| Barn
og ungdom
| Eva ble født i Mosjøen i
1918, som datter nummer to i en respektert familie som
flyttet til Glomfjord da Eva var to år. Hennes
far var infanteri-kaptein ved Det Nordenfjeldske Infanteriregiment
og fikk i tillegg stilling som revisor ved Glomfjord
Smelteverk |
Eva 1918
|
Else,Eva,Vaar med
mor og mormor
|
Han døde av kreft allerede da Eva var 7 år.
Da hadde moren, som var utdannet telegrafistinne, fått
bestyrerstillingen ved telegrafstasjonen i Glomfjord.
Evas kunstneriske mor malte, vevet, broderte og |
lærte
seg brokade-maling i Oslo i 1925 mens hun var i Oslo
under sin manns sykdom. Eva og hennes to søstre,
Else og Vaar, ”hjalp” ofte mor på
telegrafen, noe som viste seg å bli til stor nytte,
spesielt for Else, i en kritisk periode under krigen.
Moren giftet seg igjen i 1931, og døtrene fikk
en ny og kjærlig far som senere finansierte barnas
utdannelse og reiser over hele Norge. ”Når
vi barn skulle fortelle om giftermålet til andre,
så sa vi at far giftet seg med oss!”, forteller
Eva. |
| Glomfjord,
som ligger innerst i en fjordarm nord for Polarsirkelen
hadde ingen veiforbindelse på den tiden. Folk
var avhengig av båt, og lokalbåten tok
26 timer til Bodø, en strekning som man i dag
tilbakelegger på ca. 2 timer med bil.
Vannkraftutbyggingen i Glomfjord er et viktig kapittel
i historien om kraftutviklingen i Norge. Arbeidet
med den 442 meter høye fossen startet i 1918,
og i 1927 kunne man sette i gang aluminiumsproduksjon.
Fordi både råvarer og ferdige produkter
måtte skipes inn og ut, ble Glomfjord den travleste
havnen i Nord-Norge. |
Glomfjord |
Skirenn 1924 |
Dagliglivet
hjemme var preget av ro og harmoni, men naturen var
mektig og krevende. De tre søstrene lærte
tidlig å gå på ski, og mestret de
nærmeste fjelltoppene som ingenting. ”Vi
ble kjempeflinke på ski og elsket fjellet”
husker Eva, som forteller at en av fjellovergangene
fikk navn etter hennes første far (Granskaret).
|
Jentene var
også ivrige speidere; Eva ble troppsfører
og hadde et år ansvaret for 19 speiderpiker på
speiderleir i Mandal. De reiste med Hurtigruten, buss
og tog fra Glomfjord til Mandal, og tilbake fikk de
skyss med en lastebåt hele veien.
|
Eva som konfirmant |
| Selv om Glomfjord før
krigen var fysisk avsidesliggende, klarte man, slik
Eva husker det, på et vis å følge
med i det som skjedde ute i verden. Men sammenlignet
med den flom av informasjon vi får i dag via TV,
radio, aviser og internett, var folk flest relativt
uvitende om utviklingen i Tyskland og resten av Europa. |
Det ble tidlig klart for omgivelsene at
Eva måtte bli barnepleierske – hun elsket barn,
og gikk stadig rundt og bar på babyer og småunger.
Hun var en flittig barnevakt i nabolaget, og i 1936 reiste
hun til Oslo. Målet var å utdanne seg profesjonelt
til barnepleier, men først måtte hun på
syskole og husmorskole. I 1938 var hun ferdig utdannet barnepleierske.
”Jeg elsket jobben
som barnepleierske og kunne ikke tenke meg noe bedre enn
å stelle med nyfødte babyer. Den gangen var
det ganske vanlig, særlig i velstående
familier at unge mødre engasjerte barnepleierske
for å hjelpe seg i de første ukene etter fødselen,
og jeg hadde mange hyggelig opphold i noen av de beste hjemmene
i Oslo hvor jeg lærte en masse”.
Invasjonen
Eva bodde på denne tiden sammen
med sine to søstre på Besserud ved Holmenkollen
med fin utsikt over Oslo og Oslofjorden. Den 8. april 1940
gikk jentene og la seg til vanlig tid, men våknet
da den første flyalarmen gikk kl. 00.15. Like etterpå
gikk strømmen, deretter flyalarm nr. to kl. 04.30,
etterfulgt av drønn fra tyske jagerfly som de så
nærmet seg Fornebu. Aftenposten, som ble oppringt
med spørsmål om hva som var i ferd med å
skje, ga et klart og tydelig svar: ”Krigen er i gang”.
Den tyske invasjonen, senkingen av Blücher
og den senere okkupasjonen av Oslo, er historier for seg.
På bakgrunn av Regjeringens og kongefamiliens flukt,
samt den militære motstand mot tyskerne, visste de
tre søstrene straks at det var deres plikt å
melde seg til tjeneste. Else, som var kretssjef i Oslo for
Norsk Speiderpikeforbund, fikk tildelt oppgaven med vakthold
om natten mellom 9. og 10. april på en nødhjelpsstasjon
opprettet av Røde Kors i Norabakken vis à
vis Fagerborg kirke. Der stilte søstrene opp sammen
med flere andre hjelpere og serverte kaffe, mat og trøstende
ord til redde og forskremte folk. Det nifseste var en konvoi
av kjøretøyer med en grusom last, nemlig omkomne
tyskere fra slagskipet Blücher som dundret forbi på
vei til krematoriet på Vestre Gravlund.
