Gunnar F. Klingenberg - Lok 379 på tysker-jakt
De norske troppene etter 9. april 1940 var ikke alltid like vel-organisert. De store operasjonene er vel dokumentert, men mange steder fikk små, anonyme grupper motstridende beskjeder – eller ingen beskjed i det hele tatt. I november 2007 fortalte Gunnar F. Klingenberg oss om sine erfaringer i løpet av de usikre dagene han var med i en lokal gruppe i Rjukan. Klingenberg har tidligere skrevet en artikkel i Rjukan Arbeiderblad, og vi siterer nedenfor noen avsnitt fra denne artikkelen.
Den 9. april 1940 sto en artilleri-gruppe på 70 mann, med fire Bofors-kanoner, klar til å forsvare det viktige Hydro-anlegget på Rjukan. (Hvor viktig viste seg enda tydeligere da Tungtvanns-aksjonen fant sted). Mange av arbeiderne fra Hydro var med i den lokale styrken. Etter å ha ventet på et angrep som aldri kom, fikk gruppen ordre om å dra til Numedal og ta med seg tre av de fire Bofors-kanonene. Gunnar Klingenberg, med kaptein J. Brun som leder, hadde ansvaret for den ene av disse kanonene.
Tyskerne hadde allerede besatt Kongsberg med betydelige styrker, så det spennende punktet var kneet i Jondalen for å komme oppover Numedalen. Det var mørkt, og ingen trefning fant sted. Siste bil passerte veidelet kl.03.00. Siden ingen tyskere var å se, spøkte vi med at det jo var 20. april og Hitlers fødselsdag, som troppene trolig hadde feiret med Weinbrandverschnitt og nå lå og sov rusen ut.
Broene syd for Veggli var allerede sprengt av norske styrker. Derfor måtte transporten frem til Veggli foregå på en gammel skogsvei; bratt, steinet og humpete. Vi måtte dra kjøretøyene med håndmakt, lange tau og mange mann oppover bakkene. Et fryktelig slit. Vårsnø og glatt var det jo også.
Fra Veggli til Rødberg gikk transporten med jernbane. I og ved Rødberg gikk styrken i stilling som en del av ”Dagligruppen”. Min kanonstilling var høyt oppe i Tunhovdveien, tett inntil rørledningen til Nore kraftstasjon. Vi hadde forlegning i den store frittliggende gården i Rågrend. En av mine kanonmannskaper, Richardsen, var ingeniør. Han erklærte seg fullt kapabel til å koble ut Nores andel av elektrisitetsforsyningen til Oslo. Det ble diskutert, men man fant ut at tyskerne trolig ville ta en altfor grusom hevn i hovedstaden, og unnlot å gjøre det. Mens styrkene tok opphold i Rødberg, pågikk et intenst brøytearbeid på veien over Dagalifjellet til Geilo: Folk fra Uvdal og Geilosidene håndspadde veien for å klargjøre den for vår kolonne. Under oppholdet på Rødberg kom batteriet i aktivitet mot tyske fly. Ett ble truffet og ble gjenfunnet i Eggedalsfjellene. Kaptein Brun var rasende over at vi hadde gitt oss tilkjenne, og ga en meget restriktiv ordre for mulig senere kanonild. Men jeg minnes at vi opp fra vår forlegning i Rågrend skjøt med geværer etter et tysk Storch rekognoseringsfly som kom i lav høyde men tilsynelatende uten å treffe.
Da vi natten mellom 25. og 26. april kjørte over fjellet til Geilo, ble vi virkelig imponert over brøytemannskapenes innsats: Snøen lå så høyt at enkelte steder var bare toppen av bilene og kanonene synlig. Jeg gikk selv på ski ved siden av kolonnen lange strekninger. En nesten uvirkelig stemning, med Hallingskarvet i morgensolen så intenst vakkert. Men vi var ute for å krige.
På Geilo kom vi i kamp med tre Heinkel bombefly. De kom rett over oss, så fristelsen ble for stor, og vi skjøt noen salver etter dem. Flyene gjorde en ny runde og kastet bomber uten å gjøre vesentlig skade. Ett fly var truffet og forsvant ut av formasjonen med en røkhale etter seg. En Geilo-boer kom med favnen full av aluminiumsflak fra flyvingen.
Ferden gikk samme dag videre via Ål og Gol og opp i Hemsedal. Der kom ny ordre: Vi skulle over til Vestlandet. Men tyskerne hadde rykket oppover Hallingdal, og passeringen tilbake gjennom Gol sentrum på vei vestover foregikk med stor spenning. I ettermidagstimene lastet vi kanoner og andre våpen, ammunisjon og mannskaper inn på jernbanen og kjørte om natten over fjellet til Myrdal. Toget ble der stående inne i overbygningen over østre del av området.
Midt på dagen den 27. april kom en dressin ut fra Gravhalstunnelen med en støttropp som hadde gitt opp stillingen ved Upsete. Løytnant Tysland var falt, og på dressinen ble hans lik medbrakt. Nå ble mannskaper sendt inn i tunnelen for å sprenge ut en sperring, og ikke lenge etter ble et lokomotiv sendt inn med dampen oppe. Hensikten var at det skulle spore av inne i tunnelen og blokkere denne effektivt. Men det viste seg at det bare delvis hadde gått av sporet. Først mange år senere fikk jeg rede på at det hadde fortsatt med rasende fart ut av Gravhalstunnelen og fortsatt sin ville ferd nedover Raundalen.
Boken ”Flåmsbanen” 1 har en beretning om tyskernes fremrykning i Raundalen på vestsiden av Gravhalstunnelen, rapportert av den tyske løytnant Fedler:
Her oppe på Upsete gjorde nordmennene sitt siste forsøk på å stoppe vårt Kompani. Grunnet banelegemets sving ble vi nødt til å utsette oss for flankeild fra de fiendtlige maskingeværene på begge sider av tunnelåpningen i meget godt skjulte stillinger. Atter er det vår skjebne at vi bare kan komme frem langs jernbanelinjen. Ethvert forsøk på å angripe stillingene i siden ville bare medført at vi ble sittende fast i snøen.
Atter er vi i ildstrid, og vi har vennet oss til melodien, men denne gang kommer vi ille fra det. Det er jernbanekurven som er skjebnesvanger. To kamerater er døde og en MG-skytter er såret. Etter tre timers fekting er det forbi. Da forreste lag kommer til Upsete har fienden plutselig gitt opp sine stillinger. Uforstående ryster vi på hodet. Hvorledes kunne det være mulig å oppgi slike ideelle stillinger?Gravhalstunnelen ble ikke lenger forsvart, og de etterlatte skiene ble hurtig tatt i bruk for å avsøke stridsområdet grundig. Dog – en overraskelse ble vi ikke spart for. Akkurat da en støttropp skulle trenge inn i den mørke tunnelen, så suser det et lokomotiv mot oss. Som et svart troll kom det feiende ut av tunnelen, og vi hatet den inderlig. I siste øyeblikk hopper vi tilside. Ned fra banelegemet fyker restene av to knuste dressiner – og med dem ammunisjonen vår og de øvrige utstyr. Noen skyter etter det, dat de trodde at det var folk på det. Forgjeves – det er ubemannet. Ved Mjøfjell avsporer det rasende uhyret.
Tyskerne reagerte med raseri og truet med å skyte stasjonsmesteren på Upsete, som lite visste om det som hadde skjedd. Men rask inngripen fra betjeningen på Upsete Fjellsue, som snakket tysk, reddet ham fra ytterligere overgrep.
I mellomtid, på Myrdal var det nærmest kaos. Kaptein Brun ga ordre til å gi opp motstanden og komme ned til Flåm. Men sersjantene Wessel og Brandt Rasmussen fikk utvirket tillatelse til å bringe toget med kanonene tilbake til Geilo hvor Brandt Rasmussen var godt kjent. De fikk med sig noen av kanonmannskapene, og kom etter atskillige vanskeligheter med flere av jernbanens personell til Geilo hvor kanonene ble gjemt bort og satt i ubrukbar stand. Etter noen dager dro Brandt Rasmussen med fem karer til Oslo. Wessel dro inn på Strandefjorden over fjellet. Der ble han borte, og ingen kjenner hans skjebne.
Selv gikk jeg ned til Flåm om natten, gjennom Vatnehalstunnelen i absolutt mørke, med pakning, gevær og ski. Fra Flåm kom vi over til Hermansverk og videre til en skole i Gaular. Der fikk vi 1.mai ordre om å gi opp all motstand og komme oss hjem i sivil.
Vi fikk frakt over til Lærdal, men ble der tatt av tyskerne og satt inn på Hotel Lindstrøm. Etter tre dager kom Helge Ingstad som representant for Røde Fors og ”befridde” oss. Men ikke annerledes enn at tyskerne fraktet oss med lastebil til Fagernes. Videre til Hvalsmoen ”for å få Schein”. Men vi ble sittende der i fjorten dager.
© Copyright Geoff Ward - NorHouse 2006-2009.
All rights reserved.