| Første
stopp var Kjellerhorn bru. Her skulle to av oss stå
vakt. Det var stor trafikk med folk som evakuerte fra Oslo.
Jeg husker spesielt en stor blå buss. Etter dette
marsjerte vi til Nittedal og overnattet på en gård
ved kirken.
Dagen etter gikk vi i stillinger ved Jessheim,
på et stort jorde med mye snø. Det ble ingen
trefninger der. Vi observerte stor trafikk fra Gardermoen.
Det kom blant annet en mann løpende med et hvitt
flagg foran er bilkolonne. Vi fikk ordre om ikke å
skyte. Bilene viste seg å være fulle med norske
fanger som var tatt på Gardermoen. Kolonnen stoppet
ikke, de bare passerte. Vi skjøt sjølsagt
ikke mot våre egne.
Vi marsjerte til Bøn stasjon. Det
var langt. Ikke alle klarte å gå så langt.
De ble plukket opp med biler.
Nå ble det stillinger ved en amoniakk
fabrikk. Det var skummelt. Vi fikk beskjed om å tisse
på lommetørkleet og holde det for nesa, hvis
fabrikken ble bombet. To enslige tyskere ble skutt og båret
inn på pakkhuset på Bøn stasjon. Den
tredje og siste tyskeren ble tatt til fange.
 |
Den natta var vi ca 40 mann
med pakninger som ble innlosjert rett overfor
Eidsvoll brua. Dagen etter marsjerte vi oppover
Romedal uten at det kom til trefninger. Så
ble vi sendt ned til Tangen og videre til Strandlykkja.
Der hadde det allerede vært kamphandlinger
et par dager da vi ankom. Vi la oss i stillinger
ved vegen opp mot kapellet med våre 9
colt mitraljøser. Mange tyskere ble tatt.
Davidsen og Hansen ble drept. Vi var der i tre
døgn, og ikke husker jeg at vi fikk noe
mat (Henry var svært glad i mat, så
det hadde han nok husket).
Det var mange som falt i kampene
rundt Strandlykkja, flest tyskere. Det var blant
annet en hel buss med tyskere som ble skutt
i ”fillebiter”. Kampene var så
harde at tyskerne trakk seg tilbake for å
vente på forsterkninger som dessverre
kom over isen fra Feiring-sida. Det er mulig
at tyskerne trodde at Kongen og regjeringen
flyktet denne vegen, men det gjorde de jo ikke.
|
|
Minnestein ved Strandlykkja
|
Løytnant Olstad spurte om det var
noen av oss som ville være med å kjøre
en som var sjuk på kjelke ned til hovedkvarteret.
Jeg hadde sekken min der, så jeg tenkte kanskje det
var en mulighet for å hente den, så jeg meldte
meg. Dom skaut mens vi gikk eller kraup. Hovedkvarteret
var helt tomt da vi kom dit. Vi måtte forlate den
sjuke der og stikke. Jeg tok revolveren til han som var
sjuk. Olstad og jeg var de to siste som forlot Strandlykkja.
Tyskerne var rett på utsida. Vi tråkket opp
bratte bakker i dyp snø. Tyskerne fulgte etter og
brukte bombekastere mot oss, men de traff ikke. Noen av
tyskerne klatret opp på et hustak for å få
øye på oss. Det skulle de ikke ha gjort. (Jeg
regner med at han mente at de ble skutt).
Vi nådde igjen de andre. Sekken som
jeg hentet, var under alle hendelsene undervegs, blitt borte
igjen.
Vi kom ut på et digert åpent
jorde mot en gård. Vi gikk en og en forsiktig inn
på jordet. Plutselig smalt det et skudd. Tyskerne
kunne ha meid oss ned, men det gjorde de heldigvis ikke.
Vi måtte marsjere opp til gården med hendene
over hodet. Vi var tatt. De to som hadde fått i oppgave
å gå med beskjed til Strandlykkja var allerede
tatt. En av dem. trønderen Olav Odden klarte å
rømme på ski.
Vi fangene, ble ført til Tangen.
Der ble vi satt til å gjenoppbygge ei bru. Vi ble
organisert i lag på 10 og 10 mann som måtte
bære tømmerstokker op fra Mjøsa. Vi
gikk etter hverandre eter størrelse. Størst
på mitt lag var pølsemaker Åge Kristiansen
fra Gjøvik. Jeg gikk som nummer to. Det ble gitt
ordre om å legge ned stokken. Åge hørte
litt dårlig, så han oppfattet ikke ordren med
en gang. Han ble skadet og havnet etter denne episoden på
kjøkkenet. Maten ble i hvert fall bedre etter dette.
Etter broarbeidet ble vi sendt med tog til
Eidsvoll og måtte tilbringe natta i et pakkhus med
masse varer. Jeg fant noe kjeks og et kilo sukker der.
Neste dag bar det videre til Oslo. Fra Østbanen
måtte vi marsjere til Akershus festning. Det ble mange
netter på den Gamle losjen. Dagene gikk med til rydding
på et deponi. En Oslogutt klarte å smugle ut
en ryggsekk med varer fra deponiet hver dag. Engelskmennene
bombet rundt omkring og vi kunne høre mange fly og
bomber. Det var vanskelig å sove.
En dag var det et opprop ute i gården.
50 mann ble ropt opp, nummer 50 svarte ikke. Jeg ante ikke
hva de skulle, men jeg tok sjansen og meldte meg. Jeg ville
komme bort fra all bombingen og de søvnløse
nettene. Jeg regnet med at det ikke kunne være verre
dit vi kom.
Vi marsjerte til Vestbanen. Det var mye
folk langs veien som ga oss sjokolade. Uvissheten var stor
da toget rullet i gang. Vi diskuterte og funderte. Alle
var gra ulike kompani og vi kjente ikke hverandre. Skulle
vi skipes til Tyskland?
Lettelsen var stor da vi passerte Drammen
og toget svingte mot Hallingdal. Ved Svenkerud ble det stopp,
der var brua sprengt vekk. Kløfta over dalen var
for djup til gjenoppbygging, så vi fikk i oppgave
å fullføre arbeidet som Høyer-Ellefsen
hadde begynt med å lage ei ny bru og ei ny toglinje.
Det ble støpt fundamenter for brus. Vi var ikke helt
ferdig, da jeg plutselig fikk anledning til å komme
meg hjem.
Tyskerne hadde tatt til fange for mange
bønder og gårdsarbeidere, de var bekymret for
matproduksjon. Da jeg fikk nyss i dette oppga jeg at jeg
var gårdsgutt på Skonhovd i Vardal (Henrys far
var oppvokst på en liten husmannsplass under denne
gården, Skonhovd Ringen).
Da vi var klar til å reise, fikk vi
utbetalt lønn, kroner 2 pr. time for bruarbeidet.
Hadde jeg visst det, kunne jeg vel blitt ei uke til. Det
var godt betalt og vi hadde det ikke vondt der.
Da jeg kom hjem til Gjøvik handlet
jeg sykkel og firemannstelt for pengene.
f. 29.7.1917, død 30.8.1999
Samtale om Krigen på Hedemarken
av Bjørg-Karin
Kilde: Villrosebakken.no
|