10. april, som har fått navnet ”panikkdagen”
fordi det gikk rykter om at Oslo skulle bombes før
kl. 12, flyktet store deler av Oslos befolkning til landsbygda
i håp om å unnslippe allierte bomber og tyske
represalier. De tre søstrene hadde en onkel som bodde
i et lånt hus på Vettakollen. Han åpnet
huset for trengende denne dagen og fikk Else, Eva og Vaar
til å komme. På veien dit traff de redde barn,
kvinner og hele familier som kom vassende i slapseføre
og de ble hjulpet inn i huset og varmen. En venn av onkelen
hadde stor forretning i sentrum. ”Onkel Anton dro
til byen med varebil og kom tilbake med masse god mat –
pølser, brød og smør!” forteller
Eva. ”Vi laget i stand måltider til folk i det
etter hvert overfylte huset og de ufrivillige gjestene behøvde
derfor ikke legge seg på tomme mager! Neste morgen,
da bombefaren var over, dro folk hjem igjen slik at vi fikk
ryddet huset”.
Til tjeneste
Saniteten ønsket hjelp fra speiderne i Oslo, derfor
møtte etter avtale Eva og hennes to søstre
opp på Røde Kors sykehus med ryggsekker og
ski den 12. april kl. 12.00. Man antok at det nå kunne
være siste sjanse for å komme ut av byen med
bil uten å bli stoppet av tyskerne. Før avreise
fikk de utlevert ”Røde Kors-armbind”
samt nødvendige papirer, og ble transportert i en
luksuriøs Mercedes til Guriby i Lommedalen. Det var
flere biler i følget, og alle passasjerene tok etterhvert
skiene fatt for å gå gjennom Krokskogen til
Sundvollen. En bratt og vanskelig tur i ulendt terreng og
råtten sne. Men det verste var de tyske flyene som
streifet over hodene på dem, i den tro at de hadde
oppdaget norske soldater. Det ble mange nifse øyeblikk
for de slitne jentene, som stadig måtte kaste seg
ned i sneen og gjemme seg under trærne, før
de endelig kom frem til Sundvollen. Der ble de møtt
av dr. Fürst fra Oslo som kjørte dem videre
til Hønefoss som var evakuert og lå øde
og forlatt. ”Butikkene ble åpnet for oss slik
at vi kunne fylle bilene med mat og medisiner og annet nødvendig
utstyr”, forteller Eva. Turen gikk videre til Hov
i Land, og p.g.a. kamphandlinger og skudd fra fly ved Jevnaker,
måtte bilene stoppe og passasjerene gjemme seg i grøftekanten
eller i skogen - en nervepirrende tur! På Søndre
Land Sykehus tok overlege Holmsen imot dem og refererte
til Geneve-konvensjonen som sier klart fra at alle som trenger
det, fiende som venn, har rett til pleie. Han ga dem i oppdrag
å innrede et lasarett i det tomme kommunehuset for
sårede soldater, norske og tyske.
Forholdene var elendige. Utstyret var svært
provisorisk. Alle pasientene ble lagt på gulvet i
kommunesalen eller i tilstøtende rom. Mye av utstyret
som ble brukt, måtte ”personalet” lage
selv av ting de fikk fra beredskapslager som sykehuset disponerte.
De fleste som bodde på det lille tettstedet hadde
flyktet fra gård og grunn, strøm og vannforsyninger
var brutt, og det var meget sparsomt med medisinsk utstyr.
Heldigvis hadde familien Sarastuen fra nabogården
bestemt seg for å bli, og disse vennlige menneskene
sørget for at lasarettet fikk tilskudd av melk, grønnsaker,
mat og fyringsved. ”Personalet” besto av en
arbeidsom jente fra Jevnaker, to unge, dyktige ”alt-mulig-menn”
fra Hønefoss og lederen, en Røde-Kors–søster
fra Oslo samt de tre søstrene Gran. I tillegg fikk
de hjelp av en kvinnlig medisiner-student som egentlig var
i turnus på sykehuset. De hadde svært travle
dager.
En dag fikk de levert en hel kalv til mat.
Hvem skulle partere den? ”Du har gått på
husmorskole, Eva - du må gjøre det!”
Stakkars Eva var på gråten, det eneste hun hadde
var en brødkniv, og hun ante ikke hvordan hun skulle
angripe dyret. Heldigvis overtok bondekonen jobben, og det
ferske kjøttet ble et kjærkomment tilskudd
til menyen de neste dagene. De pasientene som var minst
såret, var flinke til å hjelpe til med lettere
husarbeid som potetskrelling, oppvask og rengjøring
av ovnene.
Ettersom dagene gikk økte kampene
rundt dem i intensitet, og stadig flere sårede ble
brakt til lasarettet. Etter en hard kamp dukket det opp
en gruppe på 30 hardt sårede, fulgt av en tysk
lege som utrettelig behandlet pasienter av begge nasjonaliteter.
Men mange døde, og pleierne måtte være
med på begravelsesseremoniene. Eva blir blank i øynene
når hun tenker tilbake på disse sørgelige
sammenkomstene, lidelsene, omgivelsene og de mange unødvendige
tap av unge menneskeliv.
Å hjelpe soldater fra begge sider
var ganske spesielt, og hadde også sine lyse sider.
En lettere såret tysk soldat lå på gulvet
uten madrass eller pute. Eva forteller at da hun bøyde
seg over ham, trodde hun han sa ”Gi meg et kyss”,
hvorpå hun ble så sint at hun ga ham en ørefik!
Da hun etterpå ble fortalt at mannen hadde bedt om
en pute, følte hun seg ikke særlig høy
i hatten. Pute på tysk heter nemlig ”Kissen”!
En annen gang, da en pasient klaget over at en tysk soldat
ble hjulpet, kom det fra en annen norsk: ”Selv om
han er tysker, er han like god som meg!”
Etter hvert fikk tyskerne overtaket i kampene
mot de dårlig forberedte norske troppene. Den lokale
telegrafstasjonen var ute av drift, men Else – som
hadde erfaring fra mors telegrafist-jobb – klarte
å komme seg inn og sette i gang utstyret slik at meldinger,
delvis kodete sådanne, kunne sendes. Sykehusets lege
hadde gitt streng ordre om å forlate stasjonen med
en gang tyskerne kom, og da Else en dag hørte lyden
av tyske kjøretøyer utenfor, løp hun
ut og lot som hun bare var ute og gikk en tur på veien.
Det gikk bra, men det som ikke gikk fullt så bra var
at hun kort tid etterpå falt av sykkelen og måtte
ligge på sykehuset i tre måneder selv.
Til fots fra Oslo
Etter seks anstrengende, men utfordrende, uker ble lasarettet
nedlagt og Eva og Vaar måtte forlate Hov i Land, mens
Else ble igjen på sykehuset. Tilbake i Oslo, uten
penger og jobb, hadde de ikke hatt kontakt med foreldrene
i Glomfjord på nesten to måneder. Oslo var fremdeles
i en usikker situasjon, tyskerne forsøkte å
roe ned befolkningen, men stemningen var urolig og motstandslysten
økende. Det var blitt 31. mai, og de to jentene bestemte
seg for å dra hjem, hjem til Glomfjord rett og slett.
I sportsklær, tykke sko og med Røde Kors-bind
rundt armen, tok de trikken til Sinsen og begynte å
vandre oppover veien mot Trondheim.
De klarte å få skyss noen ganger
- mest med varebiler korte stykker av gangen, men den første
kvelden spaserte de over Minnesund-broen. På Hamar
gikk de bort til lokomotivføreren på toget
nordover, fortalte ham sin historie. ”Hopp inn”,
sa han, og slik kom de trygt til Lillehammer. Så begynte
de å gå: ”Vi gikk og gikk og gikk –
er du klar over hvor lang Gudbrandsdalen er?” spør
Eva og fortsetter:
”Vi følte oss trygge da vi
stoppet en postbil – helt til vi oppdaget at den ble
kjørt av en tysk soldat. Heldigvis syntes han visst
ikke det var noe unormalt i at to unge damer haiket langt
ute på landet, og han ble så opptatt med å
forsøke å konversere oss at han ikke la merke
til en bil som kom ut fra en sidevei og kjørt rett
inn i bakenden på postbilen.
Vi fikk tilbud om å sitte på
med en likbil, der sjåføren forsikret oss om
at kisten var tom, men det torde vi ikke! Vi var glade når
vi fikk sitte på med hest og kjerre. På toppen
av Dovrefjell kom vi over en gjeng med norske krigsfanger
som arbeidet langs veien som var ødelagt. Det var
bare en tysk vakt der, men p.g.a. våre Røde
Kors-armbind ble vi vist respekt. Veiarbeiderne ga oss mat
og lot oss sitte på med lastebil til Hjerkinn der
forlegningen var. Så gikk vi ned den vakre Gauldalen
på fjellstien.
To menn i en bil stoppet og ga oss skyss
rett før Trondheim. Vi skjønte fort at de
var nazister – noe vi likte dårlig. Vaar ble
plutselig ”uvel” og klaget over at hun måtte
kaste opp, hvorpå bilen øyeblikkelig stoppet
– og ut løp vi, uten en gang å takke
for turen! Så var vi endelig i Trondheim hvor vi var
kjent.”
Eva og Vaar hadde besøkt sin tante
og onkel i Trondheim mange ganger, men hadde aldri kommet
så uventet! Tante, onkel og to fettere ga dem en varm
velkomst og lyttet med åpen munn da jentene fortalte
om sine siste opplevelser. Eva og Vaar fikk streng beskjed
om å innstille videre reiseplaner, da situasjonen
var blitt alvorligere og okkupantenes grep sterkere. Derimot
var de velkommen til å bli så lenge de hadde
lyst i Trondheim hos tante og onkel.
Men Eva og Vaar måtte videre –
og neste morgen kl. 5 snek de seg av gårde og fortsatte
sin vandring.
Turen videre var ikke mindre skremmende;
i storm og blest trasket de videre mil etter mil langs dårlige
veier i sneløsningen. ”Namdalen føltes
enda lenger enn Gudbrandsdalen!” sier Eva. ”Om
natten tullet vi oss inn i våre medbragte ulltepper,
som var blitt en vane på denne turen, og la oss til
å sove i skogen. Vi opplevde også at tunglastede
bombefly durte over hodene våre – senere fikk
vi vite at Bodø var bombet sønder og sammen!”
Etter å ha gått i mange dager
var de svært skitne og slitne da de kom til Evas fødeby,
Mosjøen. Der bodde hennes fadder, som var gift med
distriktslegen i Vefsen, som ga dem godt stell. Tilbud om
å få bli med en fiskeskøyte langs kysten
til Glomfjord takket jentene nei til av redsel for miner
og bombefly. Distriktslegen kjørte dem til Hatfjelldal
i legebilen og derfra trasket de til de fikk sitte på
med en av jernbanens servicevogner til Mo i Rana.
”I Mo i Rana traff vi igjen onkel
Anton som vi bodde hos i et døgn mens vi planla videre
tur til Glomfjord. Det var kamper på Saltfjellet,
derfor ordnet onkel Anton med en robåt for oss over
Langvatnet til en sti vi kunne følge videre. Fiskeskøyten
hadde i mellomtiden ankommet Glomfjord og mannskapet informert
foreldrene våre om at ”to døtre var på
vei hjem og hadde tenkt å gå over fjellet fra
Mo i Rana.” Da onkel Anton kom tilbake til Mo, fikk
han vite at en kar fra Melfjordbotn med navn Simon, var
på leting etter oss. Han var sendt av foreldrene våre
i Glomfjord for å hjelpe oss trygt hjem, siden et
tysk fly hadde nødlandet på Storglomvann som
var midt i vår planlagte rute. Pr. motorbåt
på Langvatnet kom Simon foran oss og var på
den øverste gården opp mot fjellet da vi kom
dit. Simon møtte oss med hilsen fra foreldrene. Da
kom gråten!” sier Eva. ”Det var lyst hele
natten, men midnattsolen sviktet over Melfjellet der nedbør
med kuling fra nordvest kom rett imot oss. Det var sneløsning
i fjellet og vi vadet til livet i sne og hadde vel ikke
overlevd uten Simons hjelp.”
