: ”Lukten av gass hang i luften. Atmosfæren var ubeskrivelig. Det var halvmørkt der inne, og jeg reparerte feilen og kom meg ut så fort jeg kunne. Først da jeg kom tilbake til ”hytten” min, kom jeg til å tenke på at jeg kanskje var i fare på grunn av SS’ ”ingen overlevende taktikk”.

”Den andre episoden var like før frigjøringen, da moralen var på sitt laveste, og sykdom og død som følge av underernæring og slett behandling var på sitt høyeste. Hver morgen ble en gruppe fanger sendt rundt i brakkene for å samle opp og fjerne likene av de som var døde i løpet av natten. Jeg hadde en venn som ikke var alvorlig syk men som likevel hadde vanskelig for å bevege seg. Han bodde i en annen hytte, og da jeg gikk inn til ham en morgen for å se hvordan det sto til med ham, oppdaget jeg at han var blitt fjernet av ”likoppsamlerne”. ”Han var ikke død” sa en av medfangene, men oppsamlerne insisterte på at han ikke ville leve dagen ut. Jeg løp bort til bygningen hvor likene ble plassert og fant stabler av døde kropper, åtte til ti i høyden. I en av haugene fant jeg min venn – øynene og fingrene hans beveget seg. Jeg gjorde vakten oppmerksom på situasjonen og spurte om han kunne fjerne kroppen. Men nei, likene var tellet opp og hvis ett ble fjernet, måtte det erstattes – ellers ville ikke regnestykket gå opp. Det var ikke vanskelig å finne en erstatning i en dødsleir, så en ombytting ble foretatt.”

Neste dag var Claes’ venn på vei hjem, takket være Folke Bernadottes ”Hvite busser”. Claes fulgte snart etter, og han forteller om en siste episode: ”Vi måtte skifte klær og fikk streng ordre om ikke å ta med oss fangedraktene hjem. Jeg var ombord på en buss som stoppet like før utgangen, løp instinktivt ut av bussen og inn i en fangehytte, hvor jeg fant en fangedrakt som jeg puttet under jakken min”. Claes var en av 2500 nordmenn i leiren da bussene kom. Han sier: ”Grev Folke Bernadotte ble ikke takket nok for sin innsats for frigjøringen av de skandinaviske fangene”. Dette var et tema han stadig kom tilbake til: ”Bernadotte hadde gjort en kjempeinnsats og klarte til slutt å overtale Himmler til å tillate hjemsendelsen”.

Etter noen måneders rekonvalesens begynte Claes å finne tilbake til sitt gamle liv. Hans bror Knut, som er kunsthistoriker, var blitt sendt til Tyskland for å oppspore gjenstander stjålet av tyskerne under okkupasjonen. De fleste tingene var i kategorien ”kunstgjenstander”, men på listen sto også en hel fabrikk! Knut tok seg av kunstdelen, men hadde ikke teknisk innsikt, og siden Norge ikke hadde råd til å sende en ingeniør, foreslo han at Claes kunne bli med og jobbe gratis, forutsatt at reisen ble betalt. ”En kjærkommen avveksling og en myk overgang til sivilt liv”, sier Claes. Ja, de fant fabrikken!

Krigen hadde avbrutt Claes’ utdannelse, men han tok snart igjen det tapte, og begynte å studere til ingeniør ved Universitetet i Grenoble. ”Min kone likte ikke at jeg sa dette, men årene i Grenoble var faktisk de beste i mitt liv”. Etter fire år i Grenoble kom han hjem med en lidenskap for alt som var fransk: maten, språket, meneskene og landet.

Hjemme i Norge begynte han å arbeide for et lite ingeniør- og importfirma. Jobben medførte mye reising, og han fant snart ut at mange av toppsjefene som han traff på sine reiser hadde vært involvert i motstandsbevegelsen, eller sittet i fengsel under krigen.

Det samme gjaldt mange offentlig ansatte og politikere: Statsministrene Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli hadde begge vært i Sachsenhausen. (Trygve Bratteli hadde til og med sovet i køya over Claes en periode).
Jeg antydet at deres erfaringer og lidelser fra krigen kanskje hadde styrket og herdet dem, og at Norge hadde belønnet dem med stor tillit – både i forretningslivet og det politiske liv.

