Henry      
Norwegian English
Home
Our  stories
War, Occupation, Resistance and Aftermath


Min far Henry

Min militære karriere startet med 83 dager på Jørstadmoen i 1938. Siden jeg var en habil svømmer, foreslo jeg svømming som alternativ til noen av utmarsjene. Det var iskaldt da vi tok idrettsmerket i ei bielv til Lågen.

Den 27.mars 1940 ble jeg innkalt til nøytralitetsvakt på lillehammer. Her fikk vi utdelt militære effekter. Vi ble satt på tog til Dal stasjon og måtte marsjere til Trandum leir. Her var det skytetrening.

9.april kl. 4.30 fikk vi melding om at tyskerne var i Oslofjorden. 2 kompani med ca 100 mann ble stilt opp. Vi fikk utdelt 50 patroner hver. Det var det vi skulle krige med. Alle marsjerte ned tilstasjonen. Vi ble satt på et tog mot Oslo.

   

Første stopp var Kjellerhorn bru. Her skulle to av oss stå vakt. Det var stor trafikk med folk som evakuerte fra Oslo. Jeg husker spesielt en stor blå buss. Etter dette marsjerte vi til Nittedal og overnattet på en gård ved kirken.

Dagen etter gikk vi i stillinger ved Jessheim, på et stort jorde med mye snø. Det ble ingen trefninger der. Vi observerte stor trafikk fra Gardermoen. Det kom blant annet en mann løpende med et hvitt flagg foran er bilkolonne. Vi fikk ordre om ikke å skyte. Bilene viste seg å være fulle med norske fanger som var tatt på Gardermoen. Kolonnen stoppet ikke, de bare passerte. Vi skjøt sjølsagt ikke mot våre egne.

Vi marsjerte til Bøn stasjon. Det var langt. Ikke alle klarte å gå så langt. De ble plukket opp med biler.

Nå ble det stillinger ved en amoniakk fabrikk. Det var skummelt. Vi fikk beskjed om å tisse på lommetørkleet og holde det for nesa, hvis fabrikken ble bombet. To enslige tyskere ble skutt og båret inn på pakkhuset på Bøn stasjon. Den tredje og siste tyskeren ble tatt til fange.

Den natta var vi ca 40 mann med pakninger som ble innlosjert rett overfor Eidsvoll brua. Dagen etter marsjerte vi oppover Romedal uten at det kom til trefninger. Så ble vi sendt ned til Tangen og videre til Strandlykkja. Der hadde det allerede vært kamphandlinger et par dager da vi ankom. Vi la oss i stillinger ved vegen opp mot kapellet med våre 9 colt mitraljøser. Mange tyskere ble tatt. Davidsen og Hansen ble drept. Vi var der i tre døgn, og ikke husker jeg at vi fikk noe mat (Henry var svært glad i mat, så det hadde han nok husket).

Det var mange som falt i kampene rundt Strandlykkja, flest tyskere. Det var blant annet en hel buss med tyskere som ble skutt i ”fillebiter”. Kampene var så harde at tyskerne trakk seg tilbake for å vente på forsterkninger som dessverre kom over isen fra Feiring-sida. Det er mulig at tyskerne trodde at Kongen og regjeringen flyktet denne vegen, men det gjorde de jo ikke.

 


Minnestein ved Strandlykkja

Løytnant Olstad spurte om det var noen av oss som ville være med å kjøre en som var sjuk på kjelke ned til hovedkvarteret. Jeg hadde sekken min der, så jeg tenkte kanskje det var en mulighet for å hente den, så jeg meldte meg. Dom skaut mens vi gikk eller kraup. Hovedkvarteret var helt tomt da vi kom dit. Vi måtte forlate den sjuke der og stikke. Jeg tok revolveren til han som var sjuk. Olstad og jeg var de to siste som forlot Strandlykkja. Tyskerne var rett på utsida. Vi tråkket opp bratte bakker i dyp snø. Tyskerne fulgte etter og brukte bombekastere mot oss, men de traff ikke. Noen av tyskerne klatret opp på et hustak for å få øye på oss. Det skulle de ikke ha gjort. (Jeg regner med at han mente at de ble skutt).