”Vi måtte krysse en fossende
elv. Den eneste måten å forsere elven på
var å ake seg over en tykk, våt og glatt trestamme.
Simon viste oss hvordan vi skulle gjøre det, og med
hendene krampaktig rundt trestammen klarte Eva å følge
etter Simon over. Så var det Vaars tur… Simon
skjønte at han måtte tilbake og hjelpe Vaar
over fordi hun var så redd. Vaar satt bak Simons rygg
overskrevs på trestammen, og slik akte de seg begge
trygt over fossen.”
”Da vi kom frem til Melfjordbotn ble
vi tatt godt imot av Simons foreldre, fikk mat og sove i
gode senger. Med motorbåten til Simon kjørte
vi siste strekningen og steg på land i Glomfjord iført
nattkjoler som var de eneste tørre klærne vi
hadde! Det var masse folk på kaien som tok imot oss,
deriblant en gråtende mor og en glad far!”,
sier Eva.
17. juni var de endelig hjemme i Glomfjord. De hadde tilbakelagt
ca. 1500 kilometer på 17 dager og brukt 17 forskjellige
kommunikasjonsmidler. ”Vi hadde ikke en dag med sykdom,
og vår eneste ”skade” var såre føtter”,
forteller Eva.
Vaar og Eva 1941 |
Nord-Norge var så langt fra utenfor
krigens redsler; de hørte bombene falle over
Bodø, og opplevet at tyskerne kom til Glomfjord
for å ta over det viktige aluminiumsverket i begynnelsen
av juli. To år senere klarte 12 allierte kommandosoldater
å sprenge rørledninger og deler av kraftstasjonen,
og dette satte en stopper for videre aluminiumsproduksjon.
|
Tilbake i Oslo
I januar 1941 dro Eva tilbake til Oslo og jobbet som barnepleierske
og var sammen med sin søster Else, som var under
utdannelse som keramiker.
I Oslo var forholdene mye verre enn da
Eva dro derfra; flere restriksjoner, matmangel og usikkerhet
om hva okkupasjonen egentlig innebar. Etter noen måneder
flyttet hele familien til Høyanger hvor de bodde
sammen i snaue to år. I 1942 var Eva leder for Sanitetsforeningens
barnehage i Høyanger og flyttet tilbake til Oslo
i januar 1943 for å gå på Barnevernsakademiet.
I Oslo fikk hun hybel hos ”tante Hanna”, en
venninne av familien som var førstebibliotekar ved
Universitetsbiblioteket. Hun åpnet sitt hjem for Eva
med advarselen: ”I dette huset stiller vi ikke spørsmål
og forteller ingen rykter!” Etter å ha oppdaget
våpen under sofaen og en jødisk flyktning,
forsto Eva raskt alvoret i advarselen, og snart var hun
selv involvert i illegal virksomhet. (Eva fikk umiddelbart
oppgave som ”sjef” for tilfluktsrommet i kjelleren,
en utakknemlig jobb som besto i å ringe på alle
dører i oppgangen for å få folk til å
gå i kjelleren ved flyalarm.)
Evas ”jobb” var enkel, men farlig.
En dag i uken måtte hun gå til biblioteket og
hente en pakke som skulle ligge på ekspedisjonsskranken.
Hvis det ikke lå noen pakke der, skulle hun bare late
som hun så etter bøker, og deretter gå
sin vei. Pakkene inneholdt ca. 30 illegale aviser, og Evas
jobb var å levere ut disse etter en lokal adresseliste.
Tyskerne var klar over at illegale aviser sirkulerte og
var en viktig moralsk støtte for nordmennene fordi
de presenterte nyheter som gikk imot den ensidige nazi-kontrollerte
norske pressen. Alle som ble tatt med illegale aviser, ble
arrestert, forhørt, ofte torturert, og noen til og
med henrettet. Heldigvis ble Eva aldri pågrepet for
dette.
På Barnevernsakademiet fikk Eva mange
nye venner som sympatiserte med hennes egne anti-nazistiske
følelser. På dette tidspunkt hadde motstandsbevegelsen
utviklet seg til å bli en organisert, men temmelig
uensartet stridsmakt, spredt over hele landet.
I februar 1943 ble deler av Norsk Hydros
anlegg på Rjukan sprengt i luften av en gruppe på
ni uredde norske soldater. Dette anlegget var tyskernes
eneste leverandør av ”tungtvann”, en
viktig ingrediens i produksjon av atombomben. Denne og andre
sabotasje-handlinger mot produksjon og forsyning av ”tungtvann”,
stoppet i tide tyskernes forsøk på å
lage den fryktede atombomben, som kunne ha endret hele krigsforløpet.
Mennene som gjennomførte Tungtvannsaksjonen
på Rjukan, ble internasjonalt berømte som ”The
Heroes of Telemark”. I området rundt Oslo var
det mange andre ukjente ”helter”: Motstands-soldater
som rapporterte til London, som planla og utførte
sabotasjehandlinger og oppstand når sjansen bød
seg. Disse ”gutta” var igjen avhengige av hjelpere
som kunne skaffe dem mat og forsyninger, og her kom Eva
og hennes venner inn i bildet. I helgen pleide de å
gå innom et bakeri på Majorstuen hvor de fikk
fylt ryggsekkene sine med brød og annen mat, tok
trikken til Frognerseteren og deretter skiene fatt med sin
viktige last. Forsyningene ble levert på avtalte steder
langt inne i skogen til ”gutta på skauen”som
de ble kalt, motstandsmennene. Disse hemmelige møteplassene
ble viktige arenaer for distribusjon både av mat og
informasjon.