Claes var til dels enig i dette men minnet meg på at det var 20.000 nordmenn i Quislings nasjonalsosialistiske parti under krigen, og at utallige nordmenn profiterte på krigen. I en meget bestemt tone sier han: ”Vi må aldri glemme det som skjedde. Neste måned skal jeg snakke med en skoleklasse med 15-åringer og fortelle om mine efaringer, før de drar på en rundtur for å besøke noen av konsentrasjonsleirene i Polen og Tyskland. Jeg har gjort det før, og opplevet at elevene var meget interessert. En av lærerne betrodde meg etterpå at hun aldri hadde sett elevene så oppmerksomme og lyttende”.

Nå ser jeg at Claes begynner å bli trett, så jeg foreslår at vi tar en pause. Han lurer på hvorfor jeg ikke hadde stilt så mange spørsmål, hvorpå jeg svarer at i likhet med elevene, føler jeg at det beste jeg kan gjøre er å lytte oppmerksomt til det han forteller.

Fra Claes Bergs Fødselsdagsbok:

Claes Berg – Epilog


I desember 2006 besøkte jeg Claes for å levere tilbake noen bilder. Der traff jeg hans yngste sønn, hans bror og ett av hans barnebarn. De voksne hadde nettopp begynt å se på en DVD-film om ”Holmsbu-kolonien”, kunstnerkolonien i Holmsbu. Jeg satte meg ned for å se på filmen, som var av spesiell interesse, da hovedpersonen, maleren Henrik Sørensen, også spilte en viktig rolle i motstandsbevegelsen under krigen. Dessuten hadde jeg nylig truffet hans sønn Sven Oluf i Holmsbu Billedgalleri. Claes følte seg ikke helt i form den dagen, men var glad for å ha sine nærmeste rundt seg.

Senere kom hans datter Jannike for å ta ham med hjem til middag. I slutten av januar ringte jeg til Claes og fortalte ham at vi skulle til Florida og være borte en måned, og vi ble enige om å møtes igjen og ta en prat så snart jeg var tilbake. En uke etter fikk vi en e-mail fra Oslo med den triste beskjed at Claes Berg var gått bort. Han hadde kjempet hardt for livet, men jeg tror ikke han fryktet døden. Han hadde sikkert sett for meget av den i sine ungdomsår under krigen. Hans beste venn, Arild, fortalte meg en gang at Claes var fryktløs hele sitt liv, enten det gjaldt å stå på ski ned bratte fjellskrenter, ta en vanskelig baut i en regatta, eller en vrien beslutning i forretningslivet.

Jeg hadde skrevet til Jannike før reisen til Florida og bedt henne svare på noen spørsmål om far. Det følgende er stort sett basert på hennes svar – og handler om temaer som Claes selv bare så vidt berørte i løpet av våre mange møter. Arno Berg var en ung svensk arkitekt som kom til Norge for å studere gamle hus på Norsk Folkemuseum. Som så mange andre før (og etter) ham, fant han mere enn tømmerstokker og gammel snekkerkunst i dette landet: han traff nemlig sin fremtidige kone og besluttet å slå seg ned i Oslo. Dette var en heldig avgjørelse: Arno Berg ble en betydelig personlighet i Oslos kulturliv, og i 1927 ble han utnevnt til direktør for ”Selskabet for Oslo Byes Vel”. I 1956, da Byrådet besluttet å etablere stillingen som Byantikvar, var Arno Berg et naturlig valg.

Berg-familien, som nå også inkluderte sønnene Claes og Knut, hadde nær tilknytning til Oslos kunst- og kulturliv. Sommerferiene ble ofte tilbragt i Holmsbu, hvor kulturlivet fortsatte. Maleren Oluf Wold Torne hadde ”oppdaget” Holmsbu i 1911, og mange andre kunstnere og forfattere ble etterhvert tiltrukket av den blanke fjorden, de glatte, røde svabergene og det spesielle lyset.

Da Henrik Sørensen kjøpte sitt hus i 1929 var Holmsbu blitt sentrum for en av de viktigste kunsterkoloniene i Skandinavia. Dette var en inspirerende atmosfære for familien Berg. Blant Claes’ papirer fant jeg et avisutklipp som viser en stolt guttegjeng i Holmsbu: Claes, Sven Oluf – Henrik Sørensens sønn – og fire andre, samlet rundt en modell av en ”månerakett”. Snakk om inspirerende atmosfære! Sven Oluf ble senere professor i kjernefysikk - var det han som var hjernen bak måneraketten? I det hele tatt – det var nesten som en slags bohem-tilværelse. Som Jannike skriver: ”Å tjene penger var ikke det viktigste for mine besteforeldre. For Claes, derimot, var det drivkraften”.