Vi nådde igjen de andre. Sekken som jeg hentet, var under alle hendelsene undervegs, blitt borte igjen.

Vi kom ut på et digert åpent jorde mot en gård. Vi gikk en og en forsiktig inn på jordet. Plutselig smalt det et skudd. Tyskerne kunne ha meid oss ned, men det gjorde de heldigvis ikke. Vi måtte marsjere opp til gården med hendene over hodet. Vi var tatt. De to som hadde fått i oppgave å gå med beskjed til Strandlykkja var allerede tatt. En av dem. trønderen Olav Odden klarte å rømme på ski.

Vi fangene, ble ført til Tangen. Der ble vi satt til å gjenoppbygge ei bru. Vi ble organisert i lag på 10 og 10 mann som måtte bære tømmerstokker op fra Mjøsa. Vi gikk etter hverandre eter størrelse. Størst på mitt lag var pølsemaker Åge Kristiansen fra Gjøvik. Jeg gikk som nummer to. Det ble gitt ordre om å legge ned stokken. Åge hørte litt dårlig, så han oppfattet ikke ordren med en gang. Han ble skadet og havnet etter denne episoden på kjøkkenet. Maten ble i hvert fall bedre etter dette.

Etter broarbeidet ble vi sendt med tog til Eidsvoll og måtte tilbringe natta i et pakkhus med masse varer. Jeg fant noe kjeks og et kilo sukker der.

Neste dag bar det videre til Oslo. Fra Østbanen måtte vi marsjere til Akershus festning. Det ble mange netter på den Gamle losjen. Dagene gikk med til rydding på et deponi. En Oslogutt klarte å smugle ut en ryggsekk med varer fra deponiet hver dag. Engelskmennene bombet rundt omkring og vi kunne høre mange fly og bomber. Det var vanskelig å sove.

En dag var det et opprop ute i gården. 50 mann ble ropt opp, nummer 50 svarte ikke. Jeg ante ikke hva de skulle, men jeg tok sjansen og meldte meg. Jeg ville komme bort fra all bombingen og de søvnløse nettene. Jeg regnet med at det ikke kunne være verre dit vi kom.

Vi marsjerte til Vestbanen. Det var mye folk langs veien som ga oss sjokolade. Uvissheten var stor da toget rullet i gang. Vi diskuterte og funderte. Alle var gra ulike kompani og vi kjente ikke hverandre. Skulle vi skipes til Tyskland?

Lettelsen var stor da vi passerte Drammen og toget svingte mot Hallingdal. Ved Svenkerud ble det stopp, der var brua sprengt vekk. Kløfta over dalen var for djup til gjenoppbygging, så vi fikk i oppgave å fullføre arbeidet som Høyer-Ellefsen hadde begynt med å lage ei ny bru og ei ny toglinje. Det ble støpt fundamenter for brus. Vi var ikke helt ferdig, da jeg plutselig fikk anledning til å komme meg hjem.

Tyskerne hadde tatt til fange for mange bønder og gårdsarbeidere, de var bekymret for matproduksjon. Da jeg fikk nyss i dette oppga jeg at jeg var gårdsgutt på Skonhovd i Vardal (Henrys far var oppvokst på en liten husmannsplass under denne gården, Skonhovd Ringen).

Da vi var klar til å reise, fikk vi utbetalt lønn, kroner 2 pr. time for bruarbeidet. Hadde jeg visst det, kunne jeg vel blitt ei uke til. Det var godt betalt og vi hadde det ikke vondt der.

Da jeg kom hjem til Gjøvik handlet jeg sykkel og firemannstelt for pengene.

f. 29.7.1917, død 30.8.1999
Samtale om Krigen på Hedemarken
av Bjørg-Karin

Kilde: Villrosebakken.no





   
Utskriftsvennlig versjon
Til toppen
 

© Copyright Geoff Ward 2006 - 2011. All rights reserved. Powered by Bloksberg Inc.
 
style.css color="#CCCC99">© style.css color="#CCCC99" size="1" face="Verdana, Arial, Helvetica, sans-serif"> Copyright Geoff Ward 2006. All rights reserved.
Powered by Bloksberg Inc.