Vi spurte Eva om hennes tanker om folks
reaksjon på okkupasjonen:
”Det virket som om de aller fleste
var motstandere av den tyske okkupasjonen, selv om det som
kjent var en del som støttet den. Det var grader
av lojalitet på begge sider, men jeg vet at det store
flertall nordmenn hatet okkupasjonen. Følelsen blant
mine venner var et intenst hat mot tyskerne som ikke hadde
noe her å gjøre – de skulle ut. Vi hadde
diskutert politikk før krigen, og allerede da hadde
de fleste begynt å ta standpunkter: for England eller
for Tyskland. De fleste i min krets var anglofile, og personlig
hadde jeg planlagt å reise til England som "au
pair" bare noen dager før krigen begynte i 1939.
Jeg husker at mange norske var pasifister før krigen,
men de fleste forandret mening etter 9. april.
Jeg hadde aldri truffet noen tyskere før
krigen, bortsett fra en dame som var gift med en norsk ingeniør
på fabrikken i Glomfjord. Hun hadde mange venner her,
men krigen ødela alt for henne, hun trakk seg tilbake
fra vennekretsen for ikke å kompromittere dem.
Begge mine bestemødre hadde studert
musikk i Tyskland i sin ungdom og min stefars bror hadde
studert til bilingeniør i Dresden – på
en tid da det var vanskelig å få slik utdannelse
i Norge.
Det verste for mange mennesker i 1939 og
tidlig i 1940 var usikkerheten, de visste ikke hvilken side
de skulle støtte.”
I juli 1944 hadde Eva praksis på feriekoloni
på Dal ved Eidsvold, som en del av utdannelsen. Barna
som var fra 2 til 5 år, fikk opphold som følge
av matmangel og vanskelige forhold i Oslo. Mens personalet
- og Eva - holdt på å gi barna mat, kom to gestaposoldater
og en av dem ropte: ”Fräulein Gran, Fräulein
Gran!”. Da Eva ga seg til kjenne, fikk hun beskjed
om at hun var arrestert og at hun måtte følge
med dem øyeblikkelig! Hun protesterte og sa at hun
umulig kunne gå fra barna, de måtte mates og
stelles. Hun kan huske at hun ble sint, men også ganske
redd – faren hennes lå tross alt i dekning,
og søster Else var ”et eller annet sted”
i Valdres i dekning – og dessuten tenkte hun på
sine utflukter i ”skauen”. Allikevel insisterte
hun på at hun ikke kunne gå fra barna før
de var klare for sengen, og merkelig nok aksepterte de dette
og viste tydelig at de likte små barn. Da ble heller
ikke Eva fullt så engstelig.
Fengslet
Soldatene kjørte Eva til Victoria Terrasse –
Gestapos beryktede hovedkvarter i Oslo sentrum. Hun ble
plassert i en celle sammen med en del andre menn og kvinner,
og så snart vaktene gikk, så en av de innsatte
seg langsomt rundt idet han sa til Eva: ”Regelen her
er at vi ikke snakker – ikke engang til hverandre”.
Eva tolket dette som en beskjed om at en av ”fangene”
kunne være ”lokkefugl”. Like etterpå
ble hun kalt inn til avhør, men hun var den som stilte
det første spørsmålet: ”Hvorfor
er jeg arrestert?” ”Det vet du godt”,
var svaret. Denne ordvekslingen gjentok seg hver gang hun
ble avhørt. Hun ble vist et bilde av en mann hun
heldigvis ikke gjenkjente. Eva fikk spørsmål
om hva hennes mor var født og svarte raskt ”Lund”.
Hun oppdaget med en gang feilen ettersom hennes mormor var
født Lund, mens moren var født Devold –
som også var navnet til mannen på bildet, men
det visste ikke Eva da! Hun valgte å ikke rette opp
feilen for ikke å virke vinglete i avhøret!
På Grini møtte Eva flere Devold-slektninger,
og mannen på bildet – som Eva antakeligvis hadde
truffet som en av ”gutta på skauen”, hadde
hatt navnet ”Gran” på en lapp i lommen
da han ble skutt i den kjente aksjonen på Flaskebekk
på Nesodden våren 1944.
”Alle forhør foregikk på
Victoria Terrasse og om kvelden ble vi kjørt tilbake
til Grini. Transporten til og fra forhørene foregikk
i en lastebil som hadde bur oppå lasteplanet. Fangene
ble innelåst i hvert sitt bur – første
tur for meg gikk fra Victoria Terrasse til Grini den 1.
juli om kvelden. Neste morgen gikk turen til fengselet i
Møllergata 19. Der ble jeg tvunget til å sitte
på en hard pinnestol ute på gangen alene med
en diger schäfer en meter unna i flere timer. Jeg hadde
medfødt hundeskrekk, var livredd og torde ikke røre
meg. Så ble jeg kjørt til Victoria Terrasse
i ”Svarte-Marja”.
”Når vi skulle til avhør
fikk vi med oss 2 skiver brød fra Grini om morgenen
– ikke noe å drikke – og dette var maten
helt til vi var tilbake på Grini om kvelden. Totalt
ble jeg forhørt ca. 15 ganger”, sier Eva. ”Jeg
ble ikke fysisk torturert, men kontinuerlig ydmyket –
som den gangen jeg skulle på toalettet og ble fulgt
hele veien. Vakten med ladet gevær med bajonett sto
foran den åpne døren og skvaldret om Hitler
og Europas fremtid under tysk regime – og dette var
en nordmann! Jeg følte meg rasende, ydmyket og hjelpeløs.