Som uteksaminert elektroingeniør fra universitetet i Grenoble i 1949, dro Claes til Afrika og ble ansatt i et belgisk ingeniørfirma. Her var han i et par år og tilbragte deretter 18 måneder i Marokko før han fikk jobb i Belgisk Kongo, hvor han var arbeidet med husbygging. På veien hjem fløy han tvers over Afrika, besøkte Egypt for å se Pyramidene, og Hellas for å se Akropolis. Claes nevnte aldri dette til meg da vi snakket sammen, men Jannike sier: ”Da vi var unge, snakket han faktisk mere om sine erfaringer fra Afrika enn fra Sachsenhausen!”. Arild hadde fortalt oss at Claes hadde en fin tid i Afrika, og Jannike er enig: ”Han hadde det svært bra i Afrika i den franske og belgiske koloni-tiden”.

Da Claes kom hjem til Norge arbeidet han først for en onkel som representerte et stort firma i Luxembourg, og i femtiårene etablerte han sitt eget firma og ble norsk representant for Turtle Wax – et varemerke som var og er synonymt med bilpolering. Claes introduserte også Telma bremser til Norge. Dette var tilleggsbremser for store lastebiler og busser, og Claes fungerte både som selger og installatør. Som en naturlig følge av sine forbindelser med Luxembourg-konsernet, ble Claes generalkonsul for Luxembourg, et verv han beholdt fra 1977 til 1997.

Som ekte ”frankofil” var det naturlig for Claes å opprette et avdelingskontor i Paris. Det viktigste der var import av motorsager til tømmerindustrien. Etter noen år ble det for slitsomt med stadige reiser mellom Oslo og Paris, og det franske firmaet ble solgt.

Den nye eieren ble en god venn – som han har holdt kontakt med resten av livet. Det norske firmaet drives fortsatt under ledelse av Claes’ sønn Arno. Claes pensjonerte seg for mange år siden, men hadde fortsatt et kontor i firmaet, som han besøkte regelmessig helt til sommeren 2006. Han var med på julefesten i desember.

Jeg spurte Jannike om hun kunne nevne spesielle høydepunkter i Claes’ forretnings- eller privatliv, og hun svarte:

”Høydepunkter? På den negative siden var vår mors sykdom. Hun giftet seg tidlig, fikk tre barn og oppdaget deretter at hun var manisk depressiv. Dette hadde en sterk innvirkning på deres liv, men Claes støttet henne til hun døde 30 år senere. På den positive siden tror jeg at høydepunktene i livet hans har vært å se sine tre barn vokse opp og klare seg godt, i tillegg til hans egen forretning og materielle suksess som gjorde ham i stand til å reise og dyrke sine mange interesser. Han har også hatt stor glede av sine barndomsvenner, blant dem Arild, som han har kjent siden de begynte på Uranienborg skole i 1928. De er fremdeles nære venner, og kan se tilbake på et nesten 80 år gammelt vennskap. Claes har en stor familie som har et godt samhold, og jeg tror at dette er noe av det han er mest stolt av. Han nevner dette stadig, og jeg tror det er viktig for ham å vite at han etterlater seg en stor og lykkelig familie: ”Berg-sirkuset”, som en studiekamerat kalte familien tidlig på 50-tallet. Familiesamholdet er der fremdeles og inkluderer også Claes’ bror bror Knut, Knuts kone Marcia, deres seks barn, svigerbarn og barnebarn”.

Jeg spurte Jannike hvordan Claes var på hjemmebane. På bakgrunn av hans krigs-opplevelser, med en syk kone og en krevende jobb, må det ha vært vanskelig for ham å oppdra en familie. Her er Jannikes svar:

”Claes var en meget god far, alltid interessert i det vi gjorde, tok oss med på ski- og seilturer og på reiser. Vi var med ham på skiturer til Frankrike og tilbragte sommerferier i Spania. Han er en ”globetrotter”, snakker flere språk flytende, og er meget liberal, utadvendt, nysgjerrig og aktiv. Våre venner ble hans venner. Han har alltid oppmuntret og støttet oss i sport og på skolen, og lærte oss at det var viktig å få en god utdannelse og utnytte våre ferdigheter.

Ikke rart at noe av det første Claes viste meg var et fotografi: ”Dette er mine barn” sa han, ”.....de er så å si perfekte!”



Asker, april 2007

Fengselsreglement: