Han trykker på en knapp, og et fotografi kommer til syne på skjermen bak ham. En tilsølt og shabby ”Norges Røde Kors Ambulanse”, en ødelagt bygning i bakgrunnen, to menn som røyker, og på panseret: unge Mamen kledd i sort, i stil med hans sorte manke. Manken er der fremdeles – men nå er den hvit.

Allerede fra 13-års alderen visste Hans Christen at han ville bli prest. Som teologi-student fulgte han de militære hendelsene i Europa med dyp bekymring: Tyskland, Spania, Polen og til slutt Finland. Krigen rykket stadig nærmere Norges grenser i nord, og Mamen følte at han måtte gjøre noe. Han søkte om å få være med på laget som Røde Kors utstyrte for å hjelpe finnene, og ble godtatt, til sin egen store overraskelse. Hans hadde ingen militær erfaring, men han hadde god helse, var stor og sterk, kunne kjøre bil og var aktiv speiderleder. I tillegg – selvom han ikke nevnte dette i søknaden – hadde to av hans forfedre vært soldater og eventyrere.

”Eventyr” var ikke akkurat ordet han brukte for å beskrive sine erfaringer i Finland. Overgangen fra et fredelig liv hjemme på gården til det mørke, kalde og øredøvende levenet i en krigssone, var brutal. Det tok ham mange år å kvitte seg med de redselsfulle minnene fra denne tiden. Hans første jobb var å skrive ned legenes informasjon under operasjoner, og da kom hans latin-kunnskaper godt med.

Fra å ta notater avanserte han til å assistere ved selve operasjonen. ”Assistere” var gjerne det samme som å holde pasienten stille under mindre operasjoner, og – aller verst – under amputasjoner. Han lærte å rense sår og sette sprøyter, og var vitne til at flere døde. Spesielt en som døde av stivkrampe gjorde et uuslettelig inntrykk, og han sørget deretter for at alle skadete soldater fikk en stivkrampesprøyte med en gang de ble bragt inn.

Vinterkrigen i Finland var kort – og et forstadium til den langvarige kampen mellom 1941 og 1945. Den blodige brutalitet som preget vinterkrigen druknet nesten i de voldsomme krigshandlinger som utspant seg i den utvidete verdenskrigen. Fra fotografier som nylig er offentliggjort – etter 60 år – avslører grusomheter fra begge sider. Fiendtligheten opphørte 13. mars 1940, men det var ingen jubel blandt Hans Christens pasienter: Finland hadde mistet for meget – både landområder og mennesker; 20.000 døde, utallige sårete og 400.000 hjemløse.

Hans Christen dro hjem til Norge Langfredag 22. mars 1940, og gjenopptok straks sine teologiske studier. 6. april forlovet han seg med sin kjæreste gjennom 6 år, Ruth, og 3 dager etterpå ble Norge invadert av tyskerne. Et av de landene som hadde gjort Hans Christen sint nok til å risikere sitt eget liv i Finland, truet nå hans egen kultur.

Han involverte seg raskt i motstandsbevegelsen, og ble senere ”grenselos” for flyktninger til Sverige, selvsagt en meget risikabel virksomhet. Han konsentrerte seg først og fremst om å eskortere jødiske familier som ellers ville blitt deportert til Tyskland og gått en sikker død i møte.
Bare det å komme seg ut av Oslo var et problem. Norsk politi og Gestapo sjekket konsekvent alle identitspapirer. Det verste var at alle jødenes pass var stemplet med en ”J” på siden av passbildet. En dag skulle Hans Christen eskortere tre jøder ut av Oslo. De satt på trikken, to menn og en kvinne foran, og Hans Christen på setet bak dem. En norsk politimann kom på trikken og ba om å få se legitimasjon. Kvinnen romsterte nervøst i håndvesken, men kunne ikke – eller ville ikke – finne passet sitt. Politimannen gikk videre idet han sa ”Jeg kommer tilbake”. I mellomtiden klarte de to jødiske mennene å dekke J’en med sine store tommelfingre, politimannen fortsatte gjennom vognen og kom tilbake til kvinnen. Hun hadde funnet passet og forsøkte – uten hell – å dekke over den avslørende J’en. Politimannen kastet et blikk på passet og sa ”OK frue” – til tross for at han måtte ha sett J’en. ”Hvorfor gjorde han det?” spør Mamen, med en stemme som avslører at han vet hvorfor

Grenseområdene mellom Norge og Sverige var tynt befolket, og landskapet var for det meste dekket av skog, med få veier: vanskelig å forsere for de som forsøkte å flykte, men enda vanskeligere for tyskerne å kontrollere. Folk som bodde i disse områdene måtte ha spesielle ”fastboende-kort”, og de som ønsket å komme på besøk måtte søke om besøkstillatelse. Tyske soldater og norsk politi patruljerte områdene og arresterte alle som ble tatt uten gyldig legitimasjon. Men rundt i området bodde lojale nordmenn som kjente hver avkrok og hver sti, bekk og elv i nabolaget. De bodde gjerne på avsidesliggende gårder eller i hytter og var vant til et hardt liv og uventede farer. Grenselosenes store utfordring var å finne frem til disse utpostene, lydløst, i nattens mulm og mørke.

”Ja”, sier Mamen ”... stillhet var det aller viktigste, for vi visste aldri når og hvor det kunne dukke opp en vakt”. Han forteller oss om den gangen han ledet en gruppe på ti personer; menn, kvinner og barn. De hadde nesten nådd den svenske grensen og ble rodd over en innsjø av en svensk los da et av barna begynte å gråte. En av mennene hvisket fortvilet: ”Det barnet setter alle våre liv i fare – drep det!” Hvorpå den svenske losen stoppet å ro og sa til mannen: ”Hvis du er sunket så dypt tar jeg deg tilbake og du kan finne veien selv over grensen”.

En annen episode sitter meislet i Mamens minne: Ivar Bermann var bare tre år gammel. Hans far var allerede kommet seg til Sverige, mens lille Ivar og hans mor var underveis med Mamen. Ivar var for liten til å holde tritt med de voksne, så Mamen satte ham oppi ryggsekken sin. Dette gikk fint, men etter en stund ble gutten redd og begynte å sutre og rope på mamma. Mamen forsto hvor farlig situasjonen var, men hva kunne han gjøre? Så slo det ned i ham som lyn fra klar himmel: ”Du må ikke vekke fuglene” sa han til gutten, som øyeblikkelig roet seg og det kom ikke et pip fra ham før de var trygt fremme.

23. august 2006 – en ny institusjon ”Holocaust-senteret” åpnes høytidelig på Bygdøy i Oslo. En eldre mann med en hvit hårmanke hilser på en noe yngre, mørkhåret mann. De kommer inn i ett av rommene, og der – i hjørnet – finner de sin historie: en ryggsekk og en plakat – unge Ivar Bermann og Hans Chr. Mamen fra ”De sovende fuglene” møtes igjen.

Mamen har ikke sett på manuskriptet sitt en eneste gang, og nå er han ferdig. ”Har dere noen spørsmål?” sier han. Jeg reiser meg og spør: ” Er det noen som har publisert din historie fra krigen?” Han svarer at en journalist fra ”Asker og Bærums Budstikke” har skrevet en bok. Boken heter ”Vår Herres kurér” og er skrevet av den kjente redaktør og journalist Ivar B.M.Alver. En vinterdag i januar inviterte vi Hans Chr. Mamen til lunsj. Han bor få minutter fra oss, og huset hans er bygget på hjemlig grunn; tomten er en del av gården han vokste opp på. Vi ville gjerne ha noen flere detaljer fra hans arbeid som grenselos, og han fortalte at turene ofte startet med at flyktningene samlet seg i en gammel hytte som sto i skogen like ved gården i Asker. ”Hytta står der ennå, men den trenger sårt restaurering, og ingen føler ansvar for å holde den vedlike”.

Photo: Øystein Franck-Nielsen

Hytta ble kalt for ”Mor-ro”. De første fire som bodde der skulle ikke vekk fra Norge, men hadde derimot kommet til Norge fra England. Det var de første medlemmene av ”Milorg”, og de hadde landet med fallskjerm i Nordmarka. Etter noen dager i ”Mor-ro” flyttet gruppen, minus en som ble sendt tilbake til England, tilbake til ”skauen” hvor de drev våpen-opplæring for medlemmene av den voksende mostandsbevegelsen.

Mamen forteller at han hadde problemer med sin egen våpen-opplæring, men følte tross alt et kall når det gjaldt å arbeide mot okkupasjonsstyrkene. ”Min ’motstand’ besto i å hjelpe så mange som mulig av de forfulgte jødene” sier han, og fortsetter: ”Jeg tok vanligvis bare med meg 3 personer om gangen, for flere ville vært upraktisk og for risikabelt”. De fleste gruppene besto av kvinner og barn fordi mange jødiske menn var enten arrestert eller sluppet unna før den beryktede masse-arrestasjonen 26. oktober 1942.

Mamen selv måtte flykte til Sverige i desember 1942, og han fortalte oss hva som skjedde:

”To norske politimenn kom til gården i Asker og spurte etter meg. Min mor fortalte dem at jeg studerte i Oslo, så de dro tilbake. Mor ringte øyeblikkelig til skolen og ba sekretæren gi en beskjed til Hans Chr. Mamen. Beskjeden lød: ”Pakk kofferten!” I mellomtiden hadde mor gått ned til telefonsentralen og bedt dem forandre datoen på den telefonsamtalen hun nettopp hadde tatt. Samtalen ble strøket øyeblikkelig, og jeg dro av sted midt i en forelesning, først til en tante. Hun var imidlertid opptatt med et fødselsdagsselskap, så jeg snudde på hælen og dro til en av universitetslærerne som jeg visste at jeg kunne stole på. Han og hans kone lot meg overnatte hos dem og sendte en beskjed til Ruth om at jeg var i dekning og forberedte meg til å dra til Sverige. Etter en opphetet diskusjon med Ruths foreldre, som ikke var særlig glad for at datteren skulle reise, ble vi enige. Ruth og jeg gikk i gang med planleggingen av en tur som viste seg å bli mere spennende enn vi hadde ventet.

Vi dro med tog til Mysen, og derfra med lastebil, under en presenning på lasteplanet, til et etter sigende ”trygt hus”, bare to timers gange fra grensen. Imidlertid fortalte eieren oss at det hadde vært razzia i nabolaget, og at det derfor ikke var klokt å bo hos ham. Det var heller ikke lurt å fortsette til fots, da nysnøen ville gjøre fotsporene tydelige for eventuelle vakter som måtte befinne seg i området. Mannen som kjørte oss fra Mysen hadde tillatelse til å hente ved fra dette området, så vi ble enige om at det ville være best om han kjørte oss ”lovlig” nærmere grensen. Det eneste problemet var at en norsk nazist, som bodde like ved grensen, var kjent for å stanse og gjennomsøke alle kjøretøy.

Men vår sjåfør forsikret oss om at denne mannen var mørkredd – og i verste fall, hvis han kom ut allikevel, var sjåføren bevæpnet og ville tvinge seg frem. Under presenningen satt vi tett omslynget, og til vår lettelse kjørte lastebilen uten hindringer forbi huset og inn i Sverige. Vi klatret ned fra lasteplanet, jeg satte et norsk flagg ned i ryggsekken, og vi falt begge på kne og takket Gud for å ha bragt oss i sikkerhet. Så fortsatte vi gjennom skogen til vi fikk se det, for meg, velkjente lyset fra Gustafssons hytte. Gustafsson var skogsarbeideren som pleide å lede oss den siste biten av turen til Töcksfors”.

I løpet av natten kom det ytterligere 20 flyktninger til hytta. Flere av dem var kjente folk fra norsk kulturliv. Dagen etter, i Töcksfors, møtte de Åke Hiertner, representant for de svenske myndigheter som var kjent som en sterk nazi-tilhenger. Mamen fortalte at han etter krigen hadde sett et dokument som inneholdt navnene på alle flyktninger som ankom Töcksfors på den tiden. Hiertner hadde sendt åtti av disse tilbake til Norge – til en ukjent skjebne.

Han var ingen vennlig mann, men Hans Christen, Ruth og de andre i deres gruppe var heldige og ble sendt med lastebil og tog til Stockholm. Mamen husker at mens de ventet på Stockholms-toget på Arvika stasjon ble de servert varm kakao av elever og lærere fra en skole i nærheten. ”Dette var Sveriges sanne ansikt i disse årene, ikke den anti-norske representanten i Töcksfors” sier Mamen, som også fikk tid til å besøke en slektning som bodde i Arvika.

I Stockholm tok Hans Christen og Ruth ut lysning, og 24. januar 1943 giftet de seg i nærvær av hans svenske ”familie” i Arvika. Etter en kort periode i Stockholm bestemte Hans Christen seg til å fortsette sine teologiske studier ved Universitetet i Lund, hvor det var færre norske studenter enn ved det mere populære Upsala Universitet. Ruth fikk en interessant jobb ved universitetsbiblioteket, så de nygifte hadde ikke så mye tid til å reflektere over de dramatiske opplevelser de hadde bak seg.

Men Hans Christen hadde slett ikke glemt Norge og den gjelden han og mange andre hadde til svenskene. Han benyttet enhver anledning til å fortelle om situasjonen i Norge og fremheve betydningen av svenske-hjelpen, og hvor sikker han var på en alliert seier. Han møtte også flere av de familiene han hadde ”loset” over grensen, og de aller fleste av disse er blitt hans venner for livet. I 1980 ble han anbefalt av en av familiene, som ble boende i Sverige etter krigen, og mottok ”The Righteous Among the Nations” (”Rettferdige blant Nasjonene”) medaljen – med rett til å plante et tre ved Holocaust-minnesmerket i Yad Vashem i Jerusalem. Senere, i Oslo, ble han utnevnt til æresborger av Israel, og han viser oss stolt sitt borgerbrev og forteller at han er den eneste person i Skandinavia som har mottatt denne æresbevisningen.

Han forteller samtidig at hans interesse for minoritets-grupper fortsatte etter krigen og ble styrket i løpet av det året han var utvekslingsprest i USA. Mamen viser oss et annet bilde – en ung Mamen med to fargede amerikanere. Han ble ikke overrasket over at vi gjenkjente Martin Luther King som den ene, men tror ikke han ventet at vi skulle se at den andre var Andrew Young, FN-ambassadør og den første fargede ordfører i Atlanta, Georgia. Mamen hadde skrevet en lang artikkel om King og ble invitert til å møte ham i Oslo etter mottagelsen av Nobel-prisen i 1964.

Hans Christen ble ferdig med sine studier i Lund i 1944, og etter krigen ble hans svenske universitetseksamen akseptert av de norske myndigheter. Ikke før hadde han gjort unna studiene, så ble han utkalt til den norske reservepoliti- styrken, en enhet som ble etablert for å gå inn i Norge og hjelpe til i overgangsperioden ved krigens slutt. Mamen husker at den første basen var sølete og trist – en typisk ”Boot Camp”, med hard fysisk trening, uregelmessig arbeidstid og streng disiplin. Et slitsomt liv for ungdommer som var mere vant til forelesninger enn nattlige utmarsjer.

Men etter tre måneder i reservepolitiet fikk han ordre om å rapportere tilbake til den norske legasjonen i Stockholm – seksjon MI IV. Dette var i august 1944, slutten på krigen var i sikte, men ingen visste hva tyskerne i Norge ville gjøre. Ville de fortsette å slåss? Ville de gå tilbake til ”Den brente jords politikk” som de brukte i Nord-Norge? Eller ville de overgi seg uten motstand?

MI IV var Milorg’s kontor i Sverige, og Mamen var ivrig etter å få arbeide for den norske motstandsbevegelsen igjen. Fordi han kjente grenseområdene fikk Hans Christen som oppgave å hjelpe med planleggingen av ruter til og fra Norge som kunne brukes til militærtransport i tilfelle kampene fortsatte i Norge når tyskerne i Europa hadde kapitulert. Han gikk også tilbake til sin rolle som ”los”, denne gangen i motsatt retning, for å lede Milorg agenter og andre norske motstandsarbeidere fra Sverige til Norge. Noen ganger hadde han med seg viktig post, inklusive kart og fotografier, og til og med utstyr fra Stockholm til basene nær grensen.

Utstyret, soldatene og våpnene ble aldri brukt, men deres eksistens som en velorganisert militær og sivil makt resulterte i en fredelig slutt på den tyske okkupasjonen av Norge. Hans Chr. Mamen med kone og liten sønn var i Stockholm da freden kom. Han ble der en stund og hjalp til med oppryddingen på prestekontoret i flyktning-senteret, før han dro tilbake til Norge, for å fortsette sitt liv som respektert prest, foredragsholder, redaktør og aktet samfunnsborger.

Else and Geoff Ward
Asker,2007/7