Under forhøret første dagen med fire menn
tilstede, ble en brennende sigarett holdt nær inntil
huden min, men uten å brenne meg, hver gang det kom
spørsmål for å få meg til å
tilstå. Ved senere forhør var det bare ”sjefen”
pluss en assistent.”
Mellom forhørene på Victoria
Terrasse var Eva innkvartert på Grini, det beryktede
fengselet utenfor Oslo. Tyskerne hadde tatt over Grini rett
etter invasjonen for å bruke fengselet til politiske
fanger. Opprinnelig var fengselet bygget for 700 personer,
men i en periode under krigen huset det 5400 menn og kvinner.
Mange var allerede velkjente personer, professorer, vitenskapsmenn,
diktere og politikere, som for eksempel Francis Bull, Einar
Gerhardsen, Johan Borgen, Arnulf Øverland…mens
noen ble berømt og utmerket seg etter krigen. En
av dem var Odd Hassel, som fikk Nobelprisen i kjemi i 1969.
Ved krigens slutt hadde mer enn 19.000 fanger passert portene
på Grini, og mange var sendt videre til konsentrasjonsleire
i Tyskland for aldri mer å komme tilbake.
Eva forteller om tiden på Grini:
”To tyske kvinnelige fengselsbetjenter var ansvarlige
for kvinne-avdelingen. En av dem ble kalt ”Bestemor”,
og hun var OK – den andre var en ”hun-djevel”.
Vi ble registrert med typisk tysk grundighet, og måtte
stadig gjenta de samme personlige opplysningene: Navn, fødselsdato,
fødested etc, etc. – hundrevis av ganger måtte
jeg gjenta disse opplysningene i de neste tre månedene.
Vi ble innlosjert i svære saler med køyesenger,
7 i høyden på hver side av rommet. Min var
nederst - med nærkontakt med kakerlakkene som myldret
i veggene og på gulvet.
Igjen ble vi advart mot å snakke før
vi var blitt kjent med rutinene og de andre innsatte. Jeg
traff mange interessante medfanger – fra alle samfunnslag,
alle deler av landet, i alle aldre og med de forskjelligste
yrker. De fleste var eldre enn meg, de eldste passet på
de yngste og holdt gudstjeneste på søndager.
Flere ulykkelige unge jenter fra Stavanger
var kommet til Grini, sendt dit fordi de hadde hatt omgang
med tyskere – såkalte ”tysker-tøser”.
Med dårlig utdannelse og fra beskjedne hjem, hadde
de ingen anelse om at de hadde gjort noe galt og kunne ikke
forstå hvorfor de var blitt forvist til Oslo. Vi tok
imot dem, behandlet dem godt og snart livnet de til og kniste
og lo som andre tenåringer.
Ellers var den ene dagen lik den andre.
Vi kvinner sydde dongeribukser til de mannlige fangene,
mens de var ansvarlige for å bringe maten ut til oss
i kvinnefengselet. Det gikk i brød, tynn suppe, enda
tynnere kaffe og av og til litt geitost – og en gang
i blant litt sild og poteter pakket inn i avispapir. Vi
måtte spise med fingrene – de få redskapene
vi hadde, var ”arvet” fra fanger som hadde reist.
Gestapo må etter hvert ha funnet ut
at jeg ikke hadde forbindelse med noen spion- eller motstandsgruppe,
for mine turer til Victoria Terrasse opphørte etter
en drøy måned. Da ble jeg flyttet til en brakke
med seks andre kvinner på rommet. Noen av de som hadde
vært der lengst mottok pakker fra Røde Kors
og delte innholdet med oss andre. Vi tilbragte minst to
timer hver dag på paradeplassen for inspeksjon og
opptelling, og dagene gikk ganske fort. Et av mine verste
minner var 20. september; vi ble jaget ut av sengene midt
på natten og stilt opp utenfor som vanlig. Det var
kaldt, og vi sto der i to timer mens tyske offiserer ropte
opp og plukket ut et stort antall fanger. Vi fikk senere
vite at de ble sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland.
To av mine romkamerater ble plukket ut, men kom heldigvis
tilbake etter krigen.”
Igjen blir Eva blank i øynene og
stemmen brister. Når det gjelder alt som skjedde på
Grini, orker hun ikke å fortelle om grusomhetene.
Da det var slutt med forhørene, begynte Eva å
jobbe for å bli satt fri så hun kunne komme
tilbake til skolen. Hun fikk hjelp av medfanger til å
skrive et brev til kommandanten og forklarte at det var
viktig for henne å få tatt eksamen på
Barnevernsakademiet.
Etter noen dager fikk
hun vite at hun skulle overføres til et annet
fengsel, Bredtvedt, som ligger på den andre siden
av Oslo. Etter et hjertelig farvel på brakken
den 1. oktober 1944, - og med mange muntlige beskjeder
fra medfangene som skulle formidles videre hvis hun
ble satt fri - fikk hun klærne sine utlevert i
en pappeske for Blenda Vaskepulver og ble kjørt
vekk i det vanlige buret på lastebilen. Bilen
stoppet på Drammensveien like ved Slottet. Sjåføren
låste opp buret der Eva satt og sa ”ut!”,
hvorpå en forvirret Eva fikk et grønt papir
i hånden skrevet på tysk hvor det bl.a.
sto ”frei!”
|
|
| Eva var redd for at hun
ble narret og at hun skulle bli tatt for å rømme,
så hun sa ”Nei, nei, jeg skal til Bredtvedt!”
