Min kone er født i Norge. Jeg er født i England. Vi er et vanlig ektepar med fire barn og elleve barnebarn og har bodd i Norge siden 1962. Før det bodde vi begge noen år i USA.

Da krigen brøt ut I 1939 var jeg fire år gammel. Jeg husker at min far kom hjem fra et sted som het Dunkirk og at han senere mistet et øye i tjeneste. På skolen sang vi sanger om Hitlers og Goebbels skavanker. Plakater om vegger som hørte, rasjoneringskort for slikkerier, ødelagte gateskilt, flyalarmer og timer i tilfluktsrom gjorde alt et visst inntrykk – men jeg kan allikevel ikke si at jeg, til tross for disse erfaringene, følte at jeg hadde nærkontakt med krigen.

Etterhvert som jeg vokste til, ble krigshistorie en av mine store interesser. Jeg leste Chester Wilmots berømte bok ”Struggle for Europe” og Winston Churchills ”The Second World War” i seks bind. Ingen andre i min nære krets delte min interesse; krigen var et vondt minne man helst ville glemme så fort som mulig.

Min kone Else bodde i Norge i krigsårene. Hun husker evakueringen 9. april fra Oslo til et sted i Gudbrandsdalen som man trodde var trygt. Hun husker at tyskerne okkuperte skolen hun gikk på, og de problemene dette medførte, eksplosjonsulykken i Oslo 19. desember 1943 – og ikke minst fredsdagene i 1945 og kongefamiliens hjemkomst fra sin eksiltilværelse.

Da jeg kom til Norge for første gang i 1960, virket det som nordmenn fremdeles var opptatt av krigen. Ordene ”motstandsbevegelse”, ”Gestapo”, ”Blücher”, ”Quisling”, ”Narvik” og ”Telemark” fikk en ny betydning. Den tyske okkupasjonen av Norge, som jeg ikke visste mye om, var fremdeles en sterk og følbar del av nordmenns daglige liv. Jeg hørte om og traff noen av de store i motstandsbevegelsen. Jeg ble kjent med, og kjente til, noen av dem som hadde vært på ”den gale siden”: Quislings støttespillere. Senere leste jeg bøker skrevet av noen av ”heltene” og begynte å tenke på alle de kvinner og menn som ikke ble berømte helter, men som, hver på sin måte, hadde bidratt til å oppnå seieren.

Så viste det seg at i Elses familie var det en slik mann. Han er ingen nær slektning, og vi møtes ikke særlig ofte, men han har en spennende erfaring fra krigen, som han nå ønsker å la oss fortelle på Internett.

Vi har nylig truffet en norsk kvinne, nå 87 år gammel, som har dramatiske erfaringer fra tyskernes okkupasjon, blant annet satt hun en tid på Grini. Hun har også fortalt oss sin historie, og inspirert oss til å finne flere ”ubesungne helter” fra krigen, ikke minst fordi deres meritter er relativt ukjente, og fordi vi håper at stoffet vil ha interesse for kommende generasjoner.

Vi mottar gjerne tips fra lesere som måtte ha ukjente ”krigshelter” i sin familie eller vennekrets.

Geoff Ward
Asker 2005.