Men sjåføren satte seg bare inn igjen i
bilen og kjørte vekk. Der sto Eva med sine få
eiendeler og et spørrende ansikt. Så skjedde
det utrolige: Hvem andre kommer tilfeldig gående
mot henne på Drammensveien enn tante Hanna! Arm
i arm gikk tante Hanna og Eva hjem til leiligheten i
Observatorie Terrasse nr. 6. |
På hybelen var det tydelige spor etter
ransaking. Gestapo hadde tydeligvis vært der på
jakt etter bevis for hennes spionasje-virksomhet. Bortsett
fra rot og kaos på rommet, var ingenting av verdi
fjernet – til og med 200 kr. som lå i kommodeskuffen,
var urørt.
Etter det ufrivillige fraværet fra
skolen, kunne Eva ta igjen det forsømte, og resten
av krigsstiden ble brukt til videre studier, eksamener,
besøk hos foreldrene som var i dekning sør
for Kragerø - og forlovelse, starten på hennes
nye liv i et Norge med fred.
Livet etter krigen
Barna var blitt litt større, Eva følte seg
ganske etablert i leiligheten i Finnmarksgaten i Oslo, og
begynte å få lyst til til å gjenoppta
sitt gamle yrke – barnepleie – og videreutvikle
utdannelsen som førskolelærer som hun hadde
fått ved Barnevernsakademiet i årene 1943-45.
Hun ble i 1955 oppringt fra Røde Kors Barnehjelp
med tilbud om et vikariat ved en av Rikshospitalets barneavdelinger.
Dette resulterte i flere års arbeid som førskolelærer
ved sykehuset frem til 1961, kun med et halvt års
avbrekk i 1957 da hun var leder for Økernbråten
Barnehage.
Rikshospitalet ble grunnlagt i 1811 som
institusjon for medisinstudiet og sykehus for behandling
av pasienter som bodde utenfor Oslo. På slutten av
1800-tallet ble det opprettet spesialavdelinger ved sykehuset,
men spesialavdelingen for psykiatri ble lagt til Vinderen
i Vestre Aker. Etterhvert som behovet for ytterligere ekspertise
innen psykiatri, og spesielt barnepsykiatri, meldte seg,
ble en ny avdeling for barnepsykiatri opprettet i 1951.
Denne avdelingen måtte til å begynne med ta
til takke med lokaler i kjelleren på Rikshospitalet.
Barn fra hele Norge kom til barneavdelingen
på Rikshospitalet, sykdommene varierte, og noen ble
på sykeshuet i opptil 6 måneder. Pleie og undervisning
av disse barna var det Eva elsket og kunne, og i 1964 ble
hun – ikke overraskende - bedt om å overta en
stilling ved barnepsykiatrisk avdeling, noe hun aksepterte
med glede.
Avdelingen var opprettet av dr. Hjalmar
Wergeland, som var kommet fra Sverige for å overta
som leder. Eva konstaterte at barna ved denne avdelingen
var svært forskjellige fra de hun hadde hatt ansvaret
for i de vanlige barneavdelingene. Hit kom autistiske, hyperaktive,
asosiale barn, barn med utallige og den gang ukjente mentale
lidelser som ikke var diagnostisert og langt fra utforsket.
Den første utfordringen var å lære hvordan
man skulle forstå problemene og dernest hjelpe barna
med å leve med dem. Arbeidet medførte både
prøver og farer – Eva husker at hun nesten
ble truffet av en kniv som kom flyende gjennom luften -
”men samarbeidet mellom leger, lærere, foreldre
og spesialister var fantastisk”.
Vikariatet som Eva hadde på Barnepsykiatrisk
avdeling hos overlege Wergeland ble fast stilling for Eva
fra 1964. På 50- og første halvdel av 60-tallet
fantes det meste av Norges kunnskap innen barnepsykiatri
i Oslo. England, Frankrike og USA lå langt foran Norge
på området. Noe av det første Eva konsentrerte
seg om, var som pedagog å se barnas friske sider og
ressurser og arbeide ut fra det. I samarbeid med psykiatere,
psykologer og annet helsepersonell ble det mer hjelp for
barnet når også barnets muligheter (de friske
sidene) ble vektlagt og jobbet med.
Så tidlig som i 1955 fikk Rikshospitalet
en generøs gave fra organisasjonen ”Redd Barna”
i Sverige: et behandlingshjem for barn med psykiske problemer.
Hjemmet fikk navnet ”Lille Sogn” og ble et kjærkomment
tilskudd til arbeidet med å bekjempe disse problemene.
Etterhvert ble man klar over at det fantes et hull i systemet
når det gjaldt større barn og ungdom, og i
begynnelsen av 60-årene fikk også myndighetene
øynene opp for dette. Derfor vedtok Regjeringen en
plan for bekjempelse av psykiske problemer hos unge, og
i 1963 ble første stadium av denne planen realisert
med åpningen av Ungdomspsykiatrisk Klinikk på
Sogn, i nærheten av ”Lille Sogn”. I 1968
ble avdelingen ved Rikshospitalet slått sammen med
klinikken på Sogn, og fikk navnet ”Barnepsykiatrisk
Avdeling, Oslo Universitet”. Dermed var Regjeringens
plan om en sentralisert psykiatrisk enhet fullført,
og Eva ble leder for barnhagen ved ”Statens Senter
for Barne- og Ungdomspsykiatri ved Universitetet i Oslo.”
Gjennom hele denne perioden jobbet Eva og
hennes kolleger jevnt og trutt, og reiste også rundt
i Norge, særlig i Nord-Norge, og drev veiledning i
hjemmene og på skolene når hun fulgte barna
hjem etter endt opphold på klinikken. ”Det ble
etter hvert et rent poliklinisk team på klinikken
med psykiater, psykolog, sosionom, lærer og førskolelærer
og psykiatrisk sykepleier og ofte var utdanningskandidater
med oss”, forteller Eva. Siden klinikken var en del
av Universitetet, fikk Eva dessuten i oppdrag å undervise
medisinstudenter.
I 1953 hadde en av pionerene innen moderne
psykiatri, Dr. Nic Waal, opprettet et institutt for psykiatrisk
behandling av barn og unge og forbedringen av slik behandling
gjennom forskning, utvikling og undervisning. I to år
studerte Eva ved instituttet, i tillegg til full jobb og
familie. Her tilegnet hun seg lærdom og nye ideer
og oppdaget nye utfordringer. ”Det jeg lærte
ved Nic Waals Institutt var fenomentalt” sier Eva,
og fortsetter: ”Vi kunne diskutere og analysere faktiske
tilfelle fra klinikken og få spesialisthjelp til løsning
av problemene”.
Noe Eva i ettertid tenker på med tilfredshet,
er de lekeseminarene hun holdt for voksne personer som hadde
med barn å gjøre. Seminaret var for alle yrkeskategorier
innen barnepsykiatrisk arbeid.
Utgangspunktet for lekeseminaret var så enkelt som
at ansatte på klinikkens avdelinger og i barnehagen
ikke visste hvordan de skulle beskjeftige de 40 barna som
var innlagt på de ulike avdelingene.
| ”Jeg tok utgangspunkt i hva vi
alle hadde lekt som barn og hva vi husket av det, både
negativt og positivt”, sier Eva. ”Det var
ikke barn, bare vokne med på seminarene, men meningen
var at deltakerne skulle gå til avdelingene sine
og fortsette leken fra seminaret, leke med barna der
og bringe tilbake erfaringer til meg.” Seminaret
varte i totalt 12 timer, 3 timer en dag i uken over
4 uker. Dette ble etter hvert så populært
at Eva holdt lekeseminarer, ikke bare på klinikken,
men også andre steder i landet. Totalt holdt hun
21 lekeseminarer! |
|
Evas datter forteller: ”Vi hadde de morsomste bursdagsselskapene
hjemme hos oss”, noe som skyldtes Evas sprudlende
forhold til lek. Men denne perioden av Evas liv var ikke
akkurat noe ”bursdagsselskap” for Eva. I 1965
mistet hun sin mann, som hadde vært periodevis syk
i flere år. Men Eva kastet seg ut i arbeidet igjen
og klarte fortsatt å nyte gamle fritidsaktiviteter
sammen med barna: Båtliv ved fjorden om sommeren og
skiturer om vinteren – noe som alltid hadde vært
en viktig del av livet.
| |
I 1968, da barnepsykiatrisk avdeling
flyttet til Sogn, fikk Eva tildelt en leilighet like
ved. Dit flyttet hun med sine to barn.
”Der hadde vi hele Nordmarka utenfor våre
vegger og benyttet flittig naturen. Ferier var i mange
år ganske annerledes enn nå. |
Lørdagsfri fikk jeg først
i 1972 og da bare annehver uke. Ferie i 3 uker kom først
i 1970-årene,” forteller Eva.
På jobben var livet mere hektisk enn
noengang. Behovet for psykiatrisk behandling og informasjon
om relaterte sykdommer, økte dramatisk. Gjennom ”lekeseminarene”
oppdaget man at mange barn med problemer delvis lærte
å takle sin situasjon, eller i det minste akseptere
den, ofte med støtte fra søsken. I takt med
seminarenes økende popularitet fikk Eva stadig mindre
fritid, da de fleste av hennes engasjementer fant sted om
kvelden eller i helgene. ”Jeg trivdes godt i arbeidet
mitt og følte at mine egne erfaringer også
kunne komme andre til gode. Jeg hadde også flere seminarer
for pedagoger og helsepersonell om ”barn på
sykehus”, ”barn og angst”, og ”barn
og lek”, sier Eva. Til tross for hardt arbeid, har
Eva holdt seg i god form – og påstår at
hun er praktisk talt immun mot alle vanlige sykdommer.
Da Eva startet sin karriere innen psykiatrisk
arbeid tidlig i 60-årene, hadde Norge 21 sykehus og
klinikker for psykiatriske pasienter. Da hun gikk av med
pensjon, mere enn 20 år senere, var tallet kommet
opp i 37 – og 22 av institusjonene var for barn og
ungdom. Hun er fornøyd med utviklingen. Fra å
være riksorientert ble barnepsykiatrisk klinikk seksjonert
som deler av Oslos behov for barnepsykiatrisk hjelp. Eva
fikk i de siste arbeidsårene mye veiledning til barnehager,
skoler og familier i Oslo i poliklinisk tjeneste. ”Samarbeidet
i poliklinikken var festlig, og jeg er mine medarbeidere
der stor takk skyldig for hjelp, støtte og glede
gjennom mange år.”
Rett før Eva
gikk av med pensjon 67 år gammel, flyttet hun til
en koselig aldersbolig på Nordstrand like ved der
hennes barn, svigerbarn og barnebarn var etablert i egne
hus. ”Mine gamle foreldre levde til de var vel 90
år, så mye omsorg for dem ble fordelt på
helger og fritid av mine to søstre og meg gjennom
ganske mange år. Min søster Vaar døde
plutselig av hjertestans på en tur i Nordmarka i 1991.
Min søster Else døde høsten 2005 i
Larvik hvor hun bodde de siste årene, men vi hadde
daglig lange, fine telefonsamtaler. Pensjonisttilværelsen
synes jeg har vært god og meningsfylt, med
flere reiser på kryss og tvers og med fjellturer helt
opp til de siste årene,” forteller Eva fornøyd.
Familiesamvær har i alle år betydd mye for Eva.
”To kjære svigerbarn kom inn i familien etterfulgt
av 4 barnebarn som etter hvert er blitt voksne, og som jeg
heldigvis har svært god kontakt med fremdeles. Jeg
har god grunn til å takke for livet mitt som har vært
innholdsrikt og for det meste meningsfylt”.
Else og Geoff Ward
Asker 13. sept 2006